Forlatt for din skyld!
Slm. 22, 2 - 9
2
Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Langt borte fra min
frelse er min klages ord. 3 Min Gud! Jeg roper om dagen, og du svarer
ikke - og om natten, jeg tier ikke. 4 Like fullt er du hellig, du som
troner over Israels lovsanger. 5 Til deg satte våre fedre sin lit. De
stolte på deg, og du fridde dem ut. 6 De ropte til deg og ble reddet.
Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme. 7 Men jeg er en
orm og ikke et menneske, jeg er spottet av mennesker og foraktet av
folk. 8 Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på
hodet: 9 Sett din vei i Herrens hånd! La Ham redde ham! Han skal utfri
ham siden Han har behag i ham.
«Alle som ser meg, spotter meg,
vrenger munnen og rister på hodet: Sett din vei i Herrens hånd! La Ham
redde ham! Han skal utfri ham siden Han har behag i ham.» (v.8-9).
Det er som å stå ved Jesu kors og høre spotternes ord dette. Hadde
du stått der og hørt dem - og på samme tid vært kjent med Salme 22, da
ville du forstått hvem som hang der på korsets tre. Iallfall om Ånden
fikk opplyse ditt sinn. Bare hør: «Andre har Han frelst, seg selv kan
Han ikke frelse! Han er Israels konge, la Ham nå stige ned fra korset,
så skal vi tro på Ham! Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri Ham
om Han har behag i Ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn.» (Mt. 27,42-43).
Det er jo som å høre ordene fra Salme 22! Da David skrev ned Salme
22, var Jesus allerede korsfestet! Ikke fysisk her på jord, men i Guds
hjerte! Han var allerede gitt for verdens synd. Derfor kunne også
mennesker bli frelst ved troen på Ham, før Han fysisk ble korsfestet
for våre synder her på jord. Derfor hører du disse vitnesbyrdene fra
spotterne ved korset. Selv om det var spott fra deres side, så
uttrykte det en sannhet: «Andre har Han frelst, seg selv kan Han ikke
frelse!»
Begge deler var sant! Han hadde frelst mennesker - eller gitt
mennesker del i sin frelse, før Han ble korsfestet! Vi skal ta
med noen vitnesbyrd om dette. Synderinnen i Simon fariseerens hus får
høre: «Din tro har frelst deg. Gå bort i fred!» (Luk. 7,50). Den
blodsottige kvinnen som bare rørte ved kappen Hans: «Datter, din tro
har frelst deg. Gå bort i fred!» (Luk. 8,48). Og til sine disipler:
«Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere.»
(Joh. 15,3).
Alt rene! Men Jesus var ennå ikke korsfestet! Og dessuten sto de
like foran et veldig svik mot Jesus. Og det kom ikke overraskende på
Ham - Han hadde tvert imot forutsagt det. Men likevel: Dere er alt
rene! Rene for Gud! Rene for all synd, med andre ord! Men midt i
sin synd!
Hvordan kan det ha seg? Om vi ikke kjenner svaret på dette -
da undrer jeg meg på hvordan du har tenkt å nå frem til målet! Hvordan
du da skal unngå å havne under loven og dens vilkår!
De var rene på grunn av sin tilflukt til Jesus. Og denne tilflukt
til Jesus igjen, hadde sin grunn i det ord Han hadde forkynt dem, og
lagt inn i dem.
I sin yppersteprestelige bønn i Joh. 17,8, hører vi Jesus si om
dette: «For de ord som du gav meg, har jeg gitt dem. Og de har tatt
imot dem og kjent i sannhet at jeg er utgått fra deg. Og de har trodd
at du har utsendt meg.»
Derfor var de rene for Gud - og ikke fordi de i motsetning
til alle andre, var uten synd i seg.
Slik ble mennesker frelst gjennom hele den gamle pakt - det vil si
frem til Jesu kors og død. Ikke ved den gamle pakt, men ved den nye
som skulle komme!
Så det var sant som spotterne sa. Han hadde frelst andre! Men det
andre var også like sant: «- seg selv kan Han ikke frelse!» Nei, Han
bad inderlig i Getsemane: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg
forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Mt. 26,39; Luk.
22,42).
Skulle du bli frelst, da kunne Han ikke frelse seg selv fra kors og
død! Han måtte sone dine synder! De hadde altså rett! Gud som kan
vitne gjennom steiner og et esels munn, Han kunne også vitne gjennom
disse forblindete fiendenes munn! Til og med djevelen må tjene Hans
sak!
Paulus vitner i Ef. 1,4: «For i Ham har Han utvalgt oss før verdens
grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for
Hans åsyn.»
Hellige og ulastelige for Hans åsyn. Er det ikke hva det hele
dreier seg om? Det gjør det for det menneske som har begynt å ane hva
det vil si, at Gud er hellig og du en synder. Og det blir prekært for
den som ser noe dypere inn i dette. Og da ser vi all religiøsiteten
som blomstrer i kjølvannet av dette. Mennesket forsøker etter evne å
bli nettopp hellige, rettferdige og ulastelige for Guds åsyn. Kanskje
du også kjenner til dette strevet som ligger oss i blodet! Herren er
nær - jeg må pynte meg!
Men her fikk du jo løsningen lagt frem for deg, så enkelt at et
barn kan forstå det: «For i Ham har Han utvalgt oss før verdens
grunnvoll ble lagt, for at vi» - altså ved det - «skulle være hellige
og ulastelige for Hans åsyn.»
Er ikke det et forunderlig ord? Er ikke evangeliet et forunderlig
budskap til oss? Er det noe du blir fort ferdig med? Når ble du
hellig og ulastelig for Gud? Hør nøye det forunderlige svar Herrens
ord gir deg her: Før verdens grunnvoll ble lagt!
Det du altså så ofte strever med å bli - det fikk du i Ham før
verdens grunnvoll ble lagt! «Den rettferdige av tro, skal leve!» (Rom.
1,17). Men da må det jo være noe å komme til tro på! Og det er dette
det vitnes om i Salme 22, så mange århundrer før det skjedde her på
jord. Her henger Han som ble lovt allerede på selve fallets dag - Han
som skulle få sin hæl knust. Det vil si, Han som skulle lide for det
som nå var skjedd! Han som skulle frelse oss gjennom sin lydighet, sin
rettferdighet, sin hellighet og sin lidelse!
Han var uttatt i Guds evige råd til å ta på seg ansvaret for
menneskets synd. Og hør hva Han vitner her: «Til deg satte våre fedre
sin lit. De stolte på deg, og du fridde dem ut. De ropte til deg og
ble reddet. Til deg satte de sin lit, og de ble ikke til skamme.»
(v.5-6). Nei, de ble ikke til skamme - og det blir ikke du heller -
for Gud er trofast!
Men nå skal du få se noe merkelig og gripende, som blir åpenbart
også her i denne salmen: Du har allerede sett denne kjærlighet Gud har
til mennesket - Han fridde dem ut, og de ble ikke til skamme, de som
ropte til Ham i sin nød. Han hadde altså behag i disse! Men til
hvilken pris? Hva med Hans Sønn? Han måtte erkjenne sin stilling
innfor Gud: «Men jeg er en orm og ikke et menneske, jeg er spottet av
mennesker og foraktet av folk.» (v.7). Ikke mye Guds velbehag å spore
her! Han må tvert imot rope: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt
meg? Langt borte fra min frelse er min klages ord. Min Gud! Jeg roper
om dagen, og du svarer ikke - og om natten, jeg tier ikke.» (v.2-3).
Ser du hva din frelse kostet har? Nei, ingen av oss kan måle det,
men vi kan ane noe, av hva Jesus i sin kjærlighet til oss, var villig
å ta på seg.
Men Han ble hørt! Av en helt bestemt grunn - en annen grunn enn
grunnen du og jeg blir hørt for. Vi leser i Hebr. 5,7: «Han har i sitt
kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret frem bønner og nødrop
til Ham som kunne frelse Ham fra døden. Og Han ble bønnhørt for sin
gudsfrykt.»
«For sin gudsfrykt!» Det kan ikke sies om noen av oss! Nei,
vi blir hørt på grunn av denne Jesu gudsfrykt, som vi leser i Rom.
5,19: «For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene
menneskes (Adams) ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige
ved den enes (Jesu) lydighet.»
Jesus døde ikke forgjeves der på korset - det skal nemlig du nå himmel
og salighet på! Ved det har du Guds fulle velbehag over deg nå. Du som
har vendt deg fra ditt syndige jeg, til Ham for frelse.
Åpenbar synd - det bør jo være utenkelig for en kristen å leve i det.
Men likevel er ikke det, det farligste - for det vet du hva er, og
derfor driver det deg nettopp til frelseren. Selv om du rødmer
av skam som tolleren ned ved tempeldøren, så kommer du nå likevel -
for hvem andre har sonet din synd? Hvem andre kan du gå til med dette?
Men religiøsiteten - hva med den? Den er tusener ganger mer farlig
for oss - for den har den egenskap ved seg, der den får vokse frem, at
den skjuler sannheten - virkeligheten - for oss, så vi tror vi er i
oss selv, hva vi kun kan være i Jesus. Sannheten om oss - vår totale
fortapthet i oss selv, åpenbares også der på korset - ja, i hele Jesu
stedfortredende gjerning på jord. Det var det egenrettferdige kjøds
reaksjon på dette, vi ser i dem som sto der ved korset og spottet Ham
- og det er det som er årsaken til spotten mot Ham også i dag.
Mennesket vil ikke akseptere sin falne og fortapte tilstand, selv om
døden taler sitt tydelige språk!
Men vi - og jeg håper virkelig at du er med i dette vi - vi
tror til sjelens frelse, som Hebr. 10,39 uttrykker det.
E.K.
|
