Høyt opphøyet!
Slm.
47, 2 - 10
2 Klapp i hendene, alle
folk! Juble for Gud med fryderop! 3 For Herren, Den Høyeste, er
forferdelig, en stor konge over all jorden. 4 Han legger folk under
oss, folkeslag under våre føtter. 5 Han utvelger vår arvedel til oss,
en herlighet for Jakob, som Han elsker. Sela. 6 Gud fór opp under
jubelrop, Herren under basuners lyd. 7 Lovsyng Gud, lovsyng! Lovsyng
vår konge, lovsyng! 8 For Gud er all jordens konge, syng en sang med
visdom! 9 Gud er konge over folkene, Gud har satt seg på sin hellige
trone. 10 Folkenes fyrster samler seg med folket til Abrahams Gud. For
skjoldene på jorden hører Gud til, Han er høyt opphøyet.
Han er høyt opphøyet! Ja, Han er! Du ser Han er suveren i
alle ting! Han er suveren i forhold til Israel - folket til Abrahams
Gud som de kalles her - og Han er suveren i forhold til hedningene, om
hvem det igjen profeteres her, at de skal samles med Guds folk. De
troende av hedningene sammen med de troende av Israel. Om
dem som ikke vil tro, heter det i Skriften: «Den som ikke vil tro på
Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh.
3,36). Og det enten han er jøde eller hedning!
«Han
utvelger vår arvedel til oss, en herlighet -» (v.5). En herlighet,
kalles denne arvedel her. David vitner i Slm. 16,6: «En arvedel er
tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!» Hva er det
for en arvedel? Hva er det som har tilfalt David, som han priser så
høylytt? Peter skriver om denne arvedel i sitt 1 brev, der han skriver
om hva profetene gransket etter: «- idet de gransket hvilken eller hva
slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når Han forut
vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter.» (1 Pet. 1,11).
Herligheten deretter! Her møter vi denne herligheten igjen! Det
var noe disse hellige hadde sett - hadde fått innsyn i - det var noe
Guds Ånd hadde åpenbart dem, en arv som var tilfalt dem - eller for å
si det med teksten vår: - som Gud hadde utvalgt til dem.
Herren taler til Aron i 4 Mos. 18,20, og sier: «Du skal ikke ha
noen arv i deres land, og det skal ikke tilfalle deg noen del iblant
dem. Jeg er din del og din arv blant Israels barn.»
Her ser du hva det er tale om: Han gir seg selv til oss! Den
levende Gud er vår arvedel! Han gav seg selv til oss i sin Sønn, Jesus
Kristus! Han selv med alt som hører Ham til! Det er det ufattelige,
det er det ubeskrivelige - men det er om å gjøre at du som troende
begynner å fatte noe av dette, for noen bedre beskyttelse mot frafall
og higen etter hva denne verden har å tilby finnes neppe. Er det noe
som bevarer oss i samfunn med Herren, så er det å få innsyn i denne
ufattelige Guds kjærlighet og nåde, at Han kjøpte oss denne arv med
sitt eget blod - ja, med sitt liv og sin død!
Det er ikke med oss som med de fleste israelitter på Arons tid, som
var arvinger til et landområde her på jord - selv om det var fint, for
det var et landområde under Herrens særlige velsignelse, men vi er i
likhet med Aron arvinger til Herren selv, for i likhet med Aron så er
også vi nettopp prester, som han skriver til oss i sitt brev Peter:
«Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig
folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han
som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» (1 Pet. 2,9). Til
og med et kongelig presteskap! Dette presteskapet består nemlig
ikke av kongens undersåtter, men kongens barn!
Og vi er i behov av å få stadig innsyn i dette! Det er som
Christian Scriver er inne på i en preken, at et barn er i stand til å
bytte bort en kostbar perle i noen glassbiter, fordi det ikke forstår
verdien av perlen. Nå husker jeg ikke ordrett hvordan han skriver det,
men poenget er altså dette.
Du og jeg må ikke miste forståelsen av denne Guds gave som
apostelen Paulus kaller usigelig! (2 Kor. 9,15). Du kan ikke få
del i dette - eller noe som i det hele tatt ligner på det - noe annet
sted! «Simon Peter svarte Ham: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det
evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige!» (Joh.
6,68-69). Og som Herren selv vitner for oss i Jes 43,11: «Jeg, jeg er
Herren, og foruten meg er det ingen frelser.» Ingen annen! Og Peter
igjen, der han står for det høye råd: «Han (Jesus) er den steinen som
ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Og
det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn
under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»
(Ap.gj. 4,11-12).
Det er kun i dette Jesus navn det er frelse! Hvem er da Han som
vitner ved Jesaja og sier: «Jeg, jeg er Herren!» Det er Jesus! Det er
Han som skulle komme til jord bærende frelsernavnet Jesus. Om dette
navnet vitner en engel før Han blir født inn i denne verden: «Hun skal
føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse sitt
folk fra deres synder.» (Mt. 1,21). Frelse sitt folk fra deres synder!
Frelsernavnet Jesus! Det var altså Hans primære oppgave
her på jord. Høyt opphøyet!
Det gjelder deg også det, vet du. Om du skulle være her som ikke på
noen måte har fått bukt med din synd, som daglig plages av dette som
ikke burde vært der - hør!: Han har frelst deg fra din synd! Han
har! Det er ikke noe fremtidig - nei, det er tvert imot noe som
ble brakt til veie i noe vi må kalle en fjern fortid. Det er nå flere
tusen år siden! Ja men, hvordan kan det ha seg da, at jeg opplever det
i meg hver dag - og noen tid hver stund?
Du gjør den feil som vi alle er kjent for å gjøre, at du venter at
Herren skal ta synden ut av deg, mens virkeligheten er den, at Han har
sonet for den. Det er det du må få festet ditt blikk på! Det er det
som må gå opp i, og bli værende i din bevissthet og erkjennelse -
synden er sonet!
At Han steg ned hit og bar bort verdens synd - for et storverk! Det
er det du skal få prise Herren for! Han har banet vei for deg like inn
i selve himmelen! Du som ennå kjenner på synd, stor skrøpelighet og
åndelig blindhet! Herren vil være din frelse, din styrke og ditt lys!
Han vil være det, forstår du - mens du hele tiden har arbeidet
på å bli det selv. Med Guds hjelp riktignok, men det er nå du som skal
bli stående igjen som helten til sist! Se her, det har lykkes for
meg! Å ja, det smaker jo det gamle menneske, men ikke Gud! Han gir
ikke sin ære til noen annen! (Jes. 42,8). Som det står om den siste
dag: «Herren alene er høy på den dag.» (Jes. 2,11 og 17).
Men hva var denne høye Herres skjebne på jord? Ble Han den ære til
del, som i sannhet tilkom Ham? Nei, i en tjeners skikkelse sto Han
frem, hånet, spottet, mistenkeliggjort og forfulgt - ja, de holdt Ham
til og med for å være av djevelen - og til sist naglet fast til et
kors! Dette hode for menigheten, hvordan er Han ansett i verden i dag?
I vårt samfunn? Har noe som helst forandret seg på disse flere tusen
år? Om dette i himmelen høyt opphøyde hode, må Paul Gerhard skrive i
sangen: «O hode, høyt forhånet, med blodig sår og ve, O hode,
tornekronet Til smerte, spott og spe.» Høyt forhånet!
Dette blir virkelig noe for deg og meg, når vi får lese «Han
(Jesus) som, da Han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet
bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeners
skikkelse på seg, da Han kom i menneskers liknelse. Og da Han i sin
ferd var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig
til døden - ja, døden på korset.» (Fil. 2,6-8).
Ser du dette? Alt dette var frivillig - dette gjorde Han for din
skyld! For at du skulle bli frelst! Begynner du å se dette, da
begynner du å prise Ham som denne verden i sin gruelige åndelige
blindhet forhåner! For hør hva som videre står i Fil. 2: «Derfor har
og Gud høyt opphøyet Ham og gitt Ham det navn som er over alle navn,
for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og
på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus
Kristus er Herre, til Gud Faders ære.» (v.9-11).
Da begynner du her og nå, å gjøre det samme som de i all evighet
har gjort i himmelen - nemlig prist og opphøyd Ham som er skaper av
alle ting! Og merk deg hva som står her - alle disse som nå fornedrer
og forfølger Ham, og alle disse som opp igjennom historien har gjort
det samme - også de skal en dag frem for Ham, og hør hva de skal gjøre
der: «- i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen
og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus
Kristus er Herre, til Gud Faders ære.»
Vi skal også være blant dem, men vi skal gjøre det med en løst
tunge, i motsetning til de andre som i strid mot alt i seg også må
erkjenne og bekjenne på den dag, at Jesus Kristus er Herre, men for
deres vedkommende for sent - evig for sent! Da skal de innse
hvem Han er, Han som de våget å forfølge og håne.
Måtte vi ta
oss i vare, så vi ikke skal ende med en vrang erkjennelse av hvem
Jesus er. Han er den som kom til soning for dine synder. Den som kom
for å kjøpe deg - din sjel - til Gud, med sitt blod. Den som ville
være din frelser og forsoner i evigheters evigheter. Derfor
fornedret Han seg selv!
Ta det med deg, min venn! Ånd og lev i det, det er Guds sanne
vitnesbyrd på jord!
E.K.
|
