Alle mine kilder i deg!
Slm.
87, 1 - 7
1 Av Korahs barn. En
salme. En sang.
Den stad Han har grunnfestet, står på de hellige fjell. 2 Herren
elsker Sions porter fremfor alle Jakobs boliger. 3 Herlige ting er
sagt om deg, du Guds stad. Sela. 4 Jeg nevner Rahab og Babel blant dem
som kjenner meg. Se, Filisterland og Tyrus sammen med Etiopia: Denne
er født der. 5 Og om Sion skal det bli sagt: Hver og en er født der.
Og Han, Den Høyeste, gjør det fast. 6 Herren skal telle når folkene
blir oppskrevet, og si: Denne er født der. Sela. 7 Og de som synger og
danser, skal si: Alle mine kilder er i deg.
«Herren skal telle når folkene blir
oppskrevet, og si: Denne er født der. Sela.» (v.6). Altså, er det noen
Han skal kjenne igjen som sine. Akkurat som Adam, der han ser kvinnen
blant alle jordens andre skapninger, leser vi: «Så gav mennesket navn
til alt feet, til himmelens fugler og de ville dyr. Men for seg selv
fant mennesket ingen medhjelp som var hans like. Da lot Gud Herren en
dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans
ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han
hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen.» Og hør
hva Adam nå sier: «Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og
kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun
tatt.» (1 Mos. 2,20-23).
«Hun skal kalles manninne.» På hebraisk heter mann isj, og
kvinne heter isja, står det. Altså nærmest identisk. «- for av mannen
er hun tatt.» Nå kalles du kristen, fordi du er av Kristus. Født av
Ham. Født av Gud. Født av Hans Ånd. Derfor kjenner Han deg igjen som
sin. Som Han også sier her, om dem Han tar ut av folkene: «Denne er
født der.» (v.6). Og som Adam sa: «Denne gang er det ben av mine
ben og kjøtt av mitt kjøtt.» Han kjente det igjen som sitt eget!
Vi leser i
Rom 8,9: «Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus
til.» Han kjenner det altså ikke igjen som sitt eget! Det hjelper ikke
hva du gjør, eller finner på å kalle deg - du kan gjøre alt det de
kristne gjør, du kan bli svært så religiøs og «åndelig.» Kanskje den
onde eller ditt eget følelsesliv og psyke, gir deg noen særlige
opplevelser, som likesom skal vise at du er på rett vei - ja, godt
innenfor, men du kan ikke skape deg selv på ny! Du kan ikke gjenføde
deg selv ved gjerninger og øvelser! Du kan ikke bli av Kristus, bli av
Gud, ved noe som helst du måtte finne på å foreta deg! Du må fødes i
Sion!
Hva er det
som særpreger disse som tas ut? Hva er det spesielle kjennetegn på dem
Han kjenner som sine? Han ser det jo med det samme - og Han er jo
alltid disse nær. De har aldri vært skilt fra Ham, fra den dag og time
de ble frelst, men «skjult med Kristus i Gud.» (Kol. 3,3). Men er det
noe tegn vi kan se? Ja, vi kan si det. Det er hva vi kan kalle
vår ånds vitnesbyrd om, at vi er Guds barn.
Det er et ord i denne teksten, som avgjør det hele: Alle!
Hør hva de vitner, disse som er født i Sion - det vil si, de som er av
Gud: «Alle mine kilder er i deg.» (v.7). Her er ikke tale om
mange, eller de fleste, men alle!
Hør hva apostlene forkynner! Først Paulus: «Men det sier jeg,
brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal
forgjengelighet arve uforgjengelighet.» (1 Kor. 15,50). Alt som er av
oss, er altså utelukket!
Og så Jakob: «Etter sin vilje har Han født oss ved sannhets ord,
for at vi skal være en førstegrøde av Hans skapninger.» (Jak. 1,18).
Du ser - alt av Ham! Og dette sannhets ord som Herren føder en synder
på ny ved, det omtaler Paulus i Ef. 1,13: «I Ham (Jesus) har også
dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres
frelse, ja, i Ham har også dere, da dere kom til troen, fått til
innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.» Evangeliet om din frelse!
Er du redd for å tro evangeliet, så enkelt og liketil det blir
forkynt deg i Guds ord? Synes du det blir altfor lett? Synes du det må
mer «kjøtt» på det, for å si det slik? Bli litt mer religiøst! Som
syreren Na'amans tanker om hvordan den jødiske profeten skulle
helbrede ham fra spedalskheten: «Jeg tenkte» - ja, er det ikke nettopp
slik at vi tenker, og blander dermed vårt eget inn i det? - «at han
ville komme ut til meg og stå frem og påkalle Herrens, sin Guds navn
og føre hånden frem og tilbake over det syke stedet, og ta bort
spedalskheten.» (2 Kong. 5,11). Ja, litt slik religiøs ferniss. Det
kan vi forstå - men å gå og dukke seg sju ganger i Jordan, uten at
profeten kom ut en gang - nei, vet du hva!
Vi kan se det i dag også, i slike særlig åndelige miljøer, hvordan
de legger hendene på et menneske, og begynner å rope - gjerne i tunger
- og blir inderlige osv., som om Herren var tunghørt, eller måtte
vekkes opp og beveges til å handle. Tenk om sønnen min skulle komme
til meg, falle på kne og begynne å rope med inderlig røst: Kan jeg få
låne hundre kroner av deg! Jeg ville jo tenkt at det hadde rablet for
ham. Nei, han ville jo ganske enkelt kommet og lagt frem saken - jeg
er knipe, kan du låne meg?
Jeg sier ikke dette for å harselere med noen, men det er viktig at
vi får et riktig bilde av vår Herre og Gud, ikke sant? Han som ifølge
apostelen gir villig og uten bebreidelse, til den som kommer til Ham -
til og med av sin visdom! (Jak. 1,5).
Jeg spør igjen: Er du redd for å tro evangeliet, så enkelt og
liketil det blir forkynt deg i Guds ord? Da hør hva som står i denne
salmen: «Herren elsker Sions porter fremfor alle Jakobs boliger.»
(v.2). Herren elsker evangeliet! Herren elsker hva Sønnen gjorde for
deg! Herren elsker sin egen gjerning! Ja, skulle Han virkelig ikke
elske sin egen gjerning? Være fornøyd med den?
Hva er så disse Sions porter? Det taler da Skriften klart om. Det
er Hans blod! Det er Hans liv! Det er Hans død! Det er Hans
lovoppfyllelse! Det er Hans soning! Det er Hans frelseverk! I en sum -
det er Jesus!
Og så må du høre det igjen: «Herren elsker Sions porter!» Elsker!
Og så skulle du være redd for å elske det samme! Hør hva Jesus selv
sier: «For Faderen selv elsker dere, fordi dere har elsket meg og
trodd at jeg er utgått fra Gud.» (Joh. 16,27).
Ser du? Det er disse Faderen elsker - de som elsker Hans
frelsesverk! De som elsker Jesus!
Du vet jo, at det gamle menneske i deg, det elsker ikke Jesus, det
elsker de ting som er av denne verden, og som kan tilfredsstille
kjødet. Men jo mer du får se inn i evangeliet, om Guds nåde i Jesus
Kristus, nettopp for en sådan synder, jo mer blir Jesus stor og
umistelig for deg.
Men - og dette er særdeles viktig! - om du ikke kan finne noe rett
verken i dine følelser eller noe annet ved deg, så skal du altså vite
ut fra Ordets vitnesbyrd, at Faderen elsker Jesus gjerning for deg. Så
får du uansett ta din tilflukt til det.
«Herren elsker Sions porter!» «Den stad Han har grunnfestet, står
på de hellige fjell.» (v.2). Din frelse er ikke noe som smuldrer bort,
min venn! Den står fast til evig tid!
E.K.
|
