Men - er du frelst?
Jer. 8, 20
Sommeren er forbi,
høsten er til ende, men vi er ikke frelst.
Et eneste
vers - men det sier ganske så mye. Ja, det er jo svært alvorlig til og
med. Med tanke på at det er tale om evigheten egentlig. Det er jo det
som er Guds mål med oss mennesker - å føre oss tilbake til den
tilstand vi som menneskehet en gang falt ut av.
Men fordi vi ved dette fallet nettopp ble selvsentrert, har vi
mistet evighetsperspektivet. Så er vi kun opptatt av det som skjer
her. Og Gud - om Han skal gjelde noe for oss, så må Han jo hjelpe oss
her. Han må gjøre livet vårt her mest mulig likt et paradis. Da kan vi
akseptere Ham, og tro på Ham. Så ser vi også at mye av det som kalles
kristendom i dag, nettopp dreier seg om det som foregår her, i denne
verden.
Slik så det ikke ut for tidligere tiders kristne. De sang om at de
var på vandring her. De var på vei til noe annet, De hadde altså et
annet mål for øye. Noe som lå bakom tidens tvang. Og så kan vi jo
spørre om hvem som var nærmest det budskap Skriften vitner?
Det er jo mange som lider også i dag, av forskjellige
årsaker og da taler jeg om vårt land. Ser du verden som et hele, så er
det jo et hav av lidelse. Men også blant oss er det mange som lengter
etter utfrielse på ett eller annet vis, men de fleste har det så godt
her i verden, at de håper det blir lenge til de skal til himmelen. Og
da taler jeg om det vi kaller kristenfolket. Hvordan er det med deg, i
så måte? Venter du med noen lengsel på at Jesus skal åpenbare
seg til utfrielse, av det vi kaller den nærværende, og nåværende,
verden?
Her må vi
kort stanse for det mest tragiske utslag av vår selvsentrerthet -
noe som fører det med seg at også blant dem som er mektig
kalt av Gud, og til og med er begynt å regne seg som kristne,
aldri kommer til klarhet, og dermed heller aldri når frem til
det mål Gud har satt for dem.
Hvordan kan det ha seg, at mennesker som gjerne vil, likevel aldri
når frem? Det åpenbares blant annet i dette apostelens
ord fra Rom 9,16: «Så beror det altså ikke på den som vil eller på
den som løper, men på Gud, som viser miskunn.» Det hjelper jo ikke
hvor gjerne du vil til et bestemt sted, dersom du går dit på
en vei som fører i motsatt retning, ikke sant? Sagt med andre
ord - om du vil til himmelen på en annen vei enn den Gud har
lagt ferdig for deg.
Noen ser da på seg selv, og blir svært så fornøyd
med det de ser der. Du hører jo også det utsagnet så
ofte - ja, er det noen som fortjente himmelen så var det han
eller henne - for de var jo så gode. Forjente himmelen!
Eller du møter den motsatte konklusjon av å se på
seg selv: Jeg kan ikke være noen kristen slik som jeg er! Altså,
du roter i ditt eget og finner at det ikke holder mål.
Men begge dele - både de som ser på seg selv og blir fornøyd,
og de som ser på seg selv og fortviler, har festet blikket et
annet sted enn hva Gud i sitt ord oppfordrer oss til.
Ja, hvor peker så Han? Se på Jesus? Han er Veien!
(Joh. 14,6).
Du ser begge disse avveiene har sin grunn i vår selvsentrerthet!
Og så lenge du lever her, er du ikke og blir du ikke klar for
høsten! Du er ikke og du blir ikke frelst! Frelsen er i Jesus
alene!
Ser vi på det verset vi leste, og holder oss til det
dennesidige - det er jo ikke noe så trasig for bonden som når høsten
slår feil. Før sto det jo om liv eller død i denne sammenheng. Slo
høsten feil var det «svelt i hel!»
Det såddes om våren - da falt såkornet i jorda med håp
om en god høst. Nå var den over. Det kunne altså ikke gjøres om igjen.
Så gikk sommeren, da alt arbeidet på at dette kornet skulle overleve,
og skyte opp. Da ble grunnlaget for en god høst lagt. Nå var den over.
Det kunne altså ikke gjøres om igjen. Så kom og gikk høsten, da dette
såkornet skulle bære. Nå var den over. Det kunne altså ikke gjøres
om igjen. Det var ingen vei tilbake nå - og høsten hadde slått feil.
Alt var gjort riktig: Bonden sådde rett korn, rett jord, våren gjorde
sitt, sommeren gjorde sitt, sol og regn, men kornet fant ikke noe
sted å slå røtter - det slo feil! «- men vi er ikke frelst!» Det er
hva profeten roper ut her.
Forstår du budskapet? Alle muligheter var gitt. Det vil
si at Gud la alt til rette for dem, men når han ser ut over folket,
ser han at alt har slått feil, og det er ingen vei tilbake.
Vi kan lese i Luk 19,41-42, at Jesus gråt over Jerusalem:
«Da Han kom nær og så byen, gråt Han over den, og sa: Visste også
du, om enn først på denne din dag, hva som tjener til din fred! Men
nå er det skjult for dine øyne.»
Det hadde altså gått dem forbi! Vår, sommer og høst hadde
nå gått - om vi skal bli i tekstens beskrivelse - og de var ikke frelst.
Det var tvert imot skjult for deres øyne, det som var gitt
dem av Gud til frelse. Men de drev med sine religiøse øvelser helt
til den dag fienden kom og tok dem alle.
Vi som er
her - kan vi si det samme: Høsten er endt? Nei, takk Gud! Vi lever
ennå i det som heter nådetid. Men når du ser på alt det som
skjer i verden i dag - hvordan det hele legger seg til rette etter
det profetiske ord i Skriften, må vi lure på hvor lang tid det er
igjen, før vi også må si: Høsten er endt! Men er du - du -
frelst?
Guds ord taler aldri om å vente i denne viktige og alvorlige sak:
Hvor skal du tilbringe evigheten? Det taler alltid om nå - i
dag! «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres
hjerter!» (Hebr. 3,7; 3,15; 4,7).
Hva sier Guds ord om dette?: «Kom! for alt er ferdig!» (Mt.
22,4). Det er ikke så mange måter å komme på da - når alt er gjort av
en annen. Men Jesus sier også noe alvorlig, når det gjelder den siste
tid i menneskets historie: «Men når Menneskesønnen kommer, mon Han da
vil finne troen på jorden?» (Luk. 18,8). Han vil nok finne mye tro på
jorden, av ymse slag - men vil Han finne TROEN? Den som kan si:
«Sommeren er forbi, høsten er til ende, og jeg er frelst!»
E.K.
|
