Tørst etter Gud!

Slm. 42, 1 - 7

   Til sangmesteren. En læresalme. Av Korahs barn*. 2 Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. 3 Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn? 4 Mine tårer er min mat dag og natt, fordi man hele dagen sier til meg: Hvor er din Gud? 5 Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg - hvordan jeg drog frem i den store skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare. 6 Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise Ham for frelse fra Hans åsyn. 7 Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder, fra det lille fjell.

   Her har vi ikke med et hvilket som helst menneske, som har begynt å søke Gud, å gjøre. Nei, det er en som vet hva det vil si å leve godt med Gud: «Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg - hvordan jeg drog frem i den store skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare.» (v.5).
   Det var likesom så mye i livet hans som viste at han hørte Herren til. Denne liflige følelsen eller opplevelsen av Herrens nærvær i livet. Han kjente til det, og det falt lett for ham å prise Herren av hjertet.
   Det er en tilstand en kristen kan oppleve det - det er så utrolig godt å vite seg frelst på Ordets grunn, og du har så lyst til å bringe det videre. Eller det kan være som salmisten vitner i Slm. 131,2: «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille og tie som et avvent barn hos sin mor. Som det avvente barn er min sjel hos meg.» Han leder deg til hvilens vann - Han lar deg ligge i grønne enger, som det heter i Slm. 23. Du har en slik ro innfor Gud. Også det på Ordets grunn! Du får i begge tilfelle rett og slett lov til å tro, til fred og ro og hvile i Gud.
   Mens Guds barn kan oppleve dette, er det andre som bare sliter - sliter med å oppfylle ymse Guds krav som de mener må oppfylles, om de skal unne sin sjel ro. Det er tjenerne, trellene - de som bare er ansatt - eller som i denne sammenheng har ansatt seg selv. Som ved selvtekt går inn i Mesterens hus og begynner å jobbe - jobbe til frelse for sin sjel. De vantro! De som hele livet vantror Guds budskap til dem, om, hva som er gitt dem i Jesus, og legger egne gjerninger, egne motiver, egen renhet, egen rettferdighet, egen hellighet osv., til det som allerede er gitt av Gud i Sønnen.
   De har aldri opplevd dette å få glede seg i budskapet. De har aldri hatt noen glede av Jesus. Det vil si den korsfestede og oppstandne Jesus. De har bare hatt noen anstrøk av fred og ro, i de tilfeller eller perioder de synes det går så tålelig. Men det er den fred som verden gir, ikke den som Jesus gir.
   Denne salmisten - eller skal vi si: Salmistene? For det heter jo Korahs barn. Dette åpenbarer Guds nåde mot mennesket - også sine åpenbare motstandere. Vi leser i 4 Mos. 26,9-11: «- og Eliabs barn var Nemuel og Datan og Abiram. Det var den Datan og den Abiram som var utvalgt av forsamlingen, og som yppet strid mot Moses og Aron den gang Korahs flokk satte seg opp mot Herren, og jorden åpnet sitt gap og slukte både dem og Korah. Hele flokken omkom da ilden fortærte de to hundre og femti menn, og de ble til et advarende tegn. Men Korahs barn omkom ikke.»
   «Men Korahs barn omkom ikke.» Nei, Herren forbarmet seg over dem, og nå leser vi altså i en salme et vitnesbyrd av dem: «- hvordan jeg drog frem i den store skaren, vandret med den til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare.» (v.5). Dette fikk disse opprørerne oppleve! Og når Herren ble dunkel for dem: «Som en hjort skriker etter rennende bekker, slik skriker min sjel etter deg, Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg komme og tre fram for Guds åsyn? Mine tårer er min mat dag og natt!» (v.2-4a).

   Er det ikke ille i livet ditt, når Herren blir dunkel for deg? Når du ikke synes å få noen mat for sjelen, men alt er tørt og likegyldig. Begynner ikke din sjel å skrike da? Det er iallfall et meget dårlig tegn, når en kristen er fornøyd med å ha det slik. Når du kan tilfredsstilles av noe som helst annet enn Jesus Kristus og Ham korsfestet.

   Nå hadde han som hadde opplevd så rike tider med Gud, kommet inn i anfektelse. Er det sant? Nei, det er ikke sant. Dette er ikke anfektelse! I anfektelse, da har du begynt å tvile på om du i det hele tatt hører Herren til - om du virkelig er frelst, og Gud er din Gud! Det er ikke tilfelle her - han er en troende i en vanskelig situasjon. Han er en troende i ørkenen. Som han sier: «- jeg kommer deg i hu fra Jordans land og Hermons høyder.» (v.7). Altså langt borte fra sentrum i hans gudsdyrkelse - langt borte fra det hellige sted.
   Hvorfor han hadde tatt veien ditt, vet vi jo ikke - men vi ser her følgende av det, om du skal forstå det åndelig.
   Du - hvorfor går du så langt borte fra Gud? Hvorfor søker du så sjeldent Hans åsyn? Er det underlig om du sulter da, du som har smakt maten - «smakt at Herren er god.» (1 Pet. 2,3). «Mitt hjerte er som solsvidd og visnet gress, for jeg har glemt å ete mitt brød,» sier salmisten i Slm. 102,5.
   Det blir gjerne anvendt på lesning av Ordet, lesning i Bibelen - og da etterfulgt av formaninger av å lese så og så mye i Guds ord pr. dag osv. Ja, vi må gjerne og for all del lese mye i Guds ord, men det kan også bli en lovgjerning, vet du - en lovgjerning som nettopp fører deg inn i smerte og fortvilelse, fordi du ikke makter å oppfylle dette, som du da mener at en bør.
   Hva hadde salmisten glemt å ete? Sitt brød! Og hva er nå dette brødet vi eter til liv og salighet? Nå skal du få høre noen ord av Jesus: «For Guds brød er det som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» (Joh 6,33). Her taler Han om et brød som gir verden - det vil si deg og meg liv. Og det er ikke noe du og jeg gjør oss fortjent til, eller opparbeider oss, men «det kommer ned fra himmelen og gir.» Hør det en gang til: «- det kommer ned fra himmelen og gir.»
   Han lar oss heller ikke bli i uvitenhet om hva dette brødet er: «Jesus sa til dem: Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre. Og den som tror på meg, skal aldri noen gang tørste.» (Joh. 6,35). Og i Joh. 6,48: «Jeg er livets brød.»

   Er det ikke salig for deg å høre slikt da? Du som har så hang til å trelle. Det er en som kaller på deg igjen og igjen for å gi deg liv, og bevare livet i deg. Eller bevare deg i livet! Er ikke det noe annet enn et påbud om å lese så og så mye?
   Jeg vil ikke med dette lede noen bort fra lesning i Guds ord - for det er der Han møter deg - nei, mitt anliggende er å lede dette bort fra trelldomsånden. Du skal få søke Hans åsyn, for Han er livets brød, som er kommet ned fra himmelen for å gi deg liv. Kan du se forskjellen? Jeg håper til Gud for deg, at du ser forskjellen.

   Nei, det var ikke anfektelse i egentlig forstand, det denne salmisten opplevde - det var en troendes opplevelse av å ha kommet på avstand fra Gud. Men at han fremdeles var en troende, det skal du se av teksten her - og det er virkelig lærerikt for oss, som så snart gir etter for vårt eget hjertes dom. Hør hva han vitner midt i dette som han opplevde som en lidelse: «Hvorfor er du nedbøyd, min sjel, og bruser i meg? Vent på Gud! For ennå skal jeg prise Ham for frelse fra Hans åsyn.» (v.6). Herren hadde åpenbart ham noe, noe som sto fast når alle følelser og opplevelse av Guds nærhet var borte fra hans sjel: «Jeg, Herren, er trofast!» Og nå grep han fatt i det! Det er jo det Gud vil at du skal gjøre også - du skal ta din tilflukt til Hans trofasthet, Han står ved sin frelse! Det er jo nettopp det han vitner her også: «For ennå skal jeg prise Ham for frelse fra Hans åsyn.»
   Og så sier han noe bestemt her, som vi også skal ta med til slutt: «Min Gud! Min sjel er nedbøyd i meg. Derfor kommer jeg deg i hu.» (v.7).
   Hørte du det? Derfor kommer jeg deg i hu! At han fikk det så åndelig vondt, nettopp det ansporet ham til å komme Herren i hu! Altså i stedet for ved det å gå inn i en virkelig anfektelse: Herren må ha forlatt meg! - fører det tvert imot til at han søker inn til Herren - for han tror!

   Jeg skal lese noe for deg til slutt nå, som jeg ble gjort oppmerksom på: Noahs slektsledd fra Adam til Noah er ti personer. Nå skal jeg lese navnene deres og hva de betyr: Adam: Mennesket. Set: (er) tilmålt/tildelt. Enos: dødens-/døds- (forgjengelighetens). Kenon: sorg,  Mahalalel: Den velsignede Gud. Jared: skal komme ned. Enok: (og) lære/forkynne. Metusalah: (at) Hans død skal bringe. Lamek: det fortvilede el. fattige og nedbøyde. Noah: trøst el. hvile.

   Da skal jeg lese for deg hva som står her: «Mennesket er tildelt dødens sorg - Den velsignede skal komme ned (og) forkynne (at) Hans død skal bringe de fortvilede trøst/hvile.»

   Er Gud trofast? Har Han vitnet for deg?

E.K.