For din egen skyld Herre!
Dan. 9, 15 - 19
15 Og nå, Herre vår Gud,
du som førte ditt folk ut av landet Egypt med sterk hånd og har vunnet
deg et navn, som det er på denne dag! Vi har syndet og vært ugudelige.
16 Herre! Etter alle dine rettferdige gjerninger, la nå din vrede
og harme vendes bort fra din stad Jerusalem, ditt hellige berg! For
på grunn av våre synder og våre fedres misgjerninger er Jerusalem
og ditt folk blitt til spott for alle dem som bor omkring oss. 17
Hør nå, vår Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer! La
ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre!
18 Min Gud, vend ditt øre hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner
og staden som er nevnt ved ditt navn! Ikke våre egne rettferdige gjerninger
legger vi til grunn for våre ydmyke bønner som vi bærer frem for ditt
åsyn, men din store barmhjertighet. 19 Herre, hør! Herre, tilgi! Herre,
gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen skyld, min Gud! For din
stad og ditt folk er kalt med ditt navn.
Daniel,
profeten, står her på hellig grunn - på sannhetens grunn, og han vet
det. Det bærer hele hans bønn preg av - Daniel lever i sannheten.
Vi mennesker har ikke noe eget navn å trede frem for Gud ved. Det
gikk tapt på fallets dag, og har vært tapt for oss siden.
Du hører ofte det sagt i kristen sammenheng i dag: Du er verdifull!
Og: Du vet vel om at du er verdifull! Og da forstått som at et
menneske har en egenverdi - altså er verdifull for Gud ved hva det er
i seg selv. Her må du være på vakt, du som har tenkt deg til himmelen.
Dette er nemlig ikke sant. Du er tvert imot fortapt ved hva du er i
deg selv.
Hør nå hva Gud - i motsetning til så mang en forkynner i dag - sier
om dette - og dette er ikke bare sagt om enkelte mennesker, enkelte
typer, men om alt som heter menneske på jord til alle tider, og i alle
sammenhenger: «Som det står skrevet: Det er ikke én rettferdig,
ikke en eneste. Det er ikke én som er forstandig, det er
ikke én som søker Gud. Alle er veket av, alle sammen
er blitt udugelige. Det er ikke noen som gjør det gode, ikke
en eneste. - For det er ingen forskjell, alle har
syndet og står uten ære for Gud.» (Rom 3,10-12 og 22-23).
Jeg vil spørre deg oppriktig innfor Guds åsyn nå - det vil si, i
nærvær av Ham som har gitt oss dette budskapet: Hvor ble det av vår
egenverdi her? Var det noe som helst Han kunne rose oss for? Noe ved
oss som gjorde oss verdifulle i Hans øyne?
Og i tillegg til dette forkynner Guds ord oss, at det er ikke noe -
ikke noe som helst - vi kan gjøre for å forandre og forbedre denne
situasjonen. Derfor leser vi om lovens hensikt, at den slett ikke er
som de fleste tenker, nemlig å gjøre oss bedre, og dermed bedre vår
stilling innfor Gud - men hør!: «Vi vet at alt det loven sier, det
taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og
hele verden bli skyldig for Gud.» (Rom. 3,19).
Da er det mange som vil si: Ja, når det ikke nytter å gjøre det
gode Gud ber oss om allikevel, så la oss nå leve syndelivet i fulle
drag! Ja, det viser i tilfelle hvor langt borte fra Guds Ånd du er. Du
vil bare gjøre det gode dersom du har noen fortjeneste av det. Det
viser at du ikke er god! Jesus gjorde ikke det gode for å oppnå noe -
Han gjorde det rett og slett fordi Han er god! Du og jeg er
ikke gode i Guds øyne. Og den som tror han er god, eller at det
iallfall er noe godt i ham, og derfor vil forbedre sin situasjon
innfor Gud ved hjelp av det - han må høre Ordet: «For alle de som
holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse, for det er
skrevet: Forbannet er hver den som ikke holder fast ved alt det som
står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det.» (Gal. 3,10).
Hørte du virkelig det? Du som vil forbedre din situasjon innfor Gud
på denne måten, du er skyldig å gjøre alt - hør det nå endelig -
alt som står skrevet i loven! Alt det loven krever!
Er det noen her nå som øyner noe håp i dette?
I denne erkjennelse treder profeten Daniel innfor Guds åsyn.
Etter å ha holdt frem for Gud at han forstår hvorfor ulykken har
kommet over ham og folket: «Vi har syndet og vært ugudelige. På grunn
av våre synder og våre fedres misgjerninger.» (v.15-16). Men så kommer
det noe som du og jeg må høre, for også det har evighetsbetydning for
oss - hvorfor skal Gud høre hans ydmyke bønn?: «La ditt åsyn lyse over
din ødelagte helligdom – for din egen skyld, Herre!» Og: «Herre, hør!
Herre, tilgi! Herre, gi akt og gjør det, dryg ikke – for din egen
skyld, min Gud!» (v-17og19). «– for din egen skyld, Herre!» «–
for din egen skyld, min Gud!»
I Jes. 43,22-25, setter Gud dette samme skille, der Han taler til
folket sitt: «Men du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak
for meg, Israel! Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg
med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke
voldt deg strev med virak. Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg
for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett.» Der hørte du
Guds dom over hva de ikke hadde gjort. Så kommer Herrens dom
over hva de hadde gjort: «Du har bare trettet meg med dine
synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» Uten ære for Gud,
ved sitt eget. Men hør så, for nå kommer det, hva Gud på sin side gjør
med dette: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min
skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.»
Hørte du det? For min skyld, sier Herren. Det gjelder nemlig
også deg som sitter her nå. Du kan få se bort fra alt annet, enn hva
Herren selv har gjort for deg! Altså få regne helt og holdent med det!
Det er ingen synd som kan stenge deg ute - om det så var tusener på
tusener flere enn hva det faktisk er. Men nå taler jeg som et paradoks
- for nå sier jeg: Det er likevel én synd som stenger deg ute
like så sikkert som at Gud er entydig i sin dom, nemlig den
egenrettferdighet som støter dette evangelium fra seg! Den
egenrettferdighet som viser seg i, at en vil finne noen fortjeneste i
sitt eget. Enten det så er virket av en selv, eller av Gud! For
eksempel dette: Jeg kommer inn i himmel og salighet ved hva Gud har
fått utrettet i meg! Å nei du, det skjer kun ved hva Gud har fått
utrettet i og ved Jesus, i ditt sted! Og den prisen var høy -
det vet du vel?
«Hør nå, vår
Gud, på din tjeners bønn og hans ydmyke begjæringer!» (v.17). Merk deg
det, at profeten henviser ikke til sin ydmykhet - Herre, gjør dette
for jeg er ydmyk, eller jeg ydmyker meg. Nei, det er hans begjæring
som er ydmyk! Det er hans bønn som er det! En sann troendes
bønn er nemlig alltid ydmyk, så lenge han blir bevart i den sannhet vi
har delt nå. Det er sannheten som gjør det! Det er sannheten
som virker det! Det er altså sannhetens fortjeneste, og ikke
din! Forstår du? Sannheten får meg ned på kne, om du vil.
Den erkjennelse - sannhets erkjennelse - i Daniels hjerte som du
lett kan lese ut av denne teksten, gjør at han ber Gud på denne måten
- og ikke stiller seg eplekjekk innfor Gud, som om han hadde noe eget
å rose seg av der. Du kjenner da vel meg, Herre! Ja, om Han da svarte:
Ja, jeg kjenner deg, og dine gjerninger! Får du ikke lyst til å gjemme
deg da?
Jeg begynte med å si: «Vi mennesker har ikke noe eget navn å trede
frem for Gud ved.» Det er sant nok, men takk Gud, at det ikke stanser
der. Vi har nemlig fått et navn - ett navn - ved hvilken vi kan
trede frem for Gud, og det endatil med frimodighet! (Hebr.
4,16). Det er det navn - det Guds navn - Jesus har åpenbart oss. I sin
yppersteprestelige bønn i Joh. 17, sier Jesus blant annet: «Jeg har
åpenbart ditt navn for de mennesker du gav meg av verden.»
(v.6). «Og jeg er ikke lenger i verden, men disse er i verden, og jeg
kommer til deg. Hellige Far! Bevar dem i ditt navn, som du har
gitt meg, for at de kan være ett, likesom vi er ett. Da jeg var hos
dem, bevarte jeg dem i ditt navn, som du har gitt meg.»
(v.11-12). «Og jeg har kunngjort ditt navn for dem, og skal
fortsatt kunngjøre det, for at den kjærlighet som du elsket meg
med, skal være i dem, og jeg i dem.» (v.26).
I Joh. 12,28, ber Jesus slik: «Far, herliggjør ditt navn! Da
kom det en røst fra himmelen: Jeg har herliggjort det, og jeg skal
igjen herliggjøre det!»
Du og jeg trenger altså til å lære dette navnet å kjenne, og i det
du kjenner det er du også frelst ved det. Eller har da fått del i den
frelse, som alt ligger ferdig for deg!
I Hebr. 1,1-2, leser vi: «Etter at Gud i fordums tid mange ganger
og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene, har Han nå
i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.» Gjennom Sønnen!
Hebreerbrevets forfatter skriver videre: «Han (Sønnen) er avglansen av
Hans (Faderens) herlighet og avbildet av Hans vesen.» (v.3a). Det er
ved denne avglansen og dette avbildet, du lærer Guds
navn å kjenne. Det er nemlig slik ment - at å kjenne personen er det
samme som å kjenne Hans navn. Slik var det Jesus åpenbarte sitt navn
for sine disipler, Han åpenbarte seg seg selv for dem - han lot dem
lære Ham grundig å kjenne, og når det da ble åpenbart dem at Han og
Faderen var ett - ja, da kjente de den eneste sanne Gud, ved den Han
utsendte, Jesus Kristus. Hvilket jo ifølge Jesus selv er det evige
liv. (Joh. 17,3).
Det er altså Jesus du og jeg trenger å lære å kjenne. Det er hva
Jesus ber om, når Han ber Faderen herliggjøre sitt navn - at Hans
sendelse må lykkes! Og hør nå til slutt, ett ord om Ham som Gud
utsendte: «Han bærer alle ting ved sin krafts ord. Etter at Han hadde
fullført renselsen for våre synder, satte Han seg ved Majestetens
høyre hånd i det høye.» (Hebr. 1.3b).
E.K.
|
