Forskjellige forhold til Jesus
Joh. 12, 1 - 11
1 Seks dager før påske
kom så Jesus til Betania, der Lasarus bodde, han som Jesus hadde oppvakt
fra de døde. 2 Der holdt de et festmåltid for Ham. Marta vartet opp, og
Lasarus var en av dem som satt til bords sammen med Ham. 3 Maria tok da
et pund ekte, meget kostbar nardus-salve og salvet Jesu føtter, og hun
tørket Hans føtter med sitt hår. Og huset ble fylt av salvens duft. 4 Da
sier Judas Iskariot, en av Hans disipler, han som skulle komme til å
forråde Ham: 5 Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre
denarer og pengene gitt til de fattige? 6 Men dette sa han, ikke fordi
de fattige lå ham på hjerte, men fordi han var en tyv. Det var han som
hadde kassen, og han tok av det som ble lagt i den. 7 Jesus sa da: La
henne være! Hun har gjemt den til dagen for min gravferd! 8 For de
fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid. 9 En
stor mengde av jødene fikk nå vite at Han var der. Nå kom de dit, ikke
bare på grunn av Jesus, men også for å se Lasarus, som Han hadde oppvakt
fra de døde. 10 Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus,
11 fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld og trodde på Jesus.
Seks dager
før påske. Påske - denne høytiden sto der som det store
vitnesbyrd og løfte om Ham som skulle komme, og gi sitt blod til folkets
frelse, fra deres synder. Blodet som får doms- og dødsengelen til å gå
forbi vedkommende med sin dom til døden.
Dette har Herren gitt oss et velsignet forbilde på, gjennom
innstiftelsen av denne høytiden hos sitt landflyktige folk i Egypten.
Dødsengelen skulle gå igjennom landet Egypt med sin dom og slå i hjel
alt førstefødt. Det som da frelste israelittene - og la oss merke oss
nøye - det eneste som kunne, og faktisk frelste dem, det var
blodet. Det krevdes ikke noe mer, men det krevdes også. Var ikke det
tilstede var det ingen hjelp i at man var israelitt.
De fleste israelitter, for eksempel på Jesu tid, forsto ikke
den egentlige mening med påsken. De trodde at deres offer i seg selv var
det som berget dem fra dommen, mens det i virkeligheten var det blod
disse offer vitnet om - nemlig «Kristi dyrebare blod, som blodet av et
feilfritt og lyteløst lam.» (1 Pet. 1,19).
Dette visste jo Jesus - Han som i seg selv var det påskelam som var
utvalgt til å ofres for våre synders skyld. Og det var en til som visste
dette med all ønskelig klarhet, nemlig hun som hadde sittet ved Jesu
føtter, opptatt med det ene nødvendige - det vil si Jesus selv - hun som
hadde valgt den gode del, som Jesus selv kaller det - Maria. Hun visste
hva som lå foran Jesus, og hvorfor Han måtte gå denne lidelsens vei: For
Marias, og denne verdens synder i sin helhet. Han var den som skulle
ofres for verdens synd! Ikke fordi verden fortjente det. Ikke fordi den
var så verdifull. Men for dens synd!
Vi møter
forskjellige typer mennesker i denne teksten. En av dem er jo denne
hengivne Maria - hun som sammen med sine to søsken har et hjerteforhold
til sin frelser og forsoner. Det illustreres godt for oss i dette vi
leser her: «Der holdt de et festmåltid for Ham!» (v.2a). Bare et
festmåltid var godt nok for Jesus, for disse tre. Der var Maria, som med
dette offer vitnet om Jesu frelsergjerning her på jord: Du er kommet for
å betale for mine synder, til min rettferdiggjørelse og evige frelse!
Der satt Lasarus som allerede hadde erfart de oppstandelseskrefter Jesus
rådde over. Han er Herre over liv og død!
Vi skal merke oss her, at så sikker var den gjerning Jesus hadde
fremfor seg, at Han allerede før sin egen oppstandelse fra de døde,
kunne oppreise fra døden.
Nå vil noen si: Ja, men det var bare det fysiske, jordiske, livet
Lasarus fikk tilbake - så han måtte siden dø igjen. Ja, men det er bare
delvis sant. Lasarus hadde ved troen på Jesus allerede del i det evige
liv. Oppstandelseskreftene var lagt ned i ham der han lå i graven og
ventet på Herrens rop, kan vi si. Og nå satt han der til bords med
øynene festet på selve Livets kilde!
Og så har vi den tredje - og det blir et litt komisk skjær over det
vi leser her: «Marta vartet opp!» (v.2b). Hun vartet fremdeles opp!
Jesus hadde jo karakterisert henne ved et tidligere tilfelle, hvor Han
sier til henne: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.»
(Luk. 10,41).
Marta var den type kvinne. Den typen som «får sving på» ting, som
vi gjerne sier. Og her ser vi at hun er likedan fremdeles i dette. Hun
varter opp. Natur lar seg ikke så lett forandre, vet du. Men det var nok
noe som var helt nytt hos Marta - hun var nå klar over hvilken fare
denne virketrangen representerte for henne åndelig. Guds sanne folk
kjennetegnes nemlig av det, at de tross all sin skrøpelighet tar Herrens
ord til etterretning. Det var nemlig en alvorlig advarsel Jesus kom med
til Marta den gang: Vokt deg at ikke dette skal ta fokus bort fra det
ene nødvendige for deg!
Så møter vi
også en annen type - Judas Iskariot. Og det underlig å lese hvordan han
betegnes her: «- en av Hans disipler.» En av Jesu disipler! En av Jesu
disipler var en tyv! Ikke som de andre elleve disipler, som i sine
skrøpeligheter og synd, stadig falt igjennom - men en som levde i
og praktiserte synd. Han visste jo, som jøde, at han syndet imot
Guds bud. Men du kan være sikker på at han gav det et annet navn enn
tyveri. Kanskje lån? Jeg skal jo betale det tilbake når den tid
kommer. I mellomtiden gjør det vel ikke noe om jeg låner litt av kassen.
Eller - jeg har da fortjent litt ekstra. Her tåler jeg både nattevåk og
dagens hete sammen med Jesus - skulle det gjøre noe om jeg unnet meg noe
ekstra.
Vi er flinke til å gi synden andre navn enn hva Guds ord kaller
det. For Judas fikk det katastrofale og evige konsekvenser. Man leker
ikke med synden, fordi synden er sterkere enn oss! Det ser du i Judas'
tilfelle. Denne pengekjærheten, den felte ham til sist, og fikk ham til
å forråde Herren - som vi også leser det her i teksten vår: «- han som
skulle komme til å forråde Ham!» (v.4b).
Falskheten i denne mannen kommer tydelig frem i det han sier her:
«Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene
gitt til de fattige?» (v.5). Han så ikke noe stort i å ofre noe på
Jesus. Nei, han ville ha pengene for denne salven selv. Han ville aldri
- slik som vi ser det hos disse tre søsknene - ha laget til noe
festmåltid for Jesus. Det er mange som er med i virksomheten, som slett
ikke har noe hjerte for Jesus! Man har - slik som i Judas' tilfelle -
timelig fordel av det for eksempel.
Jesus visste at Judas var en tyv. Og denne stymperen trodde han
kunne skjule noe for Herren. Men «ingen skapning er skjult for Ham. Alt»
- alt! merk deg det! - «ligger nakent og bart for Hans øyne som
vi skal stå til regnskap for.» (Hebr. 4,13). Er du komfortabel med det?
Lever du i lyset?
Så sier Jesus noe her: «For de fattige har dere alltid hos dere!»
(v.8). Ja, hvordan er det nå med det, nå nær to tusen år etter at det
ble uttalt? Talte Han sant her? Har vi ennå de fattige hos oss? Det
mangler visst ikke på fattige i verden i våre dager heller. Han er det
trofaste og sannferdige vitne! (Åp. 3,14). Det troverdige og sanndrue
vitne, som det tidligere var oversatt.
Videre møter
vi en annen type her: «En stor mengde av jødene fikk nå vite at Han var
der. Nå kom de dit, ikke bare på grunn av Jesus, men også for å se
Lasarus.» (v.9).
«Ikke bare på grunn av Jesus!» De hadde fremdeles et delt
sinn! Slik blir det ikke for en troende etter hvert - under eller ikke
under: «Deg eg eiga må min Jesus!»
Men nå står det så fint her om mange av disse: «- mange av jødene
gikk dit for hans (Lasarus') skyld og trodde på Jesus.» (v.11).
Men så er det også mange som aldri kommer fri dette delte sinnet.
Det blir aldri «bare på grunn av Jesus!» Men det blir et slikt evinnelig
renn etter gaver, ekstraordinære nådegaver, opplevelser, under og
manifestasjoner. Uten dette er kristendommen lik null for dem. Kommer de
inn en forsamling - om det er aldri så stor hengivenhet for Jesus å
spore i den forsamlingen, så er det ikke nok for dem - for de kommer
aldri «bare på grunn av Jesus!»
Men som vi leser her i teksten: «- mange av jødene gikk dit for
hans (Lasarus') skyld og trodde på Jesus.» Det fikk en god utgang
for en del av dem, med andre ord. Men det brakte ytterligere en type på
banen her: «Men yppersteprestene la planer om også å drepe Lasarus.»
(v.10). Hvorfor det? Jo, «fordi mange av jødene gikk dit for hans skyld
og trodde på Jesus.»
Det var ikke åpenbare syndere som tollere og skjøger - men
religiøse folk, som skjulte sin synd og ondskap under en ytre gudsfrykt
og fromhet - skjulte det ofte så godt at det til og med var skjult for
dem selv! De bedro seg selv, rett og slett! Som Jesus sier i sin
advarsel til sine disipler: «De skal utstøte dere av synagogene. Det
kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud
en dyrkelse.» (Joh. 16,2). Kan bedraget bli dypere? Men det er høyst
reelt!
Dette steg altså Guds Sønn villig ned i, fordi Han visste det ville
være en Maria, en Lasarus, en Marta, en røver på et kors, en synderinne
ute i Samaria som lengtet etter fred med Gud osv., som ville ta imot Ham
til frelse og forsoning. Forhåpentligvis er det også noen her i denne
forsamling Herren gleder seg over. Men det vet du vel selv?
«Seks dager
før påske,» leste vi her. Påske! La det ordet og begrepet få
synke inn hos deg og feste bo! Det betyr forbigang. Herren gikk
forbi med sin dom - Han kom ikke inn til oss med den - på grunn av
blodet! Lammets blod! Jesu blod!
Du velsignede påske!
E.K.
|
