Ve hykleriet!

Mt. 23, 23 - 28

   23 Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gir tiende av mynte og anis og karve, men lar ugjort det som veier tyngre i loven: Rettferd, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes. 24 Blinde veiledere! Dere avsiler myggen, men sluker kamelen! 25 Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som gjør beger og fat rene utvendig, men innvendig er de fulle av rov og urenhet. 26 Du blinde fariseer! Rens først begeret og fatet innvendig, så at også det utvendige blir rent! 27 Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som ligner kalkede graver som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet. 28 Slik synes også dere i det ytre rettferdige for folk, men innvendig er dere fulle av hykleri og lovløshet.

   Jesus beskriver dette som befant seg på innsiden av dem - altså deres indre liv, eller hjerte, og det i klare ordelag, uten omsvøp, og det var ikke mye vakkert. Men det er noe du og jeg må få klart for oss, om vi ikke skal gå aldeles vill: At all denne elendigheten befant seg der inne i dypet av deres hjerte, det var slett ikke noe hinder for å nå himmel og salighet. Altså ikke noe hinder for å bli frelst. Det som var et hinder, det var den blindhet Jesus peker på her. «Blinde veiledere!» (v.24). «Du blinde fariseer!» (v.26).

   Men når deres lære nå engang var slik, at de var dem det måtte stå vel til med, om de skulle ha noen forhåpninger i sitt forhold til Gud, så så de ingen annen mulighet enn å arbeide på seg selv. Deres forhold til Gud var grunnet på lovens betingede løfter - at de gjorde de gjerninger loven krevde av dem. Noe som slett ikke gav dem noe forhold til Gud, men tvert imot fjernet dem aldeles fra Ham. Det er jo nettopp Gud de står overfor her, og hør hva Han sier om dem!
   Det de ikke forsto var at loven var åndelig. Den krevde først og fremst hjertet. Da Paulus som jo hadde vært en ihuga fariseer selv, kom til troen og ble opplyst av Sannhetens Ånd, da skriver han om dette: «For vi vet at loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.» (Rom. 7,14). Altså, mitt hjerte - mitt indre er ikke i samsvar med loven. Jeg kan godt slutte meg til den, rent intellektuelt, men det er en makt i meg som hindrer at jeg lever i samsvar med den. Jeg er ikke ett med den! Og så bruker han et sterkt uttrykk her: «- solgt til trell under synden!»
   Er du blitt enig med Gud her? Dette sier altså en apostel! Det vil igjen si oss, at dette er ikke noe hinder for et fortrolig og salig livssamfunn med Gud - at du er slik, det vil si, er en synder!
   Men det var altså fariseeren overbevist om: Gud kunne ikke ha med syndere å gjøre! De kjente jo bare lovens Gud. Ergo var det bare én mulighet - de måtte bli uten synd! Eller dette at Gud så til deres gode vilje her, og regnet dem det til rettferdighet!
   Hvor snart kan ikke det dukke opp for deg også - Herre, du ser vel at jeg vil så gjerne. Herre, nå har jeg i så mange år gått inn for dette og hint osv., i samme lei. Du må da vel se det, og regne meg det til gode! Ja, slik var også fariseernes tankegang, de levde jo i en slik forhandling med Gud. Men det eneste de maktet å forandre - iallfall i noen grad - det var det ytre livet. Og det lyktes også langt på vei for dem, som Jesus også påpeker det her: «Slik synes også dere i det ytre rettferdige for folk.» (v.28a). I det ytre ja! Men hva med det indre - det ingen andre så - var det i samsvar? Var det rettferdighet, kjærlighet og barmhjertighet der inne?

   Det som ingen andre så! Men så de det selv? Her må det vel svares både et ja og et nei. Jesus peker jo her på at de faktisk var blinde for dette - de var blinde for den fullstendige kollisjon mellom deres ytre og dere indre, som Han her trekker frem i lyset, på en så direkte og skånselsløs måte. Men saken er den, at de var ikke uskyldig i denne blindhet. De hadde rett og slett stukket ut øynene på seg selv. Jesus bruker uttrykket «lukket til.» Vi leser i Mt. 13.15: «For dette folks hjerte er blitt sløvt, og med ørene hører de tungt, og sine øyne har de lukket til, så de ikke skal se med øynene eller høre med ørene og forstå med hjertet, og omvende seg så jeg kunne få lege dem.»
   Altså, denne blindhet og døvhet overfor sannheten - overfor Guds ord - var selvforskyldt, det var en bevisst handling fra deres side. De jukset, rett og slett! De gav seg over til løgnen og bedraget, i stedet for å ta imot og bøye seg for sannheten - den sannhet som ble åpenbart i deres møte med loven og dens bud, at de slett ikke var slik som den krevde. At de slett ikke holdt mål i forhold til denne standard. At de slett ikke var slik som de gav seg ut for å være. De elsket ikke Gud! Og det gjør jo ikke du heller! I møte med Den Hellige blir vi stående aldeles avkledd. Men dersom det bare er denne ene vei til frelse - å bli i orden for Gud, da må du jo nødvendigvis begynne å jukse, ikke sant? Nemlig lukke dine øyne for det som blir åpenbart! Og har du gått lenge nok på den veien, kan du tro at du er, det du bare spiller! Og det eneste som kan avsløre det er et kraftig sannhetens lys inn over deg. Men det virker vrede! Du blir sint på den som avslører det. Avslører at du slett ikke er den som folk ser.

   Det var noen i Israel også på den tiden, som hadde gitt opp å bli slik i det ytre som disse fariseerne - de kalles tollere og syndere. Også blant den slags mennesker er det en naturlig tendens til å ville forsvare seg selv - det ligger dypt i all menneskelig natur - men dog allikevel var det tynnere hinne over sannheten der. Det var snarere for dem å se, at ondskapen hadde sitt utspring i det indre. Det er her inne jeg ikke er god! Og at det gode må ha sitt naturlige utspring i hjertet, om det skal kunne kalles godt. Ellers er det jo bare et skuespill - det vil si, hykleri.
   Så leser vi i Skriften om disse menneskene: «Alle tollere og syndere holdt seg nær til Ham for å høre Ham.» (Luk. 15,1). Holdt seg nær til! Det sier ikke så rent lite om deres forhold til Hans person, ikke sant? De holdt seg nær til! Og merk deg hva de var særlig opptatt av: «For å høre Ham.»
   Det var altså noe i det Han forkynte, som tiltrakk dem. Han talte om dem som var ødelagt i sitt indre. Han talte om dem som lå under for synden, og ikke kunne komme fri. Han talte om det ugudelige hjerte og det vanhellige sinn. Han talte om urenheten og urettferdigheten som hadde sin bolig der inne, osv. Og de kjente seg igjen i Hans beskrivelse. Men fordømte Han dem, slik som fariseerne? Nei, Han forkynte seg selv som utsendt av Faderen, for å berge disse falne sjelene hjem til himmelen. Han gav dem håp! Han inngav dem tillit! Han gav dem håp! De som ikke fikk det til. Er det virkelig sant? Er Gud for oss? Vil Han ha oss? Vil Han kjøpe oss? Alt dette Jesus talte om, kunne det virkelig være slik? Og så holdt de seg nær til Ham for å høre dette - denne åpenbaring av Faderen, ved Sønnen!

   Det sto ikke noe bedre til i disse menneskenes indre enn i fariseernes, men som jeg allerede har forkynt deg - det var da heller ikke dette syndige indre som var hindringen, men blindheten for, og fornektelsen av det! Du kommer ikke til lyset - for i lyset blir mørket avslørt, at dine gjerninger er onde. Og da ikke bare de åpenbart onde handlinger, men også disse som synes gode og rettferdige, for de er ikke gjort av et godt og rettferdig indre!

   Jeg vil bare spørre deg som er her nå: Hva vil du med Jesus, egentlig? Er det frelseren og forsoneren du må ha? På grunn av ditt indre menneske, som elsker synden og verden høyere enn Gud - ja, som i sin dypeste grunn er gudfiendtlig. Jeg må ha mellommannen som Faderen selv, i sin uutgrunnelige kjærlighet har gitt meg! Da, når du begynner å få se dette, da kan du også si, i sannhet: Jeg elsker Gud! For «vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh. 4,19). Men hør! Det er ikke i dette kjærligheten er, vitner Skriften, «men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» (1 Joh. 4,10).
   Men hva skulle nå disse med en som var kommet for å sone våre synder, de som var blinde for sitt eget indre, og trodde de bare kunne lappe i sammen noe ytre. Som ennå hadde håp om en egen vei til salighet! Nei, dette håpet må bli tatt fra deg, min venn - og jo før det skjer desto bedre, så du ikke skal kaste bort tida di på en smal vei på den brede! Det fører uansett i fortapelsen!

   Kom Jesus, kom inn! Og lys du din fred i mitt hjarta og sinn!

E.K.