Det endelige skille!
Mt. 13, 47 - 51
47 Atter er himlenes
rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag. 48
Når den er full, drar fiskerne den opp på stranden. De setter seg ned
og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige. 49 Slik
skal det skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde
fra de rettferdige, 50 og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og
skjære tenner. 51 Har dere forstått alt dette? De sier til Ham: Ja!
«De sier til
Ham: Ja!»
For meg høres dette ganske så bastant ut fra disiplenes side. Det
er like ut, og likesom ikke noen tvil i dette svaret. Ja! Kort og
godt.
Men hadde de nå virkelig forstått? Hva som videre skjer med
disiplene der de vandrer med Jesus, helt frem til Han gir seg selv på
et kors - ja, helt til Han møter dem igjen etter oppstandelsen, tyder
på at de ikke hadde forstått så veldig mye av det Jesus faktisk
forkynte dem like ut. Tenk bare på hvor klart Han forkynte dem om sin
oppstandelse - Han sier det med rene ord - men ikke én av Hans disipler og nære venner forsto
dette - ikke én! - før Han åpenbarer seg for dem som faktisk
oppstanden. Og en av hans disipler - Thomas - nekter å tro det før han
får legge sin finger og sin hånd i Hans sår!
Og vi ser det jo flere ganger at de tok munnen for full. Men, ja
visst Jesus! Ja visst har vi forstått! Det er jo noen grepa
disipler du har utvalgt deg! Denne tanken om at du må være noe for
Jesus! Å ja, det er én ting du iallfall må være: Sann! Det var
ikke disiplene - det ser vi igjen og igjen. De ville være noe i seg
selv, skjønt de ingenting var i denne sammenheng. Bare en flokk med
fortapte og åndelig blinde sjeler. Og denne sannhet vil Jesus
ha inn i, og frem i deres bevissthet. Sannhets erkjennelse.
De svarte så kjekt, ja - men Jesus visste! Du og jeg - hvor mye har
egentlig vi forstått? Går vi i virkeligheten ut over det vi har
forstått? Denne mangelen på mistanke overfor ens egen åndelige
forståelse, er ikke noe godt tegn. Har jeg egentlig forstått dette
rett, Jesus? Du får lov til å spørre slik. Du får lov til å be: Lær
meg du, Herre! Lær meg ved ditt ord og ved din Ånd!
Det er en veldig alvorlig tekst vi har for oss her - og som altså
Jesus holdt frem for sine disipler. «Atter er himlenes rike
likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag.» (v.47).
Av alle slag! Men det vet du like godt som jeg, at det er ikke all
slags fisk som duger - duger til mat. Og hva gjør du med den fisken
som ikke duger? Jo, du kaster den ut igjen. Du vil ikke ha den. Og det
er jo et alvorlig budskap i den sammenheng vi hører om det, ikke sant.
Det er ikke alle de den ytre menighet samler opp, som duger. De hører
ikke hjemme i den himmelske menighet, den menighet Herren vedkjenner
seg. Det er jo det Jesus sier her. De kastes ut ved den endelige dom!
Det er jo dette Han forkynner oss også i lignelsen om ugresset i
åkeren - som vi finner noe tidligere i det samme kapittel hos Matteus.
Åkeren var jo god - ja, det var jo nettopp himlenes rike på jord -
Guds menighet. Men da alle disse som er sådd i denne åkeren skal
høstes inn, leser vi: «La dem begge vokse sammen til høsten. Når det
så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først
ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal
dere samle i låven min.» (v.30).
Her - i vår tekst - leser vi: «Når den (nota) er full, drar
fiskerne den opp på stranden. De setter seg ned og samler de gode
fiskene i kar, men kaster ut de dårlige.» (v.48).
Vi lever i en tid, hvor vi stadig hører - og svært mange også
tenker - i den kristne forsamling: Det er ikke så farlig! Det er ikke
så farlig hva som læres! behøver vi å ta det så nøye? De sier jo mye
fint om Jesus! Ja, men sier de dette som Jesus her forkynte? For her
taler Han jo ikke om den åpenbare verden kontra Guds menighet, men Han
taler nettopp om - og kun om - himlenes rike. Det gjør Han også
i lignelsen om ugresset i åkeren, og i lignelsen om de ti jomfruer,
hvorav fem var dårlige og ikke nådde frem.
Når du ser det på den bakgrunn - er det da farlig? Farlig å ta
feil? Ja visst er det så! Det burde vi jo umiddelbart forstå. Men
kanskje skal vi la Jesu spørsmål nå våre ører nå: «Har dere forstått
alt dette?» (v.51). Har du? Kanskje det da ble mer om å gjøre for deg
å vite hvor du skal tilbringe evigheten, enn hvor du skal tilbringe
ferien.
Jesus tok seg av disse feilende og snublende disiplene - ja, derfor
minner Han om dette store alvor, for at ingen av dem - og ingen av oss
- skal befinne seg blant disse dårlige som kastes ut på den siste dag.
Det er ikke noen viss standard du skal oppnå, forstå du. Altså, så og
så from og gudfryktig. Som om du skulle bli frelst ved det. Han vil
åpenbare den fare du befinner deg i som menneske - som en fallen
synder - og hvor hjelpeløs du i virkeligheten er i deg selv, og
gjennom det åpne deg for sitt ord, så Han kan få veilede deg til
sannheten. Og sannheten den er Ham! «Alt det du treng for
himmel og jord, Er gøymt i det eine ord, Jesus!» Alt!
Nei, Han bygger så visst ikke opp det gamle menneske - Han river
det ned og døder det, så synderen kun har ett håp: Jesus! Både
verden og de som aldri blir annet enn dårlig fisk i nota, anser det
for en byrde og en vanære å leve her. Å leve i nåden alene! En tigger
langs veien som Herren har valgt å sette ved sitt rike bord, kun fordi
Han i sin godhet og kjærlighet ønsket det. Helt uten noen som helst
fortjeneste hos den som sitter der og får ta til seg.
Når du og jeg får åpnet vårt øye for dette - det er av Guds nåde
alene - da ser vi først at vi er virkelig fri! Og da er det så visst
ikke noen byrde, men en fylde av liv og glede. Gud har gitt meg evig
liv og salighet av nåde blott, og ingen, eller ingenting, kan ta det
fra meg igjen! Jeg er kjøpt fri ved Jesu dyre blod!
Vet du noen annen måte å unngå å bli kastet ut igjen, den dagen
Herren treder frem for å se hva Han har fått i nota si? Er det noe
annet enn dette dyrebare blod, som ble utgytt til syndenes forlatelse?
Er det noe annet enn dette dyrebare legeme, som ble gitt for oss?
Guds legeme - Guds blod! Prisen var høy, men Han har
betalt! For hva er vel denne nota som kastes ut, uten evangeliets
forkynnelse og utbredelse! Det er Guds kjærlighetsbudskap til sin
forkomne og fortapte skapning: Nå kan du få komme hjem! Synden -
din synd - er sonet, og gjelden - din gjeld - er betalt!
Det er budskapet som går ut til all verdens falne! Alle disse som både
ser og kjenner disse undergangskreftene i sitt eget bryst. Som må si:
Jeg er ond! Jeg er ikke slik som Gud vil ha et menneske! Som profeten
Elias bekjente: «- jeg er ikke bedre enn mine fedre.» (1 Kong. 19,4).
Nei, det var ikke derfor han var Herrens profet - at han var bedre
enn sine fedre! Eller bedre enn noen som helst. Men fordi Herren etter
sin egen frie vilje hadde valgt ham ut. Det er også etter sin egen
frie vilje han i sitt eget evige råd har utvalgt deg til å vinne
frelse i sin Sønn, Jesus Kristus. Så la du det derfor heller aldri bli
noen annen grunn for deg! La det rett og slett bli av samme grunn som
Guds!
«Slik skal
det skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de
rettferdige, og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære
tenner.» (v.49-50). Er det farlig å ta feil? La oss høre Jesu spørsmål
igjen til slutt: «Har dere forstått alt dette?» (v.51). Har du?
E.K.
|
