Ordet som aldri forgår!
Mt. 24, 35
35 Himmel og jord skal
forgå, men mine ord skal slett ikke forgå.
Denne
uttalelse av Jesus finner vi ordrett gjengitt også hos to av de andre
evangelistene - foruten Matteus her, også hos Mrk. 13,31, og
Luk. 21,33.
Det finnes altså noe i tilværelsen som ikke forgår - ja, noe som
slett ikke forgår. Jesus understreker dermed det Han sier, ved
dette tillegget, kan vi vel kalle det. Det er om å gjøre for Ham at
det Han sier blir hørt av oss. Derfor kan vi høre Ham si, slikt som
Sannelig, sannelig, før Han da kommer med det Han vil ha sagt oss.
Sannelig, sannelig, det er det samme som amen, amen - altså en sterk
understreking.
I Joh. 6,37, finner vi det kjente ord av Jesus: «- den som kommer
til meg, vil jeg slett ikke støte ut.» Her får vi dette «slett ikke»
igjen! Personlig setter jeg stor pris på den tidligere oversettelse,
hvor det heter: «- vil jeg ingenlunde støte ut.» Ingenlunde,
det er et så sterkt og talende ord. Og ser du dette i lys av den tekst
vi nettopp har hørt, så ser du hvor betydningsfullt det er for oss, at
vi forstår hva Jesus sier til oss - for da ser vi at dette Hans løfte,
at Han ingenlunde vil støte deg ut, som kommer til Ham, det er et ord
som ikke skal forgå, om så himmel og jord forgår! Du ser, det ene ord
kaster lys over det annet.
Noe i
tilværelsen som ikke forgår, sa vi. Ja, men hva så om det ikke berørte
oss personlig. Da kunne det jo være det samme. Diamanter varer evig,
sier et munnhell, men hva betyr vel det for oss - det kan ikke sørge
for at du varer evig, om du så hadde et fjell av diamanter, så måtte
du bare forlate det alt og gå inn i evigheten. Det kunne bare skaffe
deg goder på denne siden.
Men nå taler Guds ord om noe i tilværelsen som kan sørge for at du
varer evig. At du eier et evig liv i en evig salighet - og dette er et
ord, eller kommer til deg i et ord. Det er det som kalles ordet om
korset, ordet om blodet, ordet om Jesus!
Dette evige liv kommer altså til deg gjennom et budskap. Dette
evige liv er altså noe du hører deg til! Han åpnet deres
forstand, så de kunne forstå Skriftene, leser vi i Luk. 24,45. Han har
altså en nøkkel til å åpne vår forstand for Guds ord. Uten dette er
det umulig! Jesus sier det er som for en kamel å gå gjennom et nåløye,
for et menneske vil aldri oppgi alt sitt eget - sin rikdom, om du vil.
Nei, å gå på skole og lære stadig mer - ja, det kan gå, men oppgi sitt
eget - og alt sitt eget? Nei!
Derfor er dette bare mulig for Gud, forkynner Jesus oss. (Mt.
19,24-26). Å føre et menneske slik.
Vi leser også en alvorlig og skremmende bekreftelse på dette, når
det gjelder de siste tider - det står i Amos 8, 11 - 12:
«Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet,
ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre
Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst.
De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke
finne det.»
De skal ikke være i stand til å finne det, selv om de så gjerne vil
- ja, vil så til de grader, at de flakker om fra hav til hav, på sin
søken. Hvem av oss gjør vel det? Det er vel så vidt vi gidder ta
Bibelen ned fra hylla så ofte - spesielt hvis det går noe spennende på
TV for eksempel. Vel, jeg skal ikke uttale meg på dine vegne, men
dette er nok ikke noe ukjent fenomen i kristenflokken.
Å, måtte Han åpne vår forstand, så vi kunne forstå, og vende om i
tide til dette ord Han har talt til oss - det som aldri i evighet
forgår. Hvilket ord? Evangeliet om din frelse! Evangeliet om din
frelse i Jesus Kristus alene! Se, min venn, jeg har kjøpt deg til Gud
med mitt blod! Så ser du kanskje på deg selv, og tenker: Å du, hvor
lite takknemlig jeg er for dette! Å du, hvor lite det berører meg
osv., og så blir du stående igjen med en dom over deg, når du hører
evangeliet, i stedet for å glede deg over det, som Herren vil. Det var
jo nettopp derfor Han måtte kjøpe deg fri på denne måten, fordi det er
så lite ved deg. Skulle det bero på hvor takknemlig, berørt, glad
eller villig til offer du var - ja, da var nok frelsen tapt. Men nå
beror det ikke på deg, men Jesus!
Hører du det? Det er et ord som aldri forgår, når du hører Hans ord
om din frelse - den frelse Han kjøpte deg så dyrt! Hvorfor ser du på
deg selv da? Når Skriften roper ut til deg: Se på Jesus!
Ja men, skal
jeg ikke se på meg selv? Skal jeg være likegyldig med hvordan jeg
lever osv.? Nei, du må gjerne se på deg selv, og eventuelt forbedre
alt som måtte kunne forbedres - men det er jo ingen frelse i det! Nei,
vil du ha noe som helst av Gud av den grunn, så nedkaller du tvert
imot forbannelse over deg. Frelsen er i Jesus alene! Han som ikke bare
gjorde noen forbedringer her og der, men levde et fullkomment liv
etter lovens ord. Det vil si at Han oppfylte loven - gjorde loven! Der
har du det fullkomne! Det du må ha innfor Gud, om du skal bestå!
Ja men, skal
jeg ikke se på meg selv? Jeg vil spørre deg: Hva ser du, når du ser på
deg selv i denne sammenheng? Ser du ikke bare en hjelpeløst fortapt
synder, i behov av Guds nåde, om du skal leve? Om Gud lot dommen falle
her og nå, kunne du da bestå ved noe som helst hos deg? Nei? Men
hvorfor er du da hele tiden på utkikk etter noe eget i ditt forhold
til Gud? Hvorfor tror du at du må stille med noe eget? Skal du ikke
nettopp få ta din tilflukt til Jesus, fordi du ikke har noe eget?
Jeg har Jesus med meg, vil noen si. Nei, her kreves mer -
jeg har Jesus i stedet for meg! Og at Gud, Faderen, tok
Jesus i ditt sted - handlet med Ham i ditt sted - det er det ord som
aldri forgår, det budskap som aldri forandres. Jesus ord, sannhetens
ord, Guds ord som er og blir til evig tid! Ja, Jesus er jo i sin egen
person, Guds ord! Ordet som aldri forgår! Du har vel lest begynnelsen
av Johannes evangelium?: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos
Gud, og Ordet var Gud.» (Joh. 1,1).
Ordet var Gud! Da skjønner vi vel bedre det Jesus sier om
sitt ord, kan hende? Han er jo ett med sitt ord - og Han er
Guds ord! Ordet - det evige!
Noe i tilværelsen som ikke forgår. Ja, men hva så om det ikke berørte
oss personlig. Da kunne det jo være det samme, nevnte vi til å begynne
med. Men nå er jo situasjonen nettopp den, at dette berører oss i
høyeste grad. Dette levende og evig forblivende ord - dette evige liv,
er gitt oss av Gud! Johannes beskriver det slik i sitt brev: «Og dette
er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans
Sønn.» (1 Joh. 5,11).
Gud skal gi oss - dersom, hvis, såfremt, ifall? Ja, slik er
det naturlig for oss å tenke om det - men nei, Gud har gitt
oss! Og dette er selve vitnesbyrdet - Guds vitnesbyrd - som er lagt
ned i ethvert frelst menneskes hjerte. Ellers har det ennå ikke sett
hva frelse er for noe - men strever fremdeles under denne verdens
barnelærdom, som Skriften kaller det. (Gal. 4,3og9; Kol. 2,8og20). Vi
kommer jo til tro på noe som er gjort, som er ferdig, som er fullbrakt
- noe Gud har satt i stand for oss, og nå meddeler oss gjennom
forkynnelsen av evangeliet. Ja, dette er evangeliet!: At Gud
har gitt oss evig liv, og dette liv er i Hans Sønn!
Så kan du si
Gud takk, nå i kveld - for at Han også tilveiebrakte dette livet for
deg. Og noen annen vei til himmel og salighet enn vår Herre, Jesus
Kristus, vet vi jo ikke!
E.K.
|
