Lov eller
evangelium?
Gal. 4, 21 - 5, 6
21 Si meg, dere som vil være
under loven: Hører dere ikke loven? 22 Det står jo skrevet at Abraham
hadde to sønner, én med trellkvinnen og én med den frie kvinne. 23
Trellkvinnens sønn ble født etter kjødet, men den frie kvinnes sønn
ble født på grunn av løftet. 24 I dette ligger en dypere mening. For
disse kvinner er to pakter. Den ene er fra berget Sinai, og den føder
barn til trelldom. Dette er Hagar. 25 Hagar er berget Sinai i Arabia,
og svarer til det Jerusalem som nå er, for det er i trelldom med sine
barn. 26 Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår
mor. 27 For det står skrevet: Gled deg, du ufruktbare, du som ikke
føder! Bryt ut i jubelrop, du som ikke har fødselsveer! For den
enslige kvinne har mange flere barn enn hun som har mannen. 28 Men vi,
brødre, er løftets barn, likesom Isak. 29 Men han som var født etter
kjødet, forfulgte ham som var født etter Ånden. Og slik er det nå
også. 30 Men hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn!
For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes
sønn. 31 Altså, brødre, er vi ikke trellkvinnens barn, men den frie
kvinnes.
1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og
la dere ikke igjen legge under trelldommens åk. 2 Se, jeg, Paulus,
sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til
noe gagn for dere. 3 Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg
omskjære, at han skylder å holde hele loven. 4 Dere er skilt fra
Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut
av nåden. 5 For i Ånden venter vi ved tro på det som rettferdigheten
gir oss håp om. 6 For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er
omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved
kjærlighet.
Lov eller evangelium? Ja, i denne sammenheng har vi lov til å
stille dette spørsmålet!
«Dere som vil være under loven.» (4,21). Vil være! De har
altså et indre ønske om å være under loven. Vi kan si, at deres
hjerte er knyttet til loven. De har sitt håp knyttet til
den. Men det igjen vil jo si, at deres håp i egentlig forstand er knyttet
til deres egen evne til å etterleve og oppfylle lovens krav til dem. Det
er jo også derfor apostelen spør - og en kan vel med rette ane en
oppgitthet og forundring i spørsmålet: «Hører dere ikke loven?» Med andre
ord: Er det ikke gått opp for dere hva loven i virkeligheten er - og hva
krav den gjør på dere? I Rom. 7,14, skriver han om dette: «For vi vet at
loven er åndelig, jeg derimot er kjødelig, solgt til trell under synden.»
Loven er åndelig - av Gud. Det er ikke vi! En oppfyllelse av den er
altså uoppnåelig for et menneske - og dermed er mennesket redningsløst
fortapt underlagt den, og dens vilkår! Du som er her nå - hører du
loven?
I Gal. 3,24, kaller han den en tuktemester! Hvem vil være
under en tuktemester, når det er mulig å slippe? Og i samme vers gir han
til kjenne hvilken oppgave den har overfor dem som «ikke er
trellkvinnens barn, men den frie kvinnes» (4,31): «En tuktemester til
Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.»
Om det jordiske Jerusalem, som altså støtte Herren, og Herrens Ånd,
fra seg, og lot Ham korsfeste utenfor sine bymurer som en uren, skriver
apostelen: «Det er i trelldom med sine barn.»
Luther sier i sin store Galaterbrevskommentar: «Jeg ville ha sagt
at Sinai var Hagar, og Jerusalem var Sara, og dermed synes at jeg hadde
sagt noe klokt og rett.» Men det sier altså ikke Paulus, må han
konstatere. Skal du se etter din mor, du som er en kristen - det vil si:
Den som har født deg, da må du løfte blikket høyere opp «der Kristus
sitter ved Guds høyre hånd.» (Kol. 3,1).
I Jes. 61,3, kalles de
troende - Guds plantning - for rettferdighetens terebinter. Terebinter
symboliserer noe sterkt og fast. De er altså født ved
rettferdighet! Rettferdighetens barn! Og vi vet jo hva for eksempel
Luther ble åndelig født ved, det har han vitnet om - det var da han leste
om Guds rettferdighet i Rom. 1,16-17. At Guds rettferdighet til frelse
ikke handlet om det krav Gud i sin rettferdighet gjorde gjeldende overfor
oss - altså i loven, men den rettferdighet Han ved evangeliet gav oss
syndere, nemlig sin egen rettferdighet.
Og dette skriver profeten Jeremia noe underlig om, to steder og
anvender det tilsynelatende på to forskjellige: «I Hans dager skal Juda
bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som Han skal kalles med:
Herren, vår rettferdighet.» (Jer. 23,6). Dette er altså Jesu navn,
vitner profeten.
Men så skriver han i Jer. 33,16: «I de dager skal Juda bli frelst
og Jerusalem bo trygt, og dette er det navn hun (Jerusalem) skal kalles
med: Herren, vår rettferdighet.»
Jerusalem omtales altså som en kvinne, i kraft av å være Herrens
brud. Men det er altså det Jerusalem som «er der oppe,» vitner Paulus i
teksten vår. (4,26). Altså der - i den helligdom - hvor Lammets blod er
utøst på alteret til vår rettferdiggjørelse. Vi hørte det jo også fra Gal.
3,24, at tuktemesteren skulle drive oss til denne rettferdiggjørelse som
er av troen på Kristus Jesus. Han som nå er vår rettferdighet!
«Men vi, brødre, er løftets barn,
likesom Isak.» (v.28). Her er glede! Her er fryd og gammen! «Det
er fryd på de gjenløstes veg,» synger vi i sangen.
Å, det er ofte tungt å være en kristen, blir det straks innvendt da,
av enkelte. Det er mye plager, og mange prøvelser. Denne verden er
tung å gjennomvandre. Ja, men det skyldes da ikke Jesus! Det skyldes
jo nettopp verden, den synd som bor i oss, og djevelens mange angrep.
Men å se på Jesus det skaper lovsang! Det er jo i seg selv den kraft,
som gjør at vi holdes oppe under denne gjennomvandring, ikke sant? Troen
på Jesus!
Men like på dette frydefulle
utsagnet - vi er løftets barn! følger noe vi må være svært så klar
over: «Men han som var født etter kjødet, forfulgte ham som var født
etter Ånden. Og slik er det nå også.»
Dette må altså ikke overraske deg!
Hva er det som forårsaker denne forfølgelse? En forfølgelse som
kanskje bare viser seg i noen slike «stikk,» nå og da. Litt ironi på dine
vegne o.l., men med grunn i en åndelig misunnelse overfor disse som har fått
alt for intet. De som er født ved nåden. De misunner dem denne frihet,
men i stedet for å erkjenne denne sin trellestand under loven, «lurer de
på vår frihet,» skriver apostelen, «den som vi har i Kristus Jesus, for å
kunne gjøre oss til treller.» (Gal. 2,4).
- De prøver å trekke oss inn i sin egen åndelige situasjon, ned på
deres nivå. Men lykkes de ikke i dette, men fortsatt hører lovprisningen
vår der oppe på berget, så blir det en mer direkte forfølgelse ut av det.
Er det da verd å gi etter for å få fred - for å tekkes dem! Slippe
å bære korsets vanære - korsets anstøt? Nei, hør hvilken ende det får for
dem: «Men
hva sier Skriften? Driv ut trellkvinnen og hennes sønn! For
trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med den frie kvinnes sønn.»
(v.30). De når ikke frem, de ender utenfor - i helvete! For loven kan
ikke føde noen til Guds barn!
«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere
ikke igjen legge under trelldommens åk.» (5,1). De var altså under
trelldommens åk - ble
frigjort ved evangeliets ord om Jesus Kristi soning til syndenes
forlatelse - og advares nå mot å vende tilbake til sin første stand under
lovens vilkår.
Gjør dere det, skriver han - her symbolisert ved
omskjærelsen - da «vil
Kristus ikke være til noe gagn for dere.» (5,2). Altså hvis du vil legge
til noen egen gjerning i dette frelsesverket, da hjelper det deg
overhodet ikke, at
Jesus gav seg selv for deg. Da er du tvert imot pliktig til selv
å fremskaffe den nødvendige rettferdighet for Gud, ved en full og hel oppfyllelse
av Guds lov. Det vil si at du må ha et hjerte som er fullt i samsvar med
Guds lov, og likeens evnen til å etterleve den fullt ut uten avvikelse
og fall. «- han
skylder å holde hele loven,» leser vi her. (5,3).
Det samme kan vi lese hos apostelen Jakob: «For den som holder hele
loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle.» (Jak.
2,10). For Gud er hellig, og en fortærende ild mot all synd. (Hebr.
12,29). Derfor er én nok!
Hvordan kan det da ha seg, at noen vil være under loven? Kan
det være fordi de ikke hører loven? Det er vel det som ligger til
grunn for apostelens spørsmål til disse galatere.
Vi er den frie kvinnes barn! Vi er født ved nådens og sannhetens
ord. «- nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh. 1,17). Vi er født ved et budskap som er blitt formidlet til oss. Det er
dårskap for verden, de som går fortapt, men det er i virkeligheten et
kraftens ord. Evangeliet er Guds kraft til frelse! Han holder deg
videre oppe ved sitt Ord! Han har frelst ved dette sitt Ord, og
Han bevarer deg ved dette sitt Ord - og Ordet er Jesus!
Trellkvinnen Hagar kunne jo aldri føde Abraham noe annet enn en
trellesønn. Han var jo ikke født i kraft av løftet! Slik kan
heller ikke loven skape - enn si: føde - noe annet enn en
trellementalitet - et trellesinn! Den kan ikke føde frie! Den kan ikke
sette i frihet! Den binder deg tvert imot i trelldom, og gir deg ikke
barnekårets Ånd, men et fryktsomt forhold til Gud. Frykt for slag og
straff, og smiger og såkalte gode gjerninger for om mulig å blidgjøre
Ham.
Dette skulle vi få overlate til hedningene som er i åndelig mørke -
det vil si at de ikke kjenner Gud i sannhet. Men en kan frykte for at
dette åndelige mørke strekker seg langt inn i menigheten også. Ja, de ti
jomfruer Jesus taler om i Mt. 25, åpenbarer jo det som en tragisk
virkelighet. Fem var kloke, og fem var dårlige.
Og nå til slutt, når
vi er inne på
dette med jomfruer; Det skulle være et tegn for Israel, og siden også
for oss, at denne løftessønnen, vår frelser, skulle fødes av en jomfru.
Det vil si, imot naturens orden. Gud er over naturen. Det viser også
Jesus oss, idet Han går på vannet, byr stormen å tie, leger uhelbredelig
sykdom, reiser opp døde osv.
Sara - den frie kvinne, som hun kalles her, er et forbilde på dette
ved sin barnefødsel. Hun føder også Isak imot naturens orden. Det var
ingen naturlig forutsetning hos Sara, verken for unnfangelse eller
fødsel. Og slik skulle det være etter Guds vilje - for hun skulle ved
denne fødsel være et forbilde. Isak var født etter løftet! Det er også
alle som er kommet til levende tro på den Herre Jesus. «- vi, brødre, er
løftets barn, likesom Isak,» skriver apostelen her. (4,28).
Slik var også Jesus selv født etter løfte, og ikke etter noen
orden. Som hebreerbrevets forfatter skriver: «For dersom prestedømmet
blir omskiftet, da skjer det jo nødvendigvis også en omskiftelse av
loven. For Han som dette blir sagt om, tilhørte en annen stamme» - enn
«prestestammen» Levi - «og ingen fra den stammen har hatt noe med
altertjenesten å gjøre. For det er en kjent sak at vår Herre er runnet
av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme.»
(Hebr. 7,12-14). Tar bare dette med for sammenhengens skyld. Du må
gjerne lese alt om dette i Hebr. 7.
Ser du? Helt utenfor enhver orden, og naturlig sammenheng - kun som
følge av løftet! Guds løfte! Du frelses som en følge av
uforskyldt nåde - det vil nettopp si: Uten noen grunn i deg selv!
Grunnen er ene og alene i Gud - i Jesus!
Det er vel noe å takke Ham for?
E.K.
|
