Se, hvor
stor kjærlighet!
1 Joh. 3, 1 - 2
1 Se, hvor stor kjærlighet Faderen har
vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi. Derfor kjenner
verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham. 2 Mine kjære, nå er vi
Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når
Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som han er.
Hør for noen løfter og forsikringer! Og teksten begynner nettopp med
en slik oppfordring som du møter igjen og igjen i Skriften: Se!
Ordet kaller altså på din oppmerksomhet fordi Han vil du skal bli
riktig klar over noe bestemt. Og det første du skal bli klar over er
at, Faderen har vist deg kjærlighet. Og det er noe du kan se, på
hvilket du nærmest skal kunne måle hvor stor denne kjærlighet er:
Nemlig at du er blitt et Guds barn! «Se, hvor stor kjærlighet Faderen
har vist oss, at vi skal kalles Guds barn!» (v.1).
Det er vel ikke blitt en selvfølge for deg dette å være en
kristen? Du vet, det er en innstilling noen har, at det er da noe alt
bra folk er! Selvfølgelig er man en kristen - og det burde alle andre
være også! Nei, det er ingen som selvfølgelig er en kristen! Da har
nemlig det skjedd, at en tvers igjennom synder på vei til fortapelsen,
til dommen, er blitt en tvers igjennom hellig, på vei til himmelen,
til saligheten!
Og at Gud kan ha med syndere å gjøre - ja, ha dem som barn i sitt
hus, det er alt annet enn selvfølgelig. Men så stor er altså Guds
kjærlighet, at Han har gjort dette under, til tross for at det kostet
Ham lidelse og død! Ja, det kostet Hans blod!
Advent - det betyr å vente det. Ventetid! Vi venter på noe som er
på vei! Nå skal vi snart feire Ham som ble lagt i en stall i Betlehem,
men det er ikke dette vi venter på! Nei, da feirer vi noe som allerede
er skjedd. Hva venter vi da på? Det er nesten så en ikke tør å tro det
- men Ordet taler nå klart om det, som her i teksten: «Vi vet at når
Han åpenbares, da skal vi bli Ham like, for vi skal se Ham som han
er.» (v.2b).
Er du deg bevisst at det er dette du venter på? Er du deg bevisst
at det er dette som snart skal skje med deg? Enten ved naturlig død,
eller Jesu gjenkomst. At du skal bli Jesus lik! At du skal bli som Han
er nå - i ett nu! Og det ikke fordi du har gjort en så stor innsats på
jord, at du nå fortjener dette - nei, ikke noe menneske kunne gjøre
seg fortjent til dette, for det krever den absolutte syndfrihet. Den
samme hellighet som var i Jesu legeme! Nei, du får det rett og slett
ved å se Ham som Han er!
Det er en prosess som begynner allerede her. Vi tenker oss
helliggjørelsen som en følge av vårt åndelige strev, men hør hvordan
apostelen beskriver det i 2 Kor. 3,18: «Men vi som med utildekket
ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet
til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd.»
Med andre ord - dess klarere du får se Jesus, dess mer forvandles
du til Hans likhet! Derfor oppfordres vi også av apostelen Peter, til
å «vokse i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!»
(2 Pet. 3,18). Inntil vi en dag når denne finalen, å forvandles helt
og fullt i ett nu, ved synet av Ham!
I Fil 3,21, leser vi: «Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og
gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft Han har til
også å legge alle ting under seg.» Likt med sitt herlighetslegeme! Å,
salige stund uten like! Dette er din fremtid! Dette er din fremtid
dersom du blir værende i Ham inntil enden! Dette er ikke noen
oppfordring til å sløve, men tvert imot, det burde være en oppvekker
fra sløvhets dvale. Gå nå ikke glipp av dette! Gå ikke glipp av dette
for en kortvarig nytelse av synden! Som det heter om Moses: «Han
valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig
nytelse av synden.» (Hebr. 11,25).
For det er ingen tvil om at synden smaker godt - den tilfører vårt
gamle syndige menneske noe som oppleves godt. Men som altså ikke kan
tilfredsstille sjelens innerste behov! Den bedrar kun altså. Den gir
seg ut for å kunne tilføre deg noe, den i virkeligheten ikke har makt
til å tilføre deg. Men dersom den ikke smakte det gamle menneske i
oss, da var den jo ikke farlig! Vi fremstiller jo gjerne synden som
noe forferdelig noe, som vi hater . men sannheten er tvert imot at den
er noe vi elsker og begjærer! Ta bare dette å fremheve seg selv, få
ære, bli rost og sett opp til. Smaker det deg ikke? La meg endelig få
sagt noe, ved hvilket jeg kan høste de andres anerkjennelse og
applaus! Hva med dette Skriften kaller de urene lyster! Hva med
nysgjerrighet? Hangen til makelighet? Nytelsessyke av alle slag. Det
kjennes da godt å kunne tilfredsstille disse begjær. Disse mangehånde
begjær. Det vil jo være løgn å hevde noe annet. Men enden på det er
altså døden! «For syndens lønn er døden,» leser vi i Rom 6,23.
Men det sies gudskjelov noe mer! Det er mulig å bli satt fullkomment
fri fra dette begjæret med dets følger - nemlig døden. Det heter
videre: «- men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»
Hør du, dette evige liv i Kristus Jesus, vår Herre, er altså ikke
noe vi arbeider og kjemper oss frem til, men en Guds nåde gave! Guds
nådegave! Med andre ord, noe du får av nåde!
Å, er lysten til og begjæret etter synd borte da? Er vi fri det, så
vi aldri mer faller? Nei, for all del! Dette er jo også blitt forkynt
iblant oss, men slik er det jo ikke. Nei, men du har fått noe som
overvinner alt dette, noe som oppveier dette mangefold, som det heter
i en sang: «Mi synd er mot Jesus som gneisten mot hav, Den sloknar og
søkk i det djupaste kav.»
Du er kjøpt fri fra alt dette ved Jesu Kristi dyre blod!
Synden kan ikke lenger fordømme deg! Som det heter i det vel kjente
verset fra Rom. 8,1: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i
Kristus Jesus.»
Begynner du da å se det vår tekst oppfordrer deg til - hvor stor
kjærlighet Faderen har vist oss? Tenk Han har att dette syndehavet -
dette nærmest bunnløse syndehavet - menneskets synd nå engang er, og
lagt det på sin Sønn, så Han gjennom dom og smerte, en fullkommen
soning, kunne bære det bort fra Hans åsyn én gang for alle! (Hebr.
7,27).
Og nå venter vi altså på at noe skal oppfylles på oss, for «det er
ennå ikke åpenbart hva vi skal bli,» leser vi her. «Vi vet» - vi vet!
merk deg det! - «at når Han åpenbares, da skal vi bli Ham like.» Vi
vet vi skal bli Ham like, når Han åpenbares. Vi vet det, så
det skal det ikke spekuleres omkring - det har Guds eget ord slått
fast for oss. Men det er ennå ikke åpenbart hva det fullt ut vil si!
Hva det vil si å være hellig og syndfri helt og fullt for eksempel.
Men ja men er det spennende å ha en slik fremtid - en slik utsikt - å
bli lik Guds Sønn i vesen, å eie et legeme som ikke er underlagt
tidens tvang, med all den svakhet og skrøpelighet som følger av det!
Jeg vil spørre deg i kveld: Er det ikke verd å holde ut for? Det
kan bli temmelig trangt for oss i denne verden, nå og da, og kanskje i
lange tider - men likevel: Er ikke dette verd å holde ut for?
Nettopp slik taler jo også Herren til den siste tids troende på
jord: Den som holder ut inntil enden! Det tyder på at det ikke blir så
lett alltid. Derfor oppfordres du så ofte til å løfte blikket høyere
opp, til å se hva som venter deg der - hva som allerede er en realitet
der: «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles
Guds barn, og det er vi.» Det er vi! Allerede nå!
Du undrer deg kanskje over at verden ikke forstår din glede?
Hvorfor du finner ditt liv og alt i dette som har med Jesus å gjøre,
men ser heller undrende på deg, som er så - i deres øyne, ensidig
- opptatt med dette. Du får svaret i teksten her: «Derfor kjenner
verden ikke oss, fordi den ikke kjenner Ham.»
Det er jo klart at den ikke kjenner oss - etter vårt nye menneske,
livet i Gud - når den ikke kjenner Ham som er vårt nye liv og vår
glede og fred!
Men det skal den ikke ha noen ære av - innbydelsen er gått ut til
dem alle!
Vi derimot skal få feire advent med en dobbel glede og dobbel
forventning - vi gleder oss over sannheten i dette at Han kom, og vi
gleder oss over sannheten om at Han kommer!
E.K.
|
