Forbilder
for oss!
1 Kor. 10, 6 - 13
6
Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha lyst
til det onde, slik de hadde lyst til det. 7 Heller ikke må dere bli
avgudsdyrkere slik som noen av dem. Som det er skrevet: Folket satte
seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke. 8 Heller ikke
må vi drive hor, slik noen av dem drev hor, og på én dag falt tjuetre
tusen. 9 La oss heller ikke friste Kristus, slik noen av dem gjorde,
og ble ødelagt av slanger. 10 Knurr heller ikke, slik noen av dem
knurret, og ble drept av ødeleggeren. 11 Men alt dette hendte dem
som forbilder, og det er skrevet til formaning for oss, som de siste
tider er kommet til. 12 Derfor, den som mener seg å stå, han se til
at han ikke faller! 13 Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker
ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet
over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere
kan tåle den.
Det sies - eller rettere, det vitnes - om loven
i Skriften: «Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem
som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli
skyldig for Gud.» (Rom. 3,19).
Hva var det du nettopp leste egentlig? Skriften kaller på deg, og
sier: «Den ugudelige må forlate sin vei og den urettferdige sine
tanker og omvende seg til Herren.» (Jes. 55,7). Gjør det nå - forlat
dine tanker, og hør hva Skriften vitner om lovens tjeneste nettopp
overfor deg! Hvor vil Han føre deg ved sin lov? Jo, at din munn
skal lukkes og du stå skyldig for Gud! Du er nemlig uten unnskyldning,
for som vi hørte her: «Dere har ikke møtt noen fristelse som mennesker
ikke kan tåle. Og Gud er trofast. Han skal ikke la dere bli fristet
over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere
kan tåle den.» (v.13).
Når jeg da likevel faller - enten det er i tanker, ord eller
gjerning, så åpenbarer altså det, at det er noe galt fatt med meg, og
jeg er uten unnskyldning. Jeg vet det er galt, men gjør det likevel!
Jeg har ikke mer å si overfor Gud - jeg er skyldig! Jeg kan
bare be som tolleren innfor tempeldøren: «Gud, vær meg synder nådig!»
(Luk. 18,13).
Og det svære er -
som du jo ser klart av denne teksten - at Gud virkelig handler hundre
prosent i samsvar med sitt ord. Les da hva som står her med tanke på
hor, og se det da på bakgrunn av vår tid: «- på én dag falt
tjuetre tusen.» (v.8). Er det da alvor? Og dette Guds søkende lys
stanser ikke ved de ytre gjerninger, men trenger helt inn i hjertets
innerste.
Vi ser et eksempel på det, der fariseerne og de skriftlærde kommer
trekkende med en kvinne som var grepet nettopp i hor. (Joh.8). De vil
steine henne til døde, som loven krever det, men Han sier: «Den av
dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne!»
(v.7). Legg merke til - Han sier ikke at loven tar feil, er for
streng e.l., men ber dem handle etter loven ut fra seg selv. Det ble
ingen steining den dagen, for de opplevde at loven felte den samme dom
over de lyster og urene tanker i dem, som den felte over den ytre
gjerning hun hadde begått.
Er du fornøyd med deg selv som kristen, fordi ditt ytre liv er så
noenlunde? Da burde du lære av disse fariseerne og skriftlærde - de
tok konsekvensen av det de så, og gikk slukøret bort. Loven virket
nettopp det den var gitt til, de fikk en lukket munn og ble stående
skyldige for Gud.
Hva har Guds lov fått virke i ditt liv? Går du ennå og tumler med
lovens gjerninger i hjertet, kan hende mens munnen taler svært så
evangelisk?
Hvordan skal loven få være en tuktemester til Kristus, hvis du har
fått den vanvittige ideen, at det ikke er farlig å synde mot Gud! Det
er jo nettopp dette apostelen her legger frem for deg - hvor alvorlig
det i virkeligheten er. Og det finnes bare én - én og ikke to -
redning fra dette, og det er Jesus Kristus det Guds Lam.
Tenk bare en uren tanke i ditt hjerte, åpenbarer jo en kilde. Det
må jo springe av noe! Og hva sier det om kilden? Du bærer i deg en
kilde som er under Guds vrede og dom! Det er bare én ting i
tilværelsen som kan dekke over og rense dette for Gud, og det er
Lammets blod, Guds Sønns blod, som renser fra all synd! (1 Joh. 1,7).
Tenk, det springer en kilde ut fra Gud som du kan drikke av
og bli ren! Hos profeten Sakarias kan vi lese om den: «På den dag skal
det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere
mot synd og urenhet.» (Sak. 13,1). Hvilken kilde er dette? Da Jesus
innstifter nattverdsmåltidet sier Han om blodet: «Dette er mitt blod,
den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.»
(Mt. 26,28).
Slik renser Gud synderen. Ikke ved å ta synden ut av ham, men ved å
forlate ham all synd! Det står om Guds renselse av hedningene - det er
Peter som bærer dette frem i en tale i Jerusalem: «Han gjorde ingen
forskjell på oss og dem (det vil si, jøde og hedning), for ved troen
renset Han også deres hjerter.» (Ap.gj. 15,9). Ved troen renset
Han deres hjerter! Ser du det? Om du venter noen annen renselse, så
venter du forgjeves!
Evangeliet har ikke tatt bort syndens alvor - det lærer slike
tekster oss - men det er en redning fra dens konsekvenser, nemlig Guds
dom! Når Han ikke sparte disse i sitt folk som syndet, hvorfor skulle
Han spare deg? Kan du svare på det? Nei, men Han vil spare deg. Derfor
gav Han sin Sønn i ditt sted! Han måtte bære disse svære
konsekvensene, slik at Hans svette falt til jorden som blodsdråper,
kan vi lese om det. Men takk Gud! Han unnlot ikke å fullføre det av
den grunn! Så - om det kunne måles - ligger det på Guds hjerte å
frelse deg inn i sin himmel og salighet. Så gå ikke du omkring og vær
en tåpelig kristen, men la noe av dette alvoret i saken få prege deg -
ditt sinn, la det få være opptatt med dette. Mye av dette vi ser i
kristen sammenheng i dag, det er preget av en slags guttekåtskap -
fullt av alle slags løyer. Vi leser om det også i teksten her: «Folket
satte seg ned for å ete og drikke, og de stod opp for å leke.» (v.7).
For å leke! Det siktes til den gudsdyrkelse som var en følge av
dansen rundt gullkalven. (2 Mos. 32,6). Altså frukt av et falskt
forhold til Gud - en falsk og uekte gudsdyrkelse. Det har også sin
frukt!
Det fortelles også i Skriften, at da Israel utvandret fra Egypt,
fulgte det noen med dem som ikke var av Israel. Det står slik i 2 Mos.
12,38: «Det drog også med dem en stor, blandet folkemengde. Og de
hadde med seg småfe og storfe, en meget stor hjord.»
Vi ser det var en blandet folkemengde, og at de var svært
rike. Om dem kan vi også lese i 4 Mos. 11,4: «Men den sammenløpne
hop som fulgte med dem, ble grepet av lystenhet. Da begynte også
Israels barn å jamre seg og sa: Å, om vi hadde kjøtt å ete!»
Disse forledet altså Israel til fall og frafall! Vi kan spørre:
Hvem er disse i dag? For at de fremdeles er her, det behøver du ikke
være i tvil om. Det er mennesker som har sine egne grunner og motiver
for å være i kristenflokken, men som ikke er født inn der ved sannhets
ord, og derfor er deres grunner og motiver avvikende fra sant og
fortrolig samfunn med frelseren.
«Men disse ting hendte som forbilder for oss, så vi ikke skal ha
lyst til det onde, slik de hadde lyst til det. Heller ikke må dere bli
avgudsdyrkere slik som noen av dem.» (v.6-7).
Hvordan skal du få til dette? Har du noen ressurser å hente ut? Noe
du kan sette inn mot det onde?
Johannes skriver i sitt første brev: «Mine barn! Dette skriver jeg
til dere for at dere ikke skal synde.» Og hva er det han da har
skrevet til dem? Jo, om Jesus, om syndenes forlatelse, om Hans Sønns
blod som renser fra all synd - om muligheten for å bekjenne sine
synder for Herren og bli tilgitt og renset fra all urettferdighet. Og
så fortsetter han med å skrive til dem: «Og hvis noen synder, har vi
en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den Rettferdige. Og Han er en
soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele
verdens.» (1 Joh. 2,1-2).
Dette var det han skrev til dem for at de ikke skulle synde!
Altså ikke lovens tunge krav, men friheten i evangeliet! Ordet om at
Herren tok straffen på seg for all verdens synd - ja, til en soning
for all verdens synd!
Vi får ikke lyst til syndelysten, om vi får leve der. Men du må
ikke forveksle det med at lysten til å synde blir borte, det er bare
det at denne syndelysten nå blir en svær byrde. Hadde jeg enda hatet
synden, så kunne jo det godskrives meg iallfall, men situasjonen er
den, at jeg har lyst til synd. Men jeg hater denne lysten!
Om nåden skriver apostelen Paulus til Titus: «Den (nåden) opptukter
oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve
sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.» (Tit.
2,12).
«Lev i Hans frie nåde, Så lever Han sjølv i deg,» heter det i en
sang, og det er helt og fullt i samsvar med Guds ord. Seieren i alle
henseender, ligger i Guds hånd!
E.K.
|
