Ros av Gud!
1 Kor.
4, 1 - 5
1 Så la da enhver se på
oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter. 2 Av
forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. 3 Det som
betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig
domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. 4 For selv om jeg ikke
vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som
dømmer meg, er Herren. 5 Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren
kommer. Han skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og
åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.
Tenk å stå
for en som all ting ser og vet - endatil hjertenes råd, som vi leser
det her! Hjertenes råd, det som ellers er skjult for alle
andre, enn personen selv! Som Guds ord selv fremstiller det: «Og ingen
skapning er skjult for Ham.» Heller ikke du altså! Ingen
skapning! «Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til
regnskap for.» (Hebr. 4,13).
Tenker du noen gang på det - at det er en som ser og kjenner alt
det du sysler med der inne i ditt eget hjerte? Og ikke nok med det,
men Han skal du også en dag gjøre regnskap for! Hvor kan du skjule deg
da? Hvordan skal du kunne bortforklare noe som helst - det skjedde jo
i ditt eget hjerte! Og det er kjent!
Kjennes dette ubehagelig? Har du noe å skjule for Ham? Du har vel
noe å skjule for mennesker? Ja, det er klart - slik må det da også
være. Det er en åpenhet som ikke er av det gode. Men for Gud!
Der kan jeg bare gi deg ett eneste råd: Vær sann! For den som dømmer
deg - er ikke en menneskelig domstol - men Gud, leser vi her. Han som
likevel ser og kjenner alt! Alt skuespill er forgjeves - det fører
ikke til frifinnelse, som vi gjerne søker ved å forsvare oss selv ved
en menneskelig domstol, men til dom! «Den som skjuler sine
overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender
seg fra dem, finner miskunnhet,» vitner Ordet. (Ordsp. 28,13).
Tenk at det finnes en slik mulighet under himmelen, at du kan
bekjenne din synd, og bli frikjent! For det er en som har tatt på seg
å vandre med deg her på jord - en som selv har betalt løsepengen for
dem, og det med sitt eget liv og blod!
Men idet du begynner å kalle overtredelsen for noe annet enn hva
den faktisk er - begynner å forsvare den, for å beholde den - det kan
være en spesiell lyst, ett agg imot et annet menneske - ja, det kan
være så mangt, men Herrens ord taler imot det og dømmer det - da viker
Hans Ånd fra deg, og du blir igjen i mørket! Ja, du kan fremdeles gå i
forsamlingen, fremdeles vitne om disse kjente og sentrale ting i
Skriften, men Ånden og livet er ikke lenger der! Du har solgt Jesus
for en synd! Så hør det nå igjen, kom til Ham som vet alt! Han har
påtatt seg din frelse! Han vil deg jo ikke noe ondt!
«Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe
med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer
meg, er Herren.» (v.3-4).
Dette uttrykker en særlig måte å leve på. Et liv hvor alt -
absolutt alt - er lagt i Herrens hånd! Jeg dømmer ikke engang meg
selv! Jo, nå er det jo slik, at når jeg står overfor Guds lov, det
hellige krav som hviler på meg som menneske - da dømmer jeg meg jo
selv , helt i samsvar med hva loven åpenbarer om meg. Dette kjenner vi
jo til. Men så leser jeg - Ordet åpenbarer meg: «For om vårt hjerte
fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.»
(1 Joh. 3,20). Han er ikke med i den dommen jeg nå feller over meg
selv! Hva sier jeg da?
Jeg må bare si: Jeg forstår ikke dette, i enhver sammenheng - jeg
må bare overlate det hele til Gud. Han som har sagt at min synd
ihukommes ei mer! For det har vært en her på jord og hatt oppgjør med
all verdens synd. Slik at den som tar sin tilflukt til Ham ikke lenger
med rette kan dømmes for noen synd - ikke noen som helst synd! «Det er
ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!» (Rom. 8,1). Det har
du da både hørt og lest så mange ganger. Ja, men har du trodd det? Nå
skal du jo få lov til nettopp det!
Hva skulle det være, som du ikke vil legge åpent frem for Ham?
«For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed
rettferdiggjort!» (v.4). Nei, så visst ikke! Kan hende sitter du her
nå, og kommer ikke på noe bestemt du kunne dømmes for - men kunne det
ikke være slik at Gud, som jo ser dypere enn deg, ser noe du ikke ser?
Vil du ta sjansen på å frikjenne deg selv, etter hva du til enhver tid
er i stand til å se, og vurdere?
Det ville altså ikke Paulus! Nei, det var jo nettopp dette han
hadde beskjeftiget seg med, som den nidkjære fariseer han var. Men nå
var han ikke lenger den skriftlærde fariseeren Saulus fra Tarsus, men
den kristne apostelen Paulus - han som hadde møtt Herren ansikt til
ansikt! Nå overlot han den dommen til Gud, i full forvissning om hva
det til syvende og sist sto om - ja, det eneste som virkelig telte med
til slutt: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn,
har ikke livet.» (1 Joh. 5,12).
Derfor ropte han det også ut til sitt villfarne folk, som levde i
forhold til en forkjær forståelse av loven, og lovens hensikt - og til
oss alle: «Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved
Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror.» (Ap.gj. 13,39).
Hørte du det? Du må gjerne leve etter Guds bud og formaninger, vike
fra alt det som du merker trekker deg bort fra livet i Gud - også det
som i seg selv ikke er noe ondt - men du må aldri tenke at du
rettferdiggjøres for Gud ved noe av dette! For vi rettferdiggjøres ene
og alene ved tro på Ham! Han som gjelder i ditt sted!
Vi leser om mange gudfryktige og fromme i Skriften, men ingen av
dem ble frelst ved sin fromhet eller gudfryktighet - nei, de ventet
alle på, og vitnet om Ham som skulle komme! Israels trøst!
Denne deres gudfryktighet og fromhet kunne altså ikke trøste dem, med
tanke på den evige og hellige Gud - og deres møte med Ham, en dag! For
de var syndere!
Men så står det da her, at det er noen som skal få sin ros av Gud!
Tenk ros av Gud! Hvem er de? Hva er det for storverk de har
utrettet? Tenk om du skal få stå der på den dagen, og få ros av
Gud! Kan du forestille deg en slik situasjon? Du som har gått igjennom
dette livet her på jord, og synes det har lykkes så lite - nå står du
der og opplever til din store forbauselse at du roses av Gud! For de
kommer til å bli overrasket disse!
Hvem er de? Ordet fremstiller det blant annet slik: «Den som har
tatt imot Hans (Faderens) vitnesbyrd (om Sønnen), har stadfestet at
Gud er sanndru.» (Joh. 3,33).
De har altså æret Gud i sine hjerter ved å tro Hans vitnesbyrd om
Sønnen! I all sin elendighet gjennom livet, i alle fall og all ulykke,
har de tross alt æret Gud i sitt hjerte, ved å tro Hans vitnesbyrd om
Sønnen! Ved å tro syndenes forlatelse i Ham!
Og når du da vet av Ordet, at også denne tro i deres hjerte er av
Gud, da blir denne Guds ros enda mer overveldende, ikke sant? Si, hva
ønsker du mer? Hva høyere kan et menneske ønske seg, enn å bli rost av
Gud som om du virkelig fortjente det! Men slik skal den siste dag
altså bli for de troende - og slik skal hele evigheten bli for dem, de
skal eie Guds fulle velbehag!
Har du ennå et mørkt rom der inne i ditt hjerte? Et område Herren
ikke har full adgang til? Et rom du helst ikke slipper lyset inn i?
Jeg vil spørre deg til sist: Er det verd det, tror du?
Nå står vi overfor Ham som frikjenner syndere for sin Sønns skyld!
For sin Sønns skyld, alene! Tenk hvilken anledning vi har fått - vi
som har fått denne store nåde å ikke bare få høre dette velsignede
budskap, men vi er jo nærmest dynket i det! Så må vi altså ikke la det
gå forbi oss! Dette forunderlige budskap, at det beror ikke på
mennesket, men på Gud!
«Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av
Guds hemmeligheter.» (v.1).
Tenk det står at vi er forvaltere av Guds hemmeligheter!
Hemmeligheter! Det er hva dette kalles! Det vi har vært sammen om
nå. Det er skjult for det naturlige menneske - det er en
hemmelighet! Men så er du altså satt som forvalter av denne
hemmelighet, du som selv har fått se noe inn i det - og så kan det
åpenbares for andre. Men så står det noe her, om hva som forventes av
forvaltere: «Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg
tro.» (v.2). At du viser deg tro!
Vi må aldri gi etter for det krav, og den fristelse, å jenke dette
til, slik at det kan tilfredsstille kjødet, det gamle uomvendte og
ugjenfødte menneske! Det må vi be Gud om, at det ikke det må bli vår
skjebne - at vi farer vill og fører vill! Men at vi må få være med på
å føre dette Ordet ut til de som ennå skal komme til å høre og tro!
E.K.
|
