Korsets anstøt
Gal. 5, 1 - 13
1 Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke
igjen legge under trelldommens åk. 2 Se, jeg, Paulus, sier dere: Hvis
dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe gagn for dere.
3 Igjen vitner jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han
skylder å holde hele loven. 4 Dere er skilt fra Kristus, dere som vil
bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden. 5 For i Ånden
venter vi ved tro på det som rettferdigheten gir oss håp om. 6 For i
Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her
gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet. 7 Dere løp godt! Hvem hindret
dere fra å være lydige mot sannheten? 8 Denne overtalelsen kom ikke fra
Ham som kalte dere. 9 En liten surdeig syrer hele deigen. 10 Men jeg har
den tillit til dere i Herren, at dere ikke vil mene noe annet. Men den
som forvirrer dere, skal bære sin dom, hvem han så er. 11 Men jeg,
brødre - hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor blir jeg da ennå
forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet. 12 Måtte de bare
skjære seg fordervet, de som oppvigler dere! 13 For dere ble kalt til
frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men
tjen hverandre i kjærlighet.
Korsets anstøt, taler Skriften om - også i den teksten vi har for oss
her. Anstøt! Det er altså noe ved budskapet om korset som virker
anstøt hos det gamle menneske.
Vi finner jo i grunn svaret i det apostelen Paulus skriver her i
vers 11: «Men jeg, brødre - hvis jeg ennå forkynner omskjærelse, hvorfor
blir jeg da ennå forfulgt? Da er jo korsets anstøt gjort til intet.» For
det første sier han at han blir forfulgt på grunn av dette anstøtet - og
at han kunne unngått denne forfølgelsen dersom han hadde gått med på de
religiøses religion. Men hadde han gått med på de religiøses religion,
da ville han jo ikke lenger ha forkynt Kristus til frelse, og altså -
dette han kaller korsets anstøt ville blitt gjort til intet.
Dette anstøtet må altså være med - og er alltid med,
der hvor det sanne Guds budskap til oss mennesker blir forkynt.
Hva er så anstøtet? Sannheten! Det er en fryktelig ting - langt ut over
det vi til vanlig tenker og ser - at mennesket befinner seg i en slik
åndelig tilstand, at det støter seg på sannheten. Og dette er en åndelig
tilstand det må befris fra, om det skal gå vel. Det er altså fanget i
dette! Kan ikke fri seg selv fra det - og er fiendtlig innstilt til det
som vil befri dem.
Du kan ha med kjekke, vennlige, snille mennesker å gjøre - så fine
mennesker at du skulle ønske du var slik selv - men så forkynner du Guds
ords sannhet om mennesket for dem, og du oppdager plutselig en
fiendtlighet i dem. Og så kommer forsvaret - forsvaret mot sannheten:
Jeg gjør da så godt jeg kan! Jeg er da bare et alminnelig bra menneske
som passer mine egne saker, og gjør ingen fortred! Jeg hjelper da der
jeg kan etter beste evne osv.
Det var nettopp dette Jesus - som er sannheten (Joh.
14,6) - sto overfor. Og det var dette Hans apostler, og siden alle Hans
sanne vitner har stått overfor. Det var mennesker som ikke tålte at
deres formentlige gode gjerninger ble tatt fra dem - og at de måtte bli
frelst nakne. Kort sagt: Ved det som skjedde på korset alene! Alene!
Derfor heter det i det profetiske ord om Jesus - og som Jesus selv
siterer i Luk. 20,17-18: «Den stein som bygningsmennene forkastet, er
blitt hovedhjørnestein? Hver den som faller på denne steinen, skal bli
knust. Men hver den som steinen faller på, ham skal den smuldre til
støv.»
Her forutsier Jesus dette korsets anstøt som Paulus taler om, og
som han fikk rikelig merke under sin ferd som et Herrens vitne.
Mennesket vil ha egne gjerninger! Det vil ha noe eget å rose seg av! Det
er komplett umulig for et menneske å legge til sides alt sitt eget.
Alt! Det er som for en kamel å gå gjennom et nåløye, sier Jesus om
det. (Mt. 19,24; Mrk. 10,25; Luk. 18,25). Det er umulig!
Men vi må takke Gud for dette, at Han kan gjøre det umulige mulig.
For, som Jesus tilføyer. «Alt er mulig for Gud!» For om vi ikke makter å
gjøre dette, så er det mulig å erkjenne det. Erkjenne det ved sannhets
ord, og derved ta vår tilflukt til frelseren. Vår eneste redning!
«Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke
igjen legge under trelldommens åk.» (v.1). En sterk oppfordring fra
apostelen til den som har fått del i friheten i Kristus dette. La deg
for all del ikke forlede til å håpe på noe annet enn korsets budskap! Og
for å understreke alvoret i dette tilføyer han straks: «Se, jeg, Paulus,
sier dere: Hvis dere lar dere omskjære, så vil Kristus ikke være til noe
gagn for dere.» (v.2).
Det er altså dette - å legge egne gjerninger til - som
setter evangeliet ut av kraft for deg. Men den kristne forsamling i dag
drukner jo nærmest i må og må ikke, i om og men. Ting du må gjøre, og
ting du ikke må gjøre - ting du må oppleve og ting du må føle og kjenne
osv., nærmest i det uendelige. Er dette kristendom?
Ja, men Paulus sier jo blant annet her, at vi ikke skal «la
friheten bli et påskudd for kjødet, men tjene hverandre i kjærlighet.»
(v.13). Ja, men det er jo ikke et nytt lovbud! Det er veiledning
til fred i livet, til glede, til å unngå nød, og å stå i fare for å
bukke under, og lide skipbrudd på troen. Det må sees i lys av disse ord:
«- dere er ikke under loven, men under nåden.» (Rom. 6,14). Og: «Jeg har
lov til alt, men ikke alt gagner. Jeg har lov til alt, men ikke alt
oppbygger.» (1 Kor. 10,23).
Mener han alt, når han her sier alt? Ja, ellers
ville det jo være usannhet, ikke sant? Jeg har lov til alt! Men
la meg nå spørre deg: Vil det gagne deg å leve etter kjødet? Det er jo
dødens vei i følge Rom. 8,13. Vil det tjene deg til oppbyggelse å å leve
etter kjødet? Altså, vil det befordre et rikere kristenliv? Svaret er jo
gitt! men vi lever altså ikke etter lovbud for å oppnå noe hos Gud, for
vi som er kommet til tro har allerede oppnådd alt ved Jesus Kristus! Men
vi ser hen til Jesus, med tanke på alt som vil ha makt over oss. Vi flyr
til Ham, som gav seg selv for oss. Vi har ikke noe håp knyttet til vårt
liv her på jord, i denne sammenheng.
Hør hva apostelen forkynner i Gal. 4,21: «Si meg, dere som vil være
under loven: Hører dere ikke loven?» Hører du ikke loven? Hva sier så
den? Det vitner apostelen i det tredje vers i teksten vår: «Igjen vitner
jeg for hvert menneske som lar seg omskjære, at han skylder å holde hele
loven.» Dem som altså vil oppfylle det aller minste for ved det å stå
seg bedre for Gud, han er skyldig å holde hele - hele - loven!
Stans opp for det! Kan du finne noen trøst her? Hvorfor så strengt? For
den som vil legge til det aller minste av sitt eget - enten før eller
etter å ha kommet til tro - han forkaster ved det korset alene!
Korset alene til frelse!
«Men hvis dere blir drevet av Ånden, da er dere ikke under loven,»
forkynner han videre om det. (Gal. 5,18).
Ikke under loven! Men da skal jeg jo overhodet ikke frelses ved
noen min gjerning, men ved tro på Jesu gjerning i mitt sted! Ja,
nettopp! Og det er korsets anstøt!
En stor og ufattelig glede for syndere og forkomne, men altså et
gruelig anstøt for den egenrettferdige sjel! Du får ikke med deg noe av
ditt eget inn dit - nei, «kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller
ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.» (1 Kor. 15,50).
Du ser, de beste mennesker etter våre begreper, de går i grav de
også, på lik linje med røveren og massemorderen! Det er et vitnesbyrd
til oss - det er forgjengelig uansett! Det kan ikke bestå for den
hellige! Men det gjør altså Jesu verk! Jesus vår stedfortreder!
Er du fremdeles fiendtlig overfor sannheten? Ja, også de som er av
sannheten kan kjenne på det, men de erkjenner og gir Gud rett! De andre
ikke!
Det er - og takk Gud for det! - ikke noe ved meg som skal frelse meg.
Nei, men det som er ved Jesus! Min frelse er i Jesus, den levende Guds
Sønn!
Hør til slutt hva han sier, apostelen, om de som forfører: «Måtte de
bare skjære seg fordervet, de som oppvigler dere!» (v.12).
Sterke saker, ikke sant? Han lefler ikke med vranglæren han, som vi
driver på i dag. Det er vel ikke så farlig med det og det - han sier jo
mye fint om Jesus da! Nei, han visste - som han også poengterer så
sterkt her - at «en liten surdeig syrer hele deigen.» (v.9). Med andre
ord - et lite feilskjær her så er alt tapt! Det er og blir Jesus alene
til frelse og salighet!
E.K.
|
