..., men i Jesus du er!

Hebr. 7,24-28 og 8,1-2

   24 Men Han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi Han blir ved til evig tid. 25 Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem. 26 For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, 27 en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære frem offer, først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde Han én gang for alle da Han ofret seg selv. 28 For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt for all evighet.
   1 Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, 2 en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.

   «Men Han...» Slik begynner teksten vår. Men Han - altså i motsetning til de andre - ja, i motsetning til alle andre! I menneskeheten - du kan ta de såkalte åndelige ledere i alle religioner og alle sekter, også i kristenheten - det finnes ikke ett menneske som har tillatelse til å gi denne nåde til et annet menneske - det vil si inngang til himlenes rike - i kraft av noen autoritet grunnet i seg selv. Nei, Jesus er alene om dette! Det finnes ingen annen!
   Peter vitner siden om den såkalte Taboropplevelsen han fikk sammen med to andre disipler: «For Han fikk ære og herlighet av Gud Fader, da en slik røst lød til Ham fra den aller høyeste herlighet: Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.» (2 Pet. 1,17).
   La du merke til hvor dette vitnesbyrdet om Jesus kom fra? Fra den aller høyeste herlighet! Det vil si, direkte fra Guds trone! Og Jesus sier jo selv: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14,6). Jeg er både veien og sannheten og livet! Ikke en vei av flere. Ikke engang den beste vei av flere - men rett og slett veien. Den eneste! Jeg er ikke en av de mange som forkynner sannhet - nei, jeg er sannheten! Jeg er ikke en av de mange som viser vei til livet - nei, jeg er livet! Når jeg sender ut mine tjenere, så er det for at de skal vise til meg - at de må komme til meg og få liv.

   Hva slags prestedømme har da Jesus? «- et prestedømme som ikke kan forandres!« Altså, dette som du har tatt din tilflukt til - Jesu prestedømme - det kan ikke forandres! Merk deg nå, dette sterke uttrykket: Kan ikke! Ingen - ikke engang Gud selv kan forandre det, for det som har skjedd, har jo skjedd! Det kan ikke gjøres om. Og så kommer også begrunnelsen for dette så klart frem for oss her: «- fordi Han blir ved til evig tid.»
   Fordi Han som dette prestedømme er blitt opprettet ved, og som det holdes oppe ved, forblir til evig tid.

   Prestedømme - det kan høres noe fremmed ut for noen, kan hende, men det er nettopp det vi tar vår tilflukt til - Jesu prestedømme. Han er yppersteprest. Det vil si den som var utvalgt til å gå helt inn i helligdommen, med det offer Gud i sin hellighet og vrede over synden krevde. Da skjønner vi vel bedre, hvilket salig prestedømme dette er for oss! Og dette blir til evig tid! Det som tok din synd bort for Guds åsyn i går, det gjør det også i dag, og vil forbli å gjøre det til evig tid, fordi Han som har gjort denne evige soning også blir til evig tid. Er du da fri?

   Vi skal legge merke til hvor ofte Guds ord begrunner saker og ting. Det sier så og så, fordi...! For eksempel sier Jesus til sine engstelige disipler: Frykt ikke! Og så kommer begrunnelsen - altså grunnen til at de ikke skal frykte: Det er meg!
   Så også i teksten vår - igjen og igjen begrunnelse for det som nettopp er sagt. Vi har allerede nevnt «et prestedømme som ikke kan forandres, fordi Han blir ved til evig tid.» Og så leser vi videre: «Derfor!» Det viser da tilbake til det som allerede er nevnt - med andre ord, har sin grunn i det: «Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham» - og så kommer begrunnelsen ennå en gang - «da Han alltid lever til å gå i forbønn for dem.»
   Det er altså dette evige liv - det Jesus vant seg som menneske ved sin fullkomne lovoppfyllelse og død for menneskets synder - som er min og din redning! Det er ved dette, og ikke noe annet, vi skal leve! (1 Joh. 4,9). Det er ved dette, og ikke noe annet vi skal bestå for Gud! (Ap.gj. 15,11).

   Lovens prestetjeneste, den måtte stadig gjentas, for den i seg selv, det vil si våre offer til Gud, kunne aldri ta bort noen synd, det var bare en stadig påminnelse om det endelige offer som skulle bringes, og også en stadig påminnelse om at offer måtte bringes, om synd skulle bli forlatt. Om dette sier Guds ord like ut i Hebr. 7,19: «Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet.» Det forteller oss to ting klart - at fullkommenhet var kravet, og at loven, og tjenesten under loven ikke førte dit. Derfor måtte offeret under denne pakt også bringes stadig på ny. Det var altså en trelletjeneste dette. Skriften selv kaller det et åk! Og en forbannelse! Og her lever også i dag en stor del av dem som bekjenner kristennavnet sitt såkalte kristenliv - som jo ikke er noe kristenliv - under et annet evangelium, skjønt det ikke finnes noe annet, som apostelen vitner. (Gal.1,6-7).

   Men når apostelen i Hebreerbrevet har forkynt dem like ut, loven ikke førte noe - eller noen - til fullkommenhet, så fortsetter han straks med å forkynne: «Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.» Ved det! Et bedre håp! Ja, et så til de grader bedre håp, at Paulus i Rom. 8,24, kan skrive: «For i håpet er vi frelst.» Hva leste du? I håpet kan vi bli frelst? Nei, er frelst! For det er et håp Gud selv har ført inn - kommet til oss med, gitt oss - ved hvilket vi kan nærme oss Ham! Altså noe som er fullkomment og derfor fører oss helt inn i Faderens favn. Det som frelser oss, det er av Gud, og ikke av oss!
   Så finner vi begrunnelsen for dette prestedømmes stabilitet, om du vil, også i vår tekst: «For det gjorde Han én gang for alle da Han ofret seg selv.» Hvem gjorde det? Han gjorde det! Hvor ofte? Én gang for alle! Hva ofret Han? Seg selv! Gud ofret seg selv, for at du skulle bli frelst!
   En slik kjærlighet, og et slikt offer er så stort - derfor fører også en avvisning av det inn i en evig fortapelse. Dette åpenbarer nemlig menneskets ondskap, egenvilje og egenkjærlighet, som ikke noe annet! Og hva skal vel kunne berge deg, når du har forkastet nettopp det som er gitt deg til redning? Du kan ikke komme og klage etterpå da!
   Da jeg var guttunge så siterte de etter ei mor som ropte etter gutten sin: Går du ned på isen og drukner, så får du juling når du kommer hjem! Nei, når en er død kan ikke vi nå dem mer - men det er en som kan. Skriften taler like klart om et etterpå, som et her og nå.

   Hør dette du som ser at du er i et stort behov av en frelser innfor den levende Gud: «For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester. Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, Han som er blitt fullendt for all evighet.»
   Du som ser ditt behov for en frelser innfor den levende Gud - Han er selv blitt for deg det du er i behov av, og Han er blitt fullendt for all evighet! Denne din frelse, gitt deg av Gud Faderen i Sønnen, er altså en evig frelse! Kan ikke forandres, som vi hørte.
   Og så kommer da dette til slutt: «Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest!» Vi har! Hør det! Vi har! Gud har selv gitt oss det! Vi har!

   La oss bare til slutt høre hva teksten sier om Ham, og den tjeneste Han utøver: «Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.»
   Måtte bare dette få klinge for ørene våre, i dag, og alle dager vi måtte ha igjen her på jord, for det er et avgjørende ord, hva din frelse angår: «- som Herren har reist, og ikke et menneske.» Nei, denne frelse er av Gud, og fører oss derfor til fullkommenhet - «ikke i deg, men i Jesus du er!»

E.K.