For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Romjulssøndag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Forkynn Hans pris!

Jes 63:7 - 9

   7. Herrens miskunn vil jeg forkynne, de gjerninger som vi priser Ham for, etter alt det Herren har gjort mot oss – Hans store godhet mot Israels hus, som Han viste dem etter sin barmhjertighet og etter sin store miskunn. 8. Han sa: Ja, de er mitt folk, de er barn som ikke vil svike. Og Han ble en frelser for dem. 9. I all deres trengsel var det ingen trengsel, og Hans åsyns engel frelste dem. I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste Han dem, og Han tok dem opp og bar dem alle den gamle tids dager.

   «Herrens miskunn vil jeg forkynne,» utbasunerer profeten her. Ja, det ligger i disse vers' karakter at det ropes ut. Og det som antenner hans hjerte til dette ropet, det er hva han har fått se - profeten er en av dem som har fått skue Guds frelse, Guds løfte: «Med et langt liv vil jeg mette ham og la ham skue min frelse» (Sal 91:16), er blitt oppfylt på ham.
   Hva han da har fått se, det kommer også frem i teksten vår: «I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste Han dem.» (v.9). Profeten likesom lesser på med gode ord om Herren - det er som om han ikke kan få sagt nok: Miskunn, store godhet, barmhjertighet, store miskunn, frelser, kjærlighet, mildhet og bærer.
   Dette er vitnesbyrd om Herren som ikke har sin årsak i studier på skolebenken, men i åpenbaring av - møte med - Herren selv. Som Jesus sier: «Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far. Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» (Joh 14:21). Denne salige sirkel er profeten kommet inn i. En årsaks- og virkningssirkel. Vi leser om den i Johannes' brev: «Vi elsker fordi Han elsket oss først.» (1 Joh 4:19). Han søker først mennesket og virker at det begynner å søke Ham, så åpenbarer seg mer og mer for det mennesket, slik at det må komme til å elske Ham, for det mennesket da får se, er at Han har elsket det først - ja, hele tiden, og som gjensvar på menneskets kjærlighet til Ham - som Han sa: «Den som elsker meg!» - får det mennesket se mer og mer av Ham, og får stå under denne stadige velsignelse. Det er virkelig som Augustin sa: «Gud lønner sin egen gjerning i den troende.» Han gjør gjerningen, og du får lønnen.

   Han gjør en gjerning for deg - ja, men Han gjør også en gjerning i deg, eller med deg. Vi er gjerne så fokusert på at vi kun er syndere, i vår «tradisjon.» Vi er skremt av pavekirkens helgendyrkelse, pietismens etter hvert nærmest fullstendige forflyttelse av tyngdepunktet, fra Kristus for oss, til Kristus i oss, og alle de forskjellige såkalte helliggjørelsesbevegelser vi har sett opp gjennom kirkehistorien, og ser mer enn nok av også i dag.
   Men likevel er det et før og et , i en troendes liv. Den blindfødte vi leser om i Johannes 9 - han sier det godt, etter at Jesus har helbredet ham, og han blir stilt til ansvar for sitt vitnesbyrd, for det høye råd: «Ett vet jeg: at jeg som var blind,  ser!» (Joh 9:25). Jeg var blind, men  ser jeg! 
   Denne himmelvide forskjell kunne han ikke benekte - ikke engang for å tekkes det høye råd. Og her er vi inne på noe som skjer med en troende. Han kan ikke fornekte det som har skjedd. Ikke uten å vite, at han da begår en stor synd imot Gud, som har gitt ham dette lyset. Derfor taler Herren om noen bestemte hos Jesaja, og sier om dem: «De er mitt folk, de er barn som ikke vil svike.» (v.8). Er det ikke underlig å høre, at Herren har en slik tillit til mennesker? - Han som ble sveket av sine nærmeste disipler her på jord. - Han som kjenner menneskehjertet, og sier om det: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?» (Jer 17:9). Mer svikefullt enn noe annet! - Og: Det kan ikke leges! Hvordan kan han da tale om mennesker uten svik?
   Jesus møter Natanael, og sier om ham: «Se, det er en ekte israelitt, en som det ikke er svik i.» (Joh 1:48).
   Disse menneskene kalles ekte israelitter. Vi skal prøve å belyse det, for alt er åpenbart i Guds ord.
   Du leser i evangeliene om Peters fall og fornektelse. Av frykt for sitt eget liv, bannet og sverget han på at han ikke kjente Jesus. Vi kjenner den historien. Da vil jeg spørre: Var Peter en slik ekte israelitt, uten svik? Ja, det var han, helt og fullt tro imot Jesus. Men han falt jo, og svek Jesus! Ja, men han var Jesus tro, også midt i sitt fall.

   Hør hva Jesus sier til ham, like før denne elendighet blir åpenbart - Jesus gjør ham oppmerksom på noe som hadde skjedd i den åndelige verden, skjult for mennesket - Satan hadde krevd å få sikte disiplene som hvete - noe han fikk tillatelse til. Men hør hva Jesus da sier til ham - hør hvilken åpenbaring, og hvilket løfte han får: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.» (Luk 22:32). 
   Peter, slik han var av naturen, falt selvsagt igjennom, men ikke den Peter som var født ved evangeliet! - Han hang fast ved Jesus, midt i fallet - og hans oppførsel etter fallet, og Jesu død, viser dette helt klart. - Han forble i disippelflokken - han kunne ikke forlate Jesus, selv når han følte seg - og så seg - som aller mest dømt. Dette er det Guds ord taler om!
   Jesus taler om sine etterfølgere som menneskefiskere - og vi vet hvordan fiske normalt foregår - det er enten med krok eller garn. Evangeliet er som en slik krok som hekter seg fast, og et garn som mennesker fanges i. Det er den hånd Han holder deg fast ved! 
   Om denne hånd sier Jesus: «Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» (Joh 10:28). Og: «Min Far, som har gitt meg dem, er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.» (Joh 10:29). Du har med andre ord gått på kroken! Men det er den saligste krok som tenkes kan.
   Det er etter å ha blitt hektet fast på den, at profeten her likesom ikke finner ord, store og gode nok til å uttrykke seg med, når han skal prise Herren.

   Og det som gjør denne lovprisning til Gud så salig for den som får del i den, det er at det ikke er noe som bryter frem av en viss stemning man har oppnådd, kan hende ved musikk og massesuggesjon, men det er innsikt i sannhet - Guds sannhet! Du ser at den omhandler deg som menneske, og den forkynner: Han har frelst deg ved Jesus Kristus, sin Sønn, en gang for alle! «I sin kjærlighet og sin store mildhet gjenløste Han dem.» (v.9).

   Du ser at ikke noe menneske blir stående for den levende ved Gud slik som det er i seg selv, ikke om det vendte seg 100 000 ganger mot Mekka. Heller ikke dette folk uten svik: «Han gjenløste dem,» leser vi. De måtte kjøpes fri!
   I himmelen, i evigheten, synges det om denne løsepenge - det er åpenbart oss i åpenbaringsboken: «Og de synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta imot boken og åpne seglene på den, fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt.» (Åp 5:9).

   Ja, det blir lovsang både her på jord, og i evigheten, når et menneske får se inn i dette hav av kjærlighet og barmhjertighet, som beveget Gud til å gå til det ytterste, for å berge oss. Og hvem var vi, som Han ikke sparte noe for - heller ikke sin egen Sønn, som Paulus skriver i romerbrevet? (Rom 8:32). Vi var syndere, ugudelige, som sto Ham imot inn til det innerste av vårt vesen, som er det samme som det Skriften kaller hjertet.

   Men har Han gitt seg selv for den slags folk, da kan jo du også begynne å lovsynge Ham! Ja, men jeg føler jo ikke noen glede, og jeg vet ikke hva kvalitet min tro er av egentlig? Du skal ikke lovprise Gud på bakgrunn av følelser og kvaliteten av din egen tro - du skal lovprise Ham på Ordets grunn! Det som forkynner deg, at Han også har sonet din synd - fullkomment og helt!


   No syng det i mitt hjarta,
For
Kristus er mitt liv.
All hugverk, nød og smerta
Han or mit hjarta driv.
Det lyser som ein sommar,
Som fager blomekrans:
Det gildaste på jorda,
Det er å væra Hans.

E.K.