Nådens frukt alene!

Sal 78:8-16

   8 De skulle ikke bli som sine fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde hjertet fast, og som ikke var trofast mot Gud i sin ånd. Efra'ims sønner, væpnete bueskyttere, vendte om på stridens dag. 10 De holdt ikke Guds pakt og ville ikke vandre i Hans lov. 11 De glemte Hans store gjerninger og de under som Han hadde latt dem se. 12 For fedrenes øyne hadde Han gjort under i landet Egypt, på Soans mark. 13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennom det, Han lot vannet stå som en voll. 14 Han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved lysende ild. 15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. 16 Han lot bekker springe frem av klippen og vann flyte ned som strømmer.

   «De skulle ikke bli som sine fedre, en oppsetsig og gjenstridig slekt.» (v8a). Dette peker hen til det som er nevnt tidligere i denne salmen – Guds iver for at de skulle lære sine barn om Hans gjerninger for dem, for at de ikke skulle bli som deres fedre som glemte Gud og gikk sine egne veier. Sine egne onde veier! Det var atså Ordet - kjennskapet til Ordet, som skulle hindre dette!
   Her ser vi igjen, at det som former et enkelt menneske og et helt folk det er kjennskapet til Gud. Bare et ytre kjennskap til Ham er nok til å forme et menneske og et folk til en viss grad – som vi ser det når det gjelder vårt eget folk for eksempel – men et fortrolig samfunn med Ham i en sann og levende tro enn mer.
   Dette er avkristningens fremste frukt – oppsetsighet og gjenstridighet mot Gud og Hans veier og lover – ja, direkte forkastelse av dem, og folket går sine egne veier. Som da ifølge Guds ord ikke er gode veier. Det vil si, at de har seg selv som øverste dommer og det de måler alt utfra, og resultatet blir kaos i stedet for orden.
   «- en slekt som ikke gjorde hjertet fast.» Nei, hvordan kunne de det når de ikke hadde noe å feste sitt hjerte til? Det moderne menneske har kastet ankeret i seg selv! – det har ingen høyere utenfor seg selv å feste seg til!
   I Dommernes bok kan vi lese - Dom 2:10: «Så ble hele dette slektledd samlet til sine fedre, og etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger Han hadde gjort for Israel.» Når var de som hedningene - det åndelige lys var forlatt, og derfor slokt ut.
   Det er nettopp det vi er vitne til i vår tid blant oss også. Dette skjedde igjen og igjen i Israel gjennom historien.
   «- etter dem vokste det opp en annen slekt, som ikke kjente Herren, og heller ikke de gjerninger Han hadde gjort for Israel.»
   Dette henger nøye sammen! – Herren blir kjent gjennom sine gjerninger! Du som kaller deg kristen – er det ikke gjennom de gjerninger, eller den gjerning, Han har gjort for deg, du kjenner Ham på? Han kjennes på sårene, Han fikk for fårene, som det heter i en sang. Det er vel det du kjenner Ham på – på Hans nådegjerning? Min Gud er Han som har vist meg nåde! Min Gud er Han som ofret seg for mine synders skyld! Min Gud er Han som bar mine synder på sitt legeme og gjorde soning for dem på korsets tre! Og slik kunne vi fortsette! Som Per Nordsletten begynner en av sine sanger: «Den Gud på hvem jeg tror, meg all min synd forlater!»
   Eller er Gud en som forringer deg? En som tar fra deg? En som straffer deg om du ikke gjør alt etter bokstaven? En som ikke har gitt deg noe tilfluktsrom?
   Nei, forhåpentligvis ikke! – du kjenner Ham vel på Hans nådegjerninger? – og om du det gjør, da er det det – det – som former deg! Uten ditt bidrag! Dine forsøk på egne bidrag åpenbarer nå bare enda klarere hvilken hjelpeløst fortapt synder du i virkeligheten er. Og det er godt av den grunn at du da får et stadig større behov for å skjule deg i Kristus, i Hans vunder og sår, da du vet inn i dypet av din sjel, at de fikk Han nettopp av kjærlighet til deg!
   Som vi ser av Tit 2:11-12: «For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er.»

   Den – ja, nettopp den! – Nåden! Den som har møtt og får leve i nåden, han eller henne blir aldri den samme igjen – selv om de bærer hele dette fordervede syndelegemet med seg like til graven! Derfor oppfordres du i Hebr 12:1-2, til å «løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.»
   Hva ser du når du fester blikket på Jesus? – du ser vel Guds nåde? Kan hende kjenner du den velsignede sangen av Rosenius, hvor han skriver: «På nåden i Guds hjerte som Jesus frem har bragt ved korsets død og smerte, som Han for oss har smakt, jeg nå alene bygger min tro og sjelefred.»
   «- som Jesus frem har bragt!» Om du ikke ser inn i nåden i Guds hjerte, når du fester blikket på Jesus, så har du en annen Jesus, enn Han Faderen sendte til jord! Han sprang nemlig like ut av dypet i Guds hjerte, for å være din frelser!
   Når du hører om Golgata, så få alltid med deg det Rosenius skriver i denne sangen: «- som Han for oss har smakt!» For oss!

   Du ser også i denne teksten i salme 78, at når det tales om det de skal kjenne Ham på, så henvises til de nådegjerninger Han har gjort for dem! Bare hør!: «For fedrenes øyne hadde Han gjort under i landet Egypt, på Soans mark. Han kløvde havet og lot dem gå gjennom det, Han lot vannet stå som en voll.» Vannet - altså det som ellers ville hindret dem i å nå over. Slik har Han også tatt bort alt som ville hindre oss i å nå frem, idet Han naglet det til korset. «Han ledet dem ved skyen om dagen, og hele natten ved lysende ild. Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp. - altså, ørkenen ble som store vanndyp! Han lot bekker springe frem av klippen og vann flyte ned som strømmer.» Ørken - altså tørt land! - Der hvor det i utgangspunktet ikke var noen forutsetning! Slik går Gud frem! - veier hvor veier ikke finnes!
   Ser du? Det er dette du og skal se hen til – de nådegjerninger Herren har gjort for deg, da Han selv steg ned hit for å fullføre det som var nødvendig til din frelse. Hele den forutgående historien for Jesu komme, er alt sammen Guds forberedelse, av din frelse! For at du skulle kunne se hen til det og forsikres av Hans nåde og Hans gjerning om, at din sak er god hos Gud! Som Rosenius skrev: «- ved korsets død og smerte, som Han for oss har smakt, jeg nå alene bygger min tro og sjelefred!» Jeg nå alene bygger min tro og sjelefred!
   Så, Se, se, se og lev! Det er liv i å se på det Golgata kors, Ja, just nu er det liv og for deg! Og for DEG! - hvem du så måtte være!

   Nå til slutt: Merk deg det nøye, den nøye sammenheng det er mellom det sanne kjennskapet til Herren, og det liv som flyter som en frukt av det. Blant annet at du sitter på et møte som dette og lengter etter å høre det ordet som kan gi deg fred og forsikring om, at din sak er god hos Gud!

   «Se, Herrens ord har de forkastet. Hvor skulle de da ha visdom fra?» kan vi lese i Jer 8:9. - Nei, alt kyttes opp til det skrevne ord. Vi har det skriftlig - takk Gud!

E.K.