Ja, det er mange som taler positivt om tegn og under i dag, med den tanke som bakgrunn, at om det bare skjedde mer av det, slik at mennesker kunne se Guds makt gjennom det – ja, da skulle menigheten fylles, da skulle folk komme til tro!
   Jeg vil benytte anledningen til å rette det spørsmål til deg her nå: Tror du det?
   Her er altså tale om en tro på tegn og under og disses eventuelle virkninger på det uomvendte og i utgangspunktet gudfiendske mennesket. Med andre ord, at hedningen skal bli vennlig stemt mot Gud, ved hjelp av dette.

   Du kan se av Skriften at tegn og under fulgte med – for eksempel apostlenes forkynnelse – og stadfestet budskapet som ble forkynt. Å ja, tenker mange umiddelbart, her får vi jo bekreftet nødvendigheten og fortreffeligheten av dette! Men hør du – det er budskapet som er det essensielle her, ikke tegn og under. Disse tegn og under bare bekreftet eller iallfall pekte i retning av at dette var av Gud – men ble det ved det lettere for jøde og greker å svelge det budskap som ble forkynt? Nei! - det viser Skriften oss!
   Et av de klareste eksempler på dette er det vi leser i Joh 6, hvor Jesus taler om seg selv som brødet som er kommet ned fra himmelen, og nødvendigheten av å ete Hans legeme og drikke Hans blod til frelse. Der leser vi i Joh 6:60 og 66: «Mange av Hans disipler som hørte dette, sa da: Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem? Etter dette trakk mange av Hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med Ham.»
   Hans disipler! Ikke bare hadde de sett Hans mange tegn og under, men de hadde selv fått utføre dem i Hans navn! Men hvordan endte det? De gikk bort fra Ham!
   Mange, mange, henger fast i den type åndelighet livet ut, men vil vanskelig høre ordet om den korfestede Kristus! De har gjort det samme som disse i Joh 6 - de er i virkeligheten gått bort fra Ham, går ikke lenger omkring med den sanne Jesus Kristus, men en annen!
   Hør Herrens ord, så du kan bli vis! Ikke følg dine egne tanker her!
   Vi ser nettopp det samme hos disse Jesu disipler som dem vi leser om her i salmen. Hva under var ikke de vitner til! Tenk deg bare denne ene ting og gå gjennom Det Røde Hav, på denne måten! Prøv å se for deg at du hadde vært med på noe sånt! Men hva førte det til? Nettopp det Skriften også vil lære deg, at tegn og under ikke forandrer hjertet! I Jer 17:9, kan du lese dette om det: «Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?»
   Og så hører og ser du altså disse som virkelig hadde vært til stede og opplevd dette - en nærmest ufattelig utakknemlighet og frekkhet. Spotter og utfordrer Gud. En hånlig tone, kan vi si. Hør på dette!: «De fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde slik mat som de hadde lyst på. Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen Se, Han har slått klippen så vann vellet frem og bekker strømmet over. Men kan Han også gi brød? Kan Han skaffe kjøtt til sitt folk?» (v.18-20).

   Ser du hvor fjernt dette folket var? Nei, det er ikke mulig å se, hvor fjernt! Men du skulle vel ikke være der? Du skulle vel ikke kjenne deg igjen i dette? Hørte du hva som ble sagt om dem: «- de krevde slik mat som de hadde lyst på! Er det bare derfor du følger Ham – på grunn av de fordeler du kan ha av Ham? Men pleier like gjerne forholdet til verden, på grunn av de fordeler du har av det.

   «- som de hadde lyst på.» Her er ikke noen age for Gud og slett ikke noen vilje til å gå Hans vei og spørre etter Hans lyst. De ble liggende igjen i ørkenen de vi leser om her – og så må du høre: Til et forbilde for oss!
   De så Guds gjerninger for dem, «men de fortsatte å synde mot Ham, og var stadig gjenstridige mot Den Høyeste,» leser vi her.
   «Han lot bekker springe frem av klippen og vann flyte ned som strømmer. Men de fortsatte å synde mot Ham, og var stadig gjenstridige mot Den Høyeste i ørkenen.» (v.16-17). - Han var god mot dem og de gjengjeldte med å synde mot Ham. Stadig gjenstridige, står det her.

E.K.

   Du har vel lest det alvorlige ordet i Hebr 10:26: «For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder.»

   Er dette deg? Ja, mange tenker det, når de hører et slikt ord – det der er meg! Det er sikkert meg! Det er slik jeg er! - jeg fortsetter å synde, selv om jeg vet at det er galt! «- jeg ser min synd at den er stor i tanker, gjerninger og ord» som han skriver Brorson i sangen.
   Nei, det er ikke deg det er tale om! Du har det tvert imot slik, fordi du er en våken kristen som vandrer i lyset! Her er tale om den frekke ånd som frykter verken synden eller Gud. Men prøv deg selv, om du ikke er av dem som straks du ser synd i livet ditt, må fly til Jesus med det samme.
   Det som sies om å fortsette å synde her, dreier seg dypest sett om å bevisst vende seg fra sannheten til løgnen, etter å ha lært sannheten å kjenne. Det er en direkte forkastelse av offeret! De har vendt seg fra Hans velgjerning fremfor alle velgjerninger!
   Gjenstridighet i denne sammenheng det er å pukke på å beholde sitt eget. Det er å nekte å bøye seg for Gud! For det Han forkynner deg er synd, for eksempel!

   «Begynt er ikke endt, det må du vite! Du som har Jesus kjent, bli ved å stride!» heter det i en av de gamle bedehussangene. Ja men, kan det være tilfelle? Heter det ikke nettopp om dem som er kommet til Jesus at deres strid er endt? Var det ikke nettopp det som skulle ropes ut til Jerusalem – at hennes strid var endt? Kalte ikke Jesus den trette til hvile? Jo, men noe sto tilbake, det som kalles troens gode strid! Troens! Dette å stå imot alt det som angriper troen på Jesus alene!

   Det røde hav – blodfargen. Vitnesbyrdet om Ham som skulle komme og betale for folkets synder med sitt blod, og ved det føre dem over det hav ikke noe menneske eller noen annen makt kunne!
   Hva var det som hindret israelsfolket i å komme over? Det var havet – vannet! Og da leser vi om Guds inngripen i 2 Mos 14:16: «Og du, løft nå din stav og rekk din hånd ut over havet, og du skal kløve det så Israels barn kan gå midt gjennom havet på tørre bunnen.»
   Merk deg det – på tørre bunnen! Det var altså ikke slik at de vasset over i en gjørmet bunn, men alt det som hindret dem var nå borte! Bunnen var helt tørr! Og dette er et forbilde for oss. Hva er det som hindrer oss i å komme over? Jo, synden! Synden i oss! Har Gud gjort noe med det? Ja, Han har tatt all vår synd bort! Den er ikke mer! Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd! (1 Joh 1:7). All synd! Om du vandrer i lyset! Det vil si, om du vandrer med Jesus!
   Hvor var det disiplene lærte sin sanne natur å kjenne? I sin omgang med Jesus! Det er derfor du så snart skremmes av Guds ord, du som lever her, for du ser dine egne synder og skrøpeligheter. Du stoler overhodet ikke på deg selv lenger!
   Det står om disse i Jes 66:2: «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.»
   Det menneske som lever der ville aldri talt til eller om Gud, på det viset som disse vi leser om i salmen her! Så langt derifra! 
   Du har fått se veien inn i himmelen og er takknemlig til Gud for det! «Han har slått klippen så vann vellet frem,» for å bli i bildet! Som Jesus sa til sine disipler i Joh 14:4: «Og dit jeg går, vet dere veien!»