«Så lot Han meg se!» (v.7a). Han lot meg se! Det er alltid utgangspunktet for en profet. Som vi også ser presten Amasja omtale ham: «Gå din vei, du seer!» (v.12). Han har ikke noe eget budskap å fare med, heller ikke noen høye tanker om selv å være en profet – han vet kun dette, at Herren lot meg se, og sendte meg så ut med det synet. Hør bare hvordan han omtaler seg selv: «Jeg er ikke noen profet, heller ikke disippel av noen profet. Jeg er bare en gjeter, og jeg dyrker morbærfiken.» Men så kommer det videre: «Men Herren tok meg fra hjorden, og Herren sa til meg ...!» (v.14-15a).
   En må jo her også tenke på døperen Johannes, han Jesus omtaler som den største født av kvinner (Matt 11:11) – han sier om seg selv: «Dette er Johannes' vitnesbyrd, da jødene sendte prester og levitter fra Jerusalem for å spørre ham: Hvem er du? Da bekjente han og nektet ikke, han bekjente: Jeg er ikke Messias. Og de spurte ham: Hvem er du da? Er du Elias? Og han sier: Det er jeg ikke. Er du profeten? Og han svarte: Nei. Da sa de til ham: Hvem er du? - så vi kan gi dem svar som har sendt oss. Hva sier du om deg selv? Han sa: Jeg er en røst av en som roper i ørkenen: Gjør Herrens vei jevn, som profeten Jesaja har sagt.» (Joh 1:19-23).
   Hva sier du om deg selv? Ja, det var viktig i det lauget der det. Og det var nettopp hva som hadde skjedd også på Amos' tid – de hadde vendt seg til en selvvalgt gudsdyrkelse, men Herrens ord hadde de forkastet, og som vi ser – når det kom til dem gjennom en Herrens profet ville den selvutvalgte presten Amasja drive ham ut av det han kaller en kongelig helligdom og et rikstempel. Men hvor hørte Herrens ord mer hjemme enn nettopp der, i folkets midte og landets sentrum? Det vil si, der de styrende samles.
   Amasja var en slik falsk ånd som fremfor alt vil stå seg godt med kongen, og ha alle de fordeler det innebar for ham og hans familie – i stedet ser vi hvordan både han og hans familie rammes av Guds dom – og så sender han bud til kongen og på et vis anmelder profeter Amos: «Da sendte Amasja, presten i Betel, bud til Jeroboam, Israels konge, med disse ord: Amos har fått i stand en sammensvergelse mot deg midt i Israels hus. Landet kan ikke tåle alt det han sier!» (v.10). Med andre ord – denne mannen er en opprører og forræder av kongen og Israel. Men Amos sto frem med Herrens ord!

   Synes ikke du også hvor merkelig det er at det nærmest alltid – enten du leser om det i Skriften – eller historien, at det gjerne er prestene som står i bresjen for forfølgelsen av Guds folk? Tenk bare på pavenes eskapader i så måte gjennom historien! Tenk på Luther og hans medarbeidere! Tenk på vår egen Hans Nielsen Hauge osv. Og her i dette tilfelle presten i Betel, Amasja.
   Men egentlig er det vel ikke så underlig, for det djevelen først og fremst ønsker å innta er de fremste plasser i menigheten. Det er jo logisk, og derfor er de særlig utsatt!
   Men her ser vi også det store alvoret i selvutnevnte stillinger i Guds rike på jord. Det er svært å ha en stilling i Guds rike på jord, men være ukjent i himmelen! Mange skal ifølge Jesu egne ord møte dette på den siste dag! Jeg kjenner dere ikke!

   I dag ser vi lite av frykt for å tukle med Guds ord, og det gjelder både den liberale kirke og de ytterliggående karismatiske retninger. Man snur og vender Ordet som det passer en best! Og dette var nettopp situasjonen her også – det var et frafallent Israel. Vi kan si det slik at Guds ord – og det vil si, Guds selv – var fremstilt slik at det var få eller ingen som hadde noe behov for å ta sin tilflukt til nåden. For Gud er en barmhjertig Gud – Han vil alltid vise nåde først av alt! Men så kommer det til et punkt, hvor Han tar sine til sides, og overlater det øvrige folket til dom.
   Vi har et eksempel på dette i Joh 3:36: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.»

E.K.

   Dette er det store alvor også i dag – Guds vrede blir over dem! Blir værende over dem! Vendes altså ikke fra dem, slik som det skjer med den som tror på – det vil si, tar sin tilflukt til Sønnen! Du forstår, at i det øyeblikk du kommer til tro på Sønnen, flyttes du inn i Ham, og dit når ikke Guds vrede over synden, for der er ingen synd! Du blir skjult med Kristus i Gud, som det står i Kol 3:3.
   Guds vrede blir værende! - Værende, til tross for at den er avvent i Jesus Kristus! Det er svært! Også mange av dem som kaller seg ved kristennavnet, men de har ikke sett og ikke trodd at det kun er i Jesus synden er sonet og vreden dermed utslokt! De har vært fornøyd med å være kristelige, det vil si, religiøse!

   Hør dommen over Amasja og hele Israels hus her – og trodde vi virkelig dette, så skulle vi heller ikke være ukjent med frykt for Gud!: «Derfor sier Herren: Din hustru skal drive hor i byen, dine sønner og døtre skal falle for sverdet, din jord skal deles med målesnor, du selv skal dø i et urent land, og Israel skal bli bortført fra sitt land.» (v.17).
   Trodde vi virkelig dette i dag, da skulle vi sett en annen kirke enn den som fremstår nå, andre organisasjoner og andre kirkesamfunn – nemlig botferdige syndere på kne, med det samme spørsmål som Luther og reformatorene bar, som hjertets fremste: Hvordan skal vi finne en nådig Gud! Finnes Han?
   Ja, vi har kirken, vi har møtelokalet, vi har helligdommer, men hvor er Jesus egentlig? Er jeg viss på at jeg har Ham, for Gud er en fortærende ild mot all synd, vitner Ordet - blant annet i Hebr 12:29.

   Du vet, når du leser i Skriften og hører forkynnelse ut fra den gamle pakt, kan du lett få det inntrykk at Gud våket over sitt folk som en streng fangevokter og slavedriver, alltid klar til å slå ned på den minste synd med pisk og sverd.
   Det kan ikke bli mer feil – Gud har jo alltid vært den samme nådige og barmhjertige Gud, og var det dermed også på den tid. Så Han hadde gitt dem ofringer, som var forbilder på, og pekte frem imot det endelige offer Han selv skulle bringe for synd. Dette var altså gitt for at de ikke skulle rammes for sin synds skyld, men finne syndenes forlatelse og renselse fra synd! Dette var et stort privilegium de hadde fremfor hedningene, derfor av det også så svært når de sviktet.
   Gud gav dem loven i nåde – for at de skulle lære Gud å kjenne i Hans hellighet, ja – men også for at de gjennom det skulle lære seg selv å kjenne som fortapte syndere, og ved det om mulig se noe inn i hva ofringene av blod innebar.

   Vi taler ut fra Skriften om fortapte syndere, og det med rette – men også om hjelpeløse syndere, eller hjelpeløst fortapte syndere! Altså en understrekning av dette at vi ikke kan forandre denne situasjonen ved noe som helst! For uansett hvordan vi ter oss, kan vi ikke opphøre med å synde! Og er dermed – ja, nettopp hjelpeløst fortapte!
   Det måtte ordnes av en annen! En for hvem intet er umulig! Og det var denne store nåde som var blitt Israel til del, at de hadde dette løftet om nåde for en annens skyld, og i mellomtiden syndenes forlatelse, på det grunnlag!
   Så vokt deg da, at du ikke slår inn på Israels vei, og søker frelsen ved gjerninger, og dermed begår den største av alle synder, nemlig at du forkaster Guds dyrebare offer! Men hør Guds ord både i lov og evangelium, og be om å få Den Hellige Ånds øye til å skjelne rett mellom dem!
   Har du noen gjerning eller kvalitet du regner med i tillegg til Guds gave i Jesus Kristus, så la Ham få kaste den i glemselens hav sammen med dine andre synder!