For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               18 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Frafallets følger!

Jer 8:18-9:1 

   18 Å, måtte jeg få lindring i min sorg! Mitt hjerte er sykt i meg. 19 Se, mitt folks skrik lyder fra et land langt borte: Er Herren da ikke i Sion? Eller er hennes konge ikke der? - Hvorfor har de vakt min harme med sine utskårne bilder, med fremmede lands falske guder? 20 Sommeren er forbi, høsten er til ende, men vi er ikke frelst. 21 Jeg er sønderknust fordi mitt folk er sønderknust. Jeg går i sørgeklær, forferdelse har grepet meg. 22 Er det da ingen balsam i Gilead? Eller er det ingen lege der? Hvorfor er det ikke noen helbredelse for mitt folks datter?
   1 Gid mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.


   Det er fryktelig når Guds dom bryter inn over et folk – «- forferdelse har grepet meg,» klager profeten.
   Du kjenner vel ordet fra Åp 6:16, hvor de fordømte roper i nød: «Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for Hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede.»
   Nå er dagen kommet da Han som de spottet og forkastet åpenbarer seg i alt sitt velde! Nå er det ikke lenger en fattig jøde de kan nagle til et kors på jorden. Nå er det Ham som apostelen Johannes falt som død ned for – som vi kan lese det i Åp 1:13-17: «Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og Hans øyne som en ildslue. Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og Hans røst var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde Han sju stjerner og av Hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og Hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se Ham, falt jeg ned for Hans føtter som død.»
   Han er det som åpenbarer seg! Det de møter er rett og slett Gud i Hans hellighet! I Hans hellighets vrede over synd, kan du si. Som vi leser om det i 2 Mos 20:18-19, da jødefolket hadde renset og beredt seg som best de kunne, gikk ut for å møte Ham på Sinai: «Hele folket så og hørte tordenen og lynene og basunlyden og fjellet i røk. Og da folket så og hørte dette, skalv de og holdt seg langt borte. Og de sa til Moses: Tal du til oss, så vil vi høre. Men la ikke Gud tale til oss, for at vi ikke skal dø!»
   Den samme frykt som vil stige opp i de mennesker som vi leser om på den siste dommens dag, da nettopp det samme skjer – men da uten noen Moses til å tale folkets sak.

   Når du leser slikt i Guds ord, tenker du da som så: Ja, nå skal de få igjen, de som var så frekke og spottende og likegyldige! En slik «nå kan de ha det så godt-holdning.» Hør du! – Da er jeg redd du selv er blant dem som skal rope til fjellene og klippene! Hvor har du fått et slikt sinn fra? Ikke fra Herren iallfall! Herren har et sinn som får Ham til å arbeide på din og alles frelse! Gud vil ingen synders død og dom, vet du! Han vil at den ugudelige skal vende om og få leve!
   Sinnet kan blusse opp i oss, når vi møter det frekke og spottende – men det er av det gamle mennesket, og om det ikke straks blir erkjent, så går vi samme grøfta som Jakob og Johannes falt i da Jesus ble avvist i en samaritansk landsby: «Da Hans disipler, Jakob og Johannes, så det, sa de: Herre, vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elias gjorde?» Å ja, vi kjenner vel til denne, dessverre. «Men Han vendte seg om og talte strengt til dem og sa: Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» (Luk 9:54-56). Du ser de to sinn som støter an her!

   Hør profetens inderlige klage her i teksten, når han ser for seg det som nærmer seg folket! Her var ingen glede over at de ugudelige endelig skulle få sin dom! Nei: «Gid mitt hode var vann, og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.» (9:1).
   Dag og natt – gråte! Kjenner du deg igjen i det? Kanskje det da er grunn til å gråte over deg selv? Herre, det skulle vel ikke være meg som har et ugudelig sinn, så gleder meg over andres undergang? Hvordan kan du det dersom du virkelig erkjenner at du selv er frelst av nåde blott! At årsaken til din frelse er en annens blodige soning!

   Hør Abraham – de troendes far som han kalles og er – da Herren åpenbarer for ham dommen over Sodoma og Gomorra – det står å lese i 1 Mos 18:23-33: «Abraham trådte nærmere og sa: Vil du da rive bort den rettferdige sammen med den ugudelige? Kanskje er det femti rettferdige i byen. Vil du da rive dem bort? Vil du ikke bære over med stedet for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? Det være langt fra deg å handle på dette vis og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme måte som den ugudelige. Slikt være langt fra deg! Skulle ikke all jordens dommer gjøre rett? Da sa Herren: Dersom jeg finner femti rettferdige i byen Sodoma, vil jeg spare hele stedet for deres skyld. Abraham svarte da og sa: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren, enda jeg er støv og aske.

E.K.

Kanskje kunne det mangle fem på de femti rettferdige? Vil du da ødelegge hele byen på grunn av disse fem? Han sa: Jeg skal ikke ødelegge den dersom jeg finner førtifem der. Men han fortsatte å tale til ham, og sa: Kanskje det finnes førti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det - for de førtis skyld. Han sa da: Å, Herren må ikke bli vred om jeg taler! Kanskje det finnes tretti der. Han svarte: Jeg skal ikke gjøre det hvis jeg finner tretti. Da sa han: Se, jeg har dristet meg til å tale til Herren. Kanskje der finnes tjue. Han svarte: For de tjues skyld skal jeg ikke ødelegge den. Da sa han: Herre, bli ikke vred om jeg taler bare denne ene gang til! Kanskje det finnes ti. Han svarte: For de tis skyld vil jeg ikke ødelegge den. Så gikk Herren bort, da han hadde talt ut med Abraham. Og Abraham vendte hjem igjen.»
   Ser du Abrahams sinn i dette? Ser du hvordan han igjen og igjen drister seg utpå? – Risikerer sitt eget skinn, om du vil! Og det er jo ikke sine egne barn han gjør det for – det kunne vi jo forstå – men nei, det er for Sodoma og Gomorra!

   Kanskje bærer du kristennavnet ditt høyt? – fint det om det er for Jesu Kristi nådes skyld – men ikke glem hvem du er! Slike ting åpenbarer nettopp det, ikke sant?

   «Å, måtte jeg få lindring i min sorg! Mitt hjerte er sykt i meg. Se, mitt folks skrik lyder fra et land langt borte: Er Herren da ikke i Sion? Eller er hennes konge ikke der?» (v.18-19).
   Sorg! Det er en sterk følelse det – og nettopp det er det som har grepet profeten! Og så taler han om at folkets skrik lyder fra et land langt borte – og da tenker vi helst på Babylon, dette rikt som står der som et symbol på åndelig forvirring, og det er rett – de ble fysisk bortført dit, men det er også nærliggende å tenke på frafallet, når du leser slikt i Guds ord. Når du faller fra sannheten så beveger du deg stadig nærmere dette landet langt borte. Det er som du leser om den fortapte sønn i Luk 15, han samlet sammen det som hørte ham til og dro nettopp til et land langt borte. Hvilket vil først og fremst si, synden! Synden er landet langt borte fra Gud!
   Dette folket vi leser om på Jeremias’ tid, de er nettopp et bilde på en slik bortkommen sønn, som tar det som er gitt ham og drar for å leve livet på sin måte, etter sine lyster. Og det som da skjer i profetens hjerte, og som vi kan lese det i teksten her, det er et gjenskinn av hva som skjer i Guds hjerte! Eller tenkte du han var mer medynksfull enn Gud selv?
   Synden er en mektig makt – den er sterk i sitt grep, men den er også besnærende og forførende, det er en kjempe vi ikke kan nedkjempe eller fri oss fra. Vi får et svakt bilde på dette, når vi tenker på alkohol og narkotikaavhengighet for eksempel, eller spesielle lyster vi ikke råder med.
   Syndens trell! – det er hva du og jeg i utgangspunktet er! Kanskje sitter du og hører slikt som i kveld, og så prøver du å påvirke ditt hjerte til empati med de fortapte – men det varer i tilfelle bare til neste gang en sparker deg på leggen!
   Hva søker du hos Gud egentlig? Det er vel nåde? Ja men, nåde er jo ikke for de som får det til, vet du – nei, nåde er jo for den som faktisk er skyldig! Du som må si: Herre, nå begikk jeg denne synd, og jeg kan ikke love at jeg aldri skal gjøre det igjen!
   Du kjenner vel deg selv såpass, gjør du ikke?
   Ja, nåde er for syndere, og soning er for den som ikke har noe å betale med selv!

   Verden går under i ild, står det. Ingenting vi kan gjøre med det – den dagen kommer – men jeg håper ikke du kjenner noen glede ved det, men at det heller får drive deg inn til Herren i bønn!
Han har jo sagt: «Den som kommer til meg vil jeg ingenlunde støte ut!»