For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               13 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Hva mangler ennå?

Jes 5:1 - 7

   1. Jeg vil synge om min elskede, synge min venns sang om hans vingård. Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. 2. Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn midt i den, og han hogg også ut en vinpresse i den. Og han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville. 3. Og nå, dere Jerusalems innbyggere og Judas menn: Døm mellom meg og min vingård! 4. Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode? 5. Så vil jeg nå la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned muren, så den blir nedtråkket. 6. Og jeg vil la den ligge øde. Den skal ikke skjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal skyte opp. Jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den. 7. For Herrens, hærskarenes Guds vingård er Israels hus. Og Judas menn er Hans kjæreste plantning. Han ventet rett, men se, der er blodsutgytelse. Han ventet rettferdighet, men se, der er skrik.

   «Hver den som er mye gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.» (Luk 12:48).
   Dette er Jesu ord. Og når du da tenker på, hvordan vi mennesker er, - det er ikke mye som skal til før vi finner grunn til å rose oss selv. Som en sa: Dersom det er tatt et bilde i et selskap, hva er da det første du ser etter? - jo, hvordan du selv tar deg ut på bildet. Eller bryr du deg like mye om, hvordan de andre tar seg ut? - du som skal elske din neste som deg selv! Blir du stående skyldig?
   Eller bare tenk på, i kristen sammenheng - vi som jo skal ha fått en visdom som verden ikke har - du skal ikke ha gjort mer enn å ha fått avlagt et godt vitnesbyrd, eller bedt en varm bønn, så vokser du mange hakk, og håper at de andre virkelig merket seg det.
   Og når du først har fått øynene åpnet for dette, så ser du denne skurken alle vegne - i den enkeltes liv og i samfunnslivet: Jeg er best! - Jeg er iallfall ikke noe dårligere enn den og den! Det er egentlig som en haug av kravlende skapninger som prøver å ta seg til toppen, og bli «kongen på haugen,» iallfall i noens øyne. - Tenk bare på, hva ungdom utsetter seg for i mang en sammenheng for å bli ansett som «kul,» som det kalles! Og hvis en må innse sin begrensning og at en aldri kan bli det som en ønsker, så drømmer en om det, og misunner den som er blitt det. 
   Jeg er noe! Grunnen til dette, som jo er årsaken til all den elendighet vi ser så mye av, den finner du på fallets dag. Hvor mennesket falt for fristelsen: «Dere vil bli slik som Gud.» (1 Mos 3:5).
   Så disse forskjellige utslagene, de åpenbarer en veldig alvorlig virkelighet som ligger skjult bak det hele - nemlig at mennesket er helt umettelig, når det gjelder dette, og i virkeligheten ikke er fornøyd, før det er som Gud selv.
   Jeg er noe! - Jeg kan mer enn den og den! - Og så kommer altså Jesu ord i møte med dette: «Hver den som er mye gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.» 
   Kanskje vi dempet oss noe ned da, dersom dette ordet virkelig gikk opp for oss? - Kanskje vi da sluttet å klatre, og heller ba om, at vi måtte finne den plassen Gud hadde tiltenkt oss. - Kanskje vi da begynte å be av hjertet: Skje din vilje! For det er jo nettopp vår situasjon, at vi har fått så mye.
   Har du levd opp til det du allerede har fått? - Kanskje det var verd å tenke over det, før du ba om mer? Jeg spør!
   Du vet jo det, du som har sett noe av dette vi har talt om i ditt eget hjerte, og Guds dom over hovmodet, at du får trang til å dempe det ned - ja, bli helt kvitt det. Tenk bare på disse disiplene, som kranglet om hvem av dem som skulle gjelde for å være størst, mens Jesus var på vei til Golgata, for å betale gjelden for dem alle!
   «Hva har vel du som du ikke har fått? Men har du fått det, hvorfor roser du deg da som om du ikke hadde fått det?» - spør Paulus i 1 Kor 4:7.
   Hvem er det som bruker det en har fått, til beste for sin neste, like mye som til beste for seg selv? Jeg spør igjen: Blir vi skyldige?

   Det hadde vært redning for Israel, som vi leser om her i teksten, om de bare hadde erkjent det som Herren innvendte mot dem, men hele veien forsvarte de seg selv, og så på Herrens dom som en urett som ble begått mot dem. Til og med, når Herren selv sto synlig fremfor dem i Jesu skikkelse, forsvarte de seg mot alt Han sa, og endte med å få Ham naglet til et kors.    Og Jesus sier hvorfor i Joh 8:45: «Fordi jeg sier sannheten!»
   Men hvorfor forkynner Jesus sannheten uten omsvøp? Jo, for det første, fordi Han er sannheten! - og for det andre - og det er noe veldig - som Han sier: «Sannheten skal frigjøre dere!» (Joh 8:32).
   Vi kan jo spørre: Hvem vil ikke bli fri? Men det viser seg altså, at prisen blir for høy for de mange - porten blir for trang! 
Han vil fri oss ut av alt dette frigjøringsarbeidet vi selv holder på med, det som gjør «kristendommen» til en byrde for så mange!
   Les denne teksten hos Jesaja, og se det veldige alvoret: Gud vil nemlig ha fullkommen frukt! - frukt for evigheten! - ikke noe mindre. Kan du bære det? - Ja, da får du bare fortsette på den veien, men er det begynt å gå opp for deg, det Jesus forkynner like ut: For mennesker er det umulig! (Matt 19:26; Mark 10:27; Luk 18:27), ja, da har du vel begynt å se deg om etter en annen vei? Og det er den veien Jesus forkynner: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.» (Joh 15:4-5).
   Hørte du hvor veien gikk? «Bli i meg!» Er det så enkelt, det er den tanke som snart slår en, når en hører budskapet, men at det ikke er enkelt, det viser seg jo i det, at dette er det siste vi tror. Å synge «det er nok det som Jesus gjorde,» det er lett nok, men å tro det - at det virkelig er slik, det er en ganske annen sak viser det seg, det vil si, for den som er av sannheten.

   Du ville gått jublende herfra nå, om du virkelig fikk tro det, ikke sant? Du som har strevd med deg selv, og aldri fått riktig skikk på det. «Jeg skal få nå helt frem på det Jesus allerede har gjort, uansett hva som kommer i min vei!»
   Hadde det Jesu ord vi siterte til å begynne med, riktig gått opp for oss - ja, da hadde vi vel dempet oss noe ned, men med det så var jo ikke saken i orden - for om vi demper oss aldri så mye ned, så forblir vi jo de samme! - Det forandrer ikke vår natur, det ligger bare der i en slags lenker og venter på tider da det ikke blir holdt nede av noe lenger, og så er det rede til innsats på ny.
   Det er her denne teksten hos Jesaja blir i høyeste grad aktuell for meg og deg. Herren hadde tatt seg av dem på alle måter - teksten begynner slik: «Min venn hadde en vingård på en fruktbar haug. Han gravde den om og renset den for stein og plantet edle vintrær i den. Han bygde et vakttårn midt i den, og han hogg også ut en vinpresse i den. Og han ventet at den skulle bære gode druer, men den bar ville. Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den?» (v.1b-2 og 4a).
   Hva er det ennå å gjøre til vår frelse, som Han ikke allerede har gjort? Han som roper til oss, også her i denne stund, sitt: «Det er fullbrakt!» Det er fullbrakt! - Han har gjort alt! - Hva er det så du går og strever med? «Alt er gjort, Gud har gjort, alt som gjøres skal!»
   Hør Joh 3:16, det som kalles «Den lille Bibel,» og som vi altfor snart tror at vi har grepet og forstått: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
   Gud har gitt sin Sønn! «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da Han sendte sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet.» (Rom 8:3).
   Det som var umulig for loven - og altså også for kjødet - det gjorde Gud! Og slik kunne vi fortsette. «O Lam jeg ser deg full av sår, tålmodig du min straff utstår, hver dråpe blod forkynner meg, se her hvor høyt jeg elsker deg.»
   Hva er det som mangler i dette Guds verk for oss? - Kan du trede frem og si oss det?
   Han som gikk inn og satte seg til bords med syndere, og åt med dem. Å dele måltid med noen, det betydde noe helt spesielt, - og Han delte måltid med ugudelige, med Guds fiender. Dette kunne ikke de religiøse forstå, og kan det heller ikke i dag. «Men Jesus er i går og i dag den samme og blir det til evig tid.» (Hebr 13:8).
   Det er du som ikke finner noen redning i deg selv lenger, som ikke finner noen grunn å bygge videre på der, du som har prøvd å få både kropp og sjel til å bli åndelig og kristelig, bare for å finne at det er noe der som absolutt ikke vil, som er både likegyldig og, ja, direkte fiendsk imot alt som har med Gud og Åndens liv å gjøre, og dermed fiendsk imot Gud selv! - Du finner, at du heller vil gå din egen vei og leve ditt eget liv, så snart det løsnes litt på lenkene, så snart du er uoppmerksom et øyeblikk, så er katten ute av sekken – det er deg Han er kommet for! - Det er til deg evangeliet forkynnes, det som forkynnes for fattige! (Matt 11:5; Luk 4:18 og 7:22).
   «Just som jeg er, ei med et strå, av egen grunn å bygge på, jeg uforskyldt må nåde få, og kommer, o, Guds Lam til deg.»
   Nettopp til Guds Lam, Han som ble ofret til en soning for vår synd! Dette kan du trygt ta til deg! Gled deg Guds menighet! 
   Men det er altså også en veldig alvorlig side ved det, for den som vil gå dette forbi og regne med noen egen innsats, kløkt og/eller vilje - bare hør: «Jeg vil ta bort gjerdet, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned muren, så den blir nedtråkket. Og jeg vil la den ligge øde. Den skal ikke skjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal skyte opp. Jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den.» (v.5b-6).
   «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved,» vitner Peter for Rådet i Jerusalem. (Apg 4:12).
   Det er Jesus alene!
   Så kaller Han på oss også her nå, og forkynner det samme som Han forkynte de jøder som spurte Ham: «Hva skal vi gjøre for å gjøre Guds gjerninger?» - «Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har utsendt.» (Joh 6:29).
   Så er også troen som griper Kristus, en Guds gjerning! Og evangeliet forkynnes for fattige!


   Å hvilken nåde
Midt i all våde:
Kristus
har kjøpt oss just som vi er!
Han måtte lide,
Kjempe og stride,
Han måtte stå mot helvedes hær.
Nu er vi frie - hør og gi akt!
Synden på verdens frelser er lagt!
Gud nu forkynner
Nåde for synder,
Amen, Halleluja!

E.K.