Dette er et kapittel som taler svært så klargjørende om dette å stå i et rett forhold til Gud, det vil si, å ha samfunn med Han som er lys.
   Vandrer jeg i lyset, eller vandrer jeg i mørket? Du forstår, den som vandrer i lyset kan ofte bli svært så overbevist om at han vandrer i mørket, for han ser så mye mørke i seg! Det er nemlig sagt, at de som ikke dårer seg selv, de ser noe helt bestemt, nemlig dette, at de har synd – er blitt overbevist om dette, så de venter seg ikke lengre noe godt fra det gamle menneske, verken fra andre eller – og merk deg det! – heller ikke fra seg selv! De er blitt enige med Gud og har som følge av det, felt dommen over det naturlige menneske.
   De bekjenner altså synd. Ikke som mange hevder, for å komme til Gud, til lyset – altså som en slags betaling: Hva skal jeg gjøre for å bli frelst? – bekjenn dine synder! Med andre ord, noe vi kan gjøre selv, da blir det så mye enklere – nei, de bekjenner synd fordi de er kommet til Gud, fordi de er i lyset!
   Dette å bekjenne synd i ordets egentlige forstand, er ikke noe et menneske kan gjøre på oppfordring. Når et menneske blir vakt som det kalles, det vil si, klar over den synd som bor i en, er det en Herrens gjerning, eller opplysning i vedkommende. Sann bekjennelse forutsetter en sann erkjennelse!
   I dag ser du skarer av mennesker som kjemper for fred i verden, og ordnede forhold på ulike felt. Det er selvfølgelig ikke noe dårlig i seg selv, men det er bare det at det er bygd på troen på det gode i mennesket, og er det noe som i høysete grad kan kalles en vranglære, så er det nettopp det, og derfor dømt til å mislykkes.
   Vi var i mørket, og det naturlige menneske er i mørket. Det opplever vi også som kristne, at om vi kommer bort fra Ordet, er vi borte fra lyset, i mørket.
   Men hvordan går nå et menneske over fra mørket til lyset? Er det fordi vi bestemmer oss for å følge Jesus, bli kristne, leve annerledes enn verden eller lignende?
   Skriften vitner at vi fordum vandret etter høvdingen over luftens makter – djevelen! (Ef 2). Derfor heter det også om den frelste, at han eller hun er gått over fra Satans makt til Gud. Djevelen er mørkets fyrste! Den som er i det åndelige mørke er i hans vold!
   Et annet uttrykk for mørke, er løgn! Vi går altså over fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud, fra løgn til sannhet! Altså fra det ene til det motsatte!
   Er dette noe vi selv får i stand? Nei, takk Gud, det er en umulig vei! «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud,» leser vi i Rom 8:3.
   Det som var umulig! - les det og la det synke inn! Det er Han som er kommet til oss, og der Han får komme til med sitt lys, der blir frelse og evig liv resultatet. Vi strekker oss ikke opp til å gripe det, men vi sitter ned og mottar. Og det vi mottar er Hans ord. Lyset skinner i mørket!
   «Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss - det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere, for at også dere kan ha samfunn med oss. Og vårt samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus.» (v.1-3).

E.K.

   Han kom og åpenbarte seg for apostlene, og dette vitner de om, for at vi skal ha samfunn med dem, og deres samfunn er med Faderen og med Hans Sønn, Jesus Kristus!
   Det er altså dette budskap apostlene forkynner, og profetene før dem, som setter oss i samfunn med Faderen og Sønnen!
   Jesus sier til de jøder som var kommet til tro på Ham: Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler. Men de tok ikke imot det!
   Her var altså tale om forholdet til det ord som ble forkynt dem. De viste til hva de var i seg selv: Israel, jøder, Abrahams barn osv. Som vi kan komme i skade for å vise til at vi er da kristne!

   Målet for Herren er å gi nåde i alt Han gjør. Om Gud sender dom, har det sin årsak i at det ikke lenger er mulig å nå dem med nåden.
   Han sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham, leser vi i Joh 3:17. Det er vel klar nok tale, ikke sant? Likevel taler Guds ord om en flokk som skal regne seg blant de troende som ikke har del i det de bekjenner seg til. Det ligger noe her – de regner seg – De – Årsaken til deres kristne bekjennelse har utgangspunkt i dem selv.
   Det står flere steder i Skriften (blant annet Sal 2:7): «Du er min Sønn, jeg har født deg i dag!» Slik også med den enkelte troende – Gud er den som stadfester at du hører Ham til. Han er den som gir visshet om frelse, ved sitt ord og sin Ånd! Som Paulus sier i 1 Kor 3:11: «Ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.»
   Har du ikke sett i Skriften, min venn, hva den sier om din frelses grunn?
   Hør, du som er usikker på ditt forhold til Gud: Den grunnvoll som er lagt! Det er Gud som har gjort det, og det er Han som gir deg det! «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne,» kan vi lese i Sal 118:23.
   Han har selv lagt den grunn vi kan møte Ham på!

   Dette forkynner altså Herren oss ved apostlene, for at vi skal ha frimodighet til å gå inn til Ham! Også i våre fall, i vår synd! Han har gitt oss noe som står sin prøve for Ham – nemlig Jesu blod! Gitt for syndere! Ja, hvem har ellers behov for det?
   Sann frimodighet, det er resultatet av å leve i lyset det. En kunne jo tenke at det heller skulle gi grunn til frykt, for da ser en jo sant på seg selv, men jeg tror nå Guds ord om synd og nåde.
   Hun sier noe underlig bruden i Høysangen 1:5: «Sort er jeg, men yndig.» Med andre ord: jeg er syndig, men yndig! Ja, det går an, ved det som Herren har gjort! Han har skilt synderen fra synden i Kristus Jesus! Men hør du et viktig budskap: Men bare der!
   «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd.» (v.7).