Tro! - hva er nå det?
   Her taler apostelen blant annet om vårt forhold til den skapte verden. Du kan se mange debatter og diskusjoner i dag om skapelse kontra evolusjon, og så argumenteres det i det vide og det brede om dette – og mye klokt blir sagt – men her blir vi presentert for de troendes forhold til dette: «Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord!» Ved tro! Og ferdig med det. En vinner ingen for himmelen ved endeløse diskusjoner om dette.
   Det er ikke dermed noe forbud mot å legge frem gode argumenter for skapelse, men til syvende og sist blir det tale om tro!
   Til og med de fleste hedninger – som ikke for enhver pris vil avskaffe tanken om en levende Gud – skjønner at alt dette ikke er blitt til ved en tilfeldighet. I enhver annen sammenheng ville du blitt sett på som dum om du argumenterte overfor noe så opplagt, men i dette tilfelle er det snudd helt om – du blir ansett som særlig klok da! Skriftens ord om det lyder slik i Rom 1:22: «Mens de gav seg ut for å være vise, ble de dårer.»
   Ja, hva vil vel ikke en troende si: Selvfølgelig er det skapt! Selvfølgelig! Ikke fordi han eller hun er en enfoldig troende, men fordi det er så opplagt!

   Det er ikke så helt av veien å se Gud i det skapte, selv om det ikke er et frelsende forhold til Gud – men da har du i det minste innsett at det finnes en Gud, og det et levende vesen. Veien videre da er jo – hvem er Han? Har Han åpenbart seg i noe annet?
   Den katolske kirke – pavekirken som den kalles – tok tak i denne åpenbaring, Bibelen, og forvrengte den til det ugjenkjennelige. Denne ufattelige synd, som for egen vinnings og makts skyld, stjal Guds ord fra millioner på millioner, gjennom århundrer, hviler fremdeles over dem.
   Det var denne forvrengning av Guds åpenbaring i verden, som fikk Luther og de andre reformatorene, sammen med folk flest til å virre omkring i et åndelig mørke på søken etter en nådig Gud! Det var det som absolutt manglet ved den gud denne kirken forkynte – han var ikke nådig, med mindre du hadde gjort rett og skjell for deg både overfor ham selv og denne falske kirke. Dette var ikke den Fader Jesus forkynte! Dette var Gud slik Han fremsto i loven, for å overbevise sitt folk om nettopp deres behov for nåde! Det var altså ikke uten grunn at reformatorene med Luther i spissen spurte etter nettopp en nådig Gud. De fant Ham nemlig ikke i loven! Og det gjorde heller ikke jødene før dem!

   Men til den gamle pakts tid – la oss se om vi kan gripe noe av de tanker, den forståelse som gjorde seg gjeldende blant folk da. Folket tenkte: Gud vil at vi skal oppføre oss slik og ikke slik. Disse bud tjener jo en god hensikt, vi finner dem rimelige. Men så var det noen som tenkte: Men hva med disse ofringer av dyr! Hva er rimelig ved det? Hva hensikt skal det tjene? Eter Gud kjøtt?
   Herren svarer selv på det spørsmålet gjennom sine profeter – først Jes 1:11: «Hva skal jeg med alle deres mange slaktoffer? sier Herren. Jeg er mett av brennoffer av værer og av fett fra gjøkalver. Blod av okser og lam og bukker har jeg ikke lyst til.» Og så fra Jer 6:20: «Hva skal jeg med virak fra Sjeba og med den beste kalmus fra et fjernt land? Brennofrene deres er ikke til velbehag for meg, og slaktofrene vil jeg ikke ha.»
   Hør dette! Det er jo Han selv som har innstiftet det - og så sier Han altså: Hva skal jeg med det? Med andre ord – det er ikke jeg som har bruk for dette – dette er vitnesbyrd til dere, et vitnesbyrd allerede Abel så inn i, og derfor ofret lam til Herren!
   De jøder som begynte å stille disse spørsmål, de nærmet seg Guds rike!

E.K.

   I Hebr 10:5-10, vitner Han som i Skriften har fått betegnelsen Guds Lam, det endegyldige offer for synd på denne jord: «Derfor sier Han når Han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha,» Nettopp det vi leste fra profetene! «men et legeme dannet du for meg. Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til. Da sa jeg: Se, jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om meg - for å gjøre din vilje, Gud. Først sier Han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til - enda disse blir båret frem etter loven. Deretter sier Han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast. Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»
   Ser du! - nettopp det vi hørte fra disse to profetene – Gud hadde ikke lyst til disse ofrene folket brakte, kun til dette siste Han selv skulle bringe, og som disse kun var et forbilde og et vitnesbyrd om! Hva hadde Han så lyst til? Det sier Jesus oss i Matt 9:13: «Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.» Med andre ord - jeg er kommet for dem som er i behov av barmhjertighet!
   Her begynner den nådige Gud å skinne frem for oss! Han som reformatorene letet etter og fant! Har du sett Ham? Har du bruk for å se Ham? Eller er du fornøyd med dine egne ofringer?

   «Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.»
   Om det ikke sto der, kunne vi aldri tro det var mulig, at Gud skulle finne en slik vei for syndere til himmel og salighet! Det er jo nåde den hele vei!

   Hør du! - dette er det troen forholder seg til! Det er dette som føder troen i et fortvilet synderhjerte som likesom Fredrik Wisløff vitner i sangen: «Jeg var fortapt og så ingen vei!» Hva sier han så videre: «Da så jeg blodet, ja, blodet.»
   Det blir ikke noen annen vei for deg!
   Det står en fin beskrivelse i teksten vår her om dette – det står om Sara, hun som i sin forvirring over Guds underlige vei, i første omgang lo av den (1 Mos 18:12): «- hun aktet Ham trofast som hadde gitt løftet.»
   Dette er en vidunderlig beskrivelse av troen! Du ser hvem den er knyttet til! Den ser ikke på seg selv, og den som har den ser heller ikke på seg selv, men på Herren! Han er trofast som gav løftet!
   Dette var det de var fokusert på, og dette er hva den levende tro alltid er fokusert på – Herren, den trofaste Gud!
   Og da skal du få et ord fra Hebr 10:18: «Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.» Og da får du akte Ham for trofast som taler til deg i det ordet – det er jo ikke hvem som helst!
   Det går en masse mennesker omkring og kaller seg kristne, som slett ikke tror Guds evangelium! - Det er dessverre så altfor sant!

   «Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For Han har gjort en stad ferdig til dem.»
   Vi skal ikke dit fordi vi har fortjent det – og takk Gud for det! - men fordi dette Guds Lam  - som var lovt oss fra fallets dag av, har sonet våre synder fullkomment – ja, betalt for det alt med sitt eget dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam! (1 Pet 1:19). Takk Gud!