For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Kristi åpenbaringsdag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Mefiboset

2 Sam 9:1-13

   1 David sa: Er det ennå noen igjen av Sauls hus, som jeg kan gjøre vel imot for Jonatans skyld? 2 Nå var det i Sauls hus en tjener som hette Siba. Han ble kalt til David, og kongen sa til ham: Er du Siba? Han svarte: Ja, din tjener heter så. 3 Da sa kongen: Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham? Siba svarte kongen: Det er ennå en sønn av Jonatan, en som er lam i begge føttene. 4 Kongen spurte ham: Hvor er han? Siba svarte kongen: Han er i huset hos Makir, sønn av Ammiel, i Lo-Debar. 5 Så sendte kong David bud og hentet ham fra Makirs, Ammiels sønns hus i Lo-Debar. 6 Og da Mefiboset, sønn av Jonatan, Sauls sønn, kom inn til David, kastet han seg ned med ansiktet mot jorden. Og David sa: Mefiboset! Han svarte: Her er din tjener. 7 David sa til ham: Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld og gi deg tilbake hele den jordeiendommen Saul, din far, eide. Du skal alltid ete ved mitt bord. 8 Da kastet han seg ned og sa: Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg? 9 Så kalte kongen på Siba, Sauls tjener, og sa til ham: Alt som har tilhørt Saul og hele hans ætt, har jeg gitt til din herres sønn. 10 Du skal dyrke jorden for ham, du og dine sønner og dine tjenere. Dere skal høste inn for ham, så din herres sønn kan ha brød å spise – men selv skal Mefiboset, din herres sønn, alltid spise ved mitt bord. Siba hadde femten sønner og tjue tjenere. 11 Da sa Siba til kongen: Som min herre kongen befaler sin tjener, slik skal din tjener i alle måter gjøre. – David sa: Mefiboset skal spise ved mitt bord som en av kongens sønner. 12 Mefiboset hadde en liten sønn som hette Mika. Og alle som bodde i Sibas hus, var Mefibosets tjenere. 13 Men selv bodde Mefiboset i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.

   Litt orientering om Mefiboset trasige tilstand – han var nemlig ikke født slik – det kan du lese om i 2 Sam 4:4: «Jonatan, Sauls sønn, hadde en sønn som var lam i begge føttene. Han var fem år gammel da meldingen om Saul og Jonatan kom fra Jisre'el, og den kvinnen som passet ham, tok ham og flyktet. Men idet hun skyndte seg av sted, falt han ned og ble lam. Hans navn var Mefiboset.»
   Han var altså barnebarn av den første kongen i Israel Saul. Derfor taler David slik til tjeneren Siba: «Alt som har tilhørt Saul og hele hans ætt, har jeg gitt til din herres sønn.»
   Din herres sønn! – det gjentar David flere ganger. Han hadde tross alt som hadde skjedd aktelse for Saul – medynk med ham. Saul som begynte sin gjerning så godt – hør bare profeten Samuels ord over ham i 1 Sam 15:17: «Samuel sa: Da du var liten i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.» Gud utvelger seg så visst ikke den som er stor i egne øyne! – det gjør vi vel i å legge oss på minne i våre dager. Men det var dessverre nettopp der Saul endte etter hvert, så han ikke ga nøye akt på Herrens befalinger til ham. Det kunne likevel gått ham vel, om han bare ikke hadde forsvart sitt avvik. Herren tok imot syndere den gang som nå! Så endte Saul på sitt eget sverd – selvmord! – forkastet av Gud som konge over Israel.
   Men Saul hadde en sønn som het Jonatan, en av kong Davids aller beste venner, og som falt i striden med fiendene. Og det er her denne teksten vår kommer inn!
   Du hører Davids ord og vilje her: «Er det ikke ennå noen igjen av Sauls hus, så jeg kunne gjøre Guds miskunnhet mot ham?» (v.3).
   Dette lå altså på Davids hjerte, å gjøre – ikke sin, men Guds miskunnhet! Det gjør det klart for oss, hvem som egentlig sto bak den tanken som steg opp i Davids hjerte – Gud, som er all miskunnhets opphav, så Mefiboset i hans elendighet.
   Så blir Mefiboset, uten å ha løftet en finger, hentet til kongens hus. Han trodde nok det var ute med ham da, på grunn av Sauls synd, og slik er det mange som tenker i dag også, når Herren kaller på dem – som om Han ville dem noe vondt, mens sannheten er den at Han ennå leter etter noen Han kan gjøre miskunn mot. Hvorfor? Du kan finne svaret til denne situasjon i det du hører fra Mefibosets munn: «Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg?» (v.8).
   En død hund! Han var sannelig ikke stor i egne øyne! Han så sant på seg selv! Og det er det første som skjer, når en synder kommer i nærheten av Den Hellige – deres sanne, og ikke deres egne innbilte, tilstand begynner å bli åpenbar. Og så vil en skjule seg i mørket, sammen med alle de andre som er i mørket, og forteller deg at du er så verdifull. Og så ender du – om ikke aldeles som verdslig – så hos en annen Gud enn Han som vil gjøre miskunn mot deg! For Han er sannheten og kan ikke feie noe under teppet, som vi gjerne sier.
   Mefiboset hadde aldeles rett – det var ikke noe som tilsa at kongen skulle gjøre Guds miskunnhet mot ham. Da sier David noe som du og jeg så inderlig bør høre: «Vær ikke redd! Jeg vil gjøre vel mot deg for din far Jonatans skyld!» (v.7). Hørte du det? For Jonatans skyld! For en annens skyld, med andre ord! Ikke fordi du har holdt mål på noen måte, Mefiboset, men for di far Jonatans skyld!
   For deg og meg heter det: For Jesu skyld! Det er bare døde hunder som Mefiboset, som kan se det rett, når det blir dem forkynt! Dersom du ennå tenker at du er så verdifull ved hva du er i deg selv, at Gud selv gleder seg over det, kan du aldri se den nåde du er gjenstand for – for nåde vil nettopp si: Uten grunn i objektet/gjenstanden for miskunnheten!
   Hør fra Ef 2:4-5, hva apostelen forkynner om vår tilstand i utgangspunktet: «Men Gud, som er rik på miskunn, har, på grunn av sin store kjærlighet som han elsket oss med, gjort oss levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser. Av nåde er dere frelst.»

E.K.

   Døde ved våre overtredelser! Døde hunder, om du vil! Det sies på forskjellig vis flere steder i Skriften. Men Gud elsket oss!
   Skal vi tale med utgangspunkt i hendelsene i denne historien, så kan vi si – Gud taler og sier: Er det ennå noen her i kveld jeg kan gjøre miskunnhet mot for Jesu skyld? For hør du: Om du så var den groveste synder på jord, så har Han likevel gjort fullgod soning for deg! Det har Han ikke gjort fordi det var noe så fantastisk ved deg, men fordi Han elsker deg!


   Så får han hentet Mefiboset kongen, så han kan få forkynne for ham, hva han vil gi ham! Og Mefiboset får store eiendommer, eiendommer han ikke behøver å gjøre noe som helst verken med eller for, men han får tjenere til å ta seg av alt sammen! Du ville altså aldri se Mefiboset gå på disse åkrene med plogen, for det var han jo på grunn av sin lammelse ikke i stand til. Det kan heller ikke du! Du kan ikke legge noe til eller trekke noe fra på den åker som heter Guds rike! Gud kan bare virke ved deg, så lenge du på grunn av din lammelse, syndens lammelse, blir ved å spise ved Hans bord – spise dette nådemåltidet dag for dag! Da vil han selv virke gjennom deg, men det vil ikke du se noe videre av – og det er også en Guds nåde, så det ikke skal gå deg som Saul, og mange med ham.
   Lev i sannheten, så vil den frigjøre deg! Vi forkynner sannheten til frigjørelse, ikke psykologi! Men veien dit er smal, og porten trang ifølge Jesu egne ord. Og hvorfor det? Jo, nettopp fordi vi vil være noe i egne og andres øyne! – som Jesus må si om fariseerne - Joh 5:44: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke.»
   Og hvordan ærer du så Gud, og får ære av Ham? Det skriver apostelen Johannes i Joh 3:33: «Den som har tatt imot Hans vitnesbyrd, (det vil si, Hans ord om Sønnen) har stadfestet at Gud er sanndru.»
   Noen ord om hva dette går ut på, nå mot slutten - 1 Joh 1:10: «Dersom vi sier at vi ikke har syndet, så gjør vi Ham til en løgner, og Hans ord er ikke i oss.»
   Gjøre Gud til en løgner! Høres det alvorlig ut? Og så er det nettopp det som vitner at Hans ord er i oss – at vi sier at vi har syndet!
   Og i 1 Joh 5:10: «Den som tror på Guds Sønn, har vitnesbyrdet i seg selv. Den som ikke tror Gud, har gjort Ham til en løgner, fordi han ikke har trodd det vitnesbyrd Gud har vitnet om sin Sønn.»

   «David sa: Mefiboset skal spise ved mitt bord som en av kongens sønner. Mefiboset hadde en liten sønn som hette Mika. Og alle som bodde i Sibas hus, var Mefibosets tjenere. Men selv bodde Mefiboset i Jerusalem, for han spiste alltid ved kongens bord. Han var lam i begge føttene.» (v.11-13).
   Fortsatt lam i begge føttene – derfor spiste han alltid ved kongens bord!

   En engel sier ved et tilfelle til profeten Elias, der han befinner seg ute i ødemarken - 1 Kong 19:7: «Men Herrens engel kom igjen andre gangen og rørte ved ham og sa: Stå opp og et! Ellers blir veien for lang for deg.»
   Herren har rakt deg den mat som sørger for at du når helt frem – apostelen Paulus – den tidligere så egenrettferdige fariseeren - vitner om den i Gal 6:14, blant annet: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.»
   Ved det! Kristi kors!