Det er ut fra denne salmen Luther skrev den sangen som du finner på nummer 416 i Sangboken: «Av dypest nød jeg rope må, o Herre, du meg høre! Ditt nådens øre akte på den bønn jeg frem vil føre! Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort, hvem kan da frelsen finne?»
   Av dypest nød jeg rope må! Må! Det er jo en underlig ting dette, egentlig, for han er stedt i denne nød på grunn av sin egen synd, og så ropes det altså til Ham som er tre ganger hellig - en fortærende ild imot all synd! All synd - den minste som den største med andre ord, slik vi regner på synder. En er nok til å utelukke deg fra frelsen og innelukke deg under dom.
   Og så skriver han i sangen dette: «Om ei i nåde du ser bort fra all den synd som her er gjort, hvem kan da frelsen finne?» Ja, hvem? Du kjenner vel svaret forhåpentligvis. Det er det samme spørsmål salmisten stiller i teksten her: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående?» (v.3).
   Ja, hva er så svaret? Selvsagt - ingen! Ikke du, ikke jeg, ikke Maria, Jesu mor, ikke døperen Johannes, ikke noen av profetene, ikke salmisten som selv skriver her - kort sagt: Ingen! Og det var et dersom som utelukket oss alle: «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger!»
   Altså er det våre misgjerninger som utelukker oss! Likevel er det noen som står for Gud - og noen som blir stående for Gud til evig tid. Og da taler vi ikke om hellige engler, men falne mennesker. Ja, faktisk de dypest falne! For Gud sitter ikke som en bokholder og holder regnskap på det - det er jo gjerne slik vi mer eller mindre forestiller oss Ham - men det er nok hva du er! Det er hva du er - nemlig en synder - som stenger deg ute. Og da skal jeg si deg noe som er virkelig viktig her - du blir heller ikke noe annet, så lenge du prøver å bli noe annet! Gud vil ha sannhet, ikke skuespill, ikke hykleri.
   Ja men jeg strever jo nå med å forbedre meg, det må da være fint, det må da være av det gode? Hvorfor strever du med å forbedre deg? Jo, for å berge deg selv! - for å fremstå som noe bedre enn hva du faktisk er, og alt dette under en frykt for Gud som ikke er av Ånden. Tror du Gud skal ta imot dette som ikke er av sannheten? Nei, Han gjør ikke det!
   Men hva skal jeg da gjøre? Hva gjorde salmisten her? Hva var det han hadde sett av Gud? Hva var det for slags kjennskap han hadde? Hva visste han om Gud, siden han våger å henvende seg til Ham i den nød hans egen synd og misgjerning hadde stedt ham i? Jo, hør!: «Men hos deg er tilgivelsen!» Hør det du - tilgivelsen er hos Gud! Derfor skal du ikke søke den noe annet sted eller ved noe annet! Merk deg hva salmisten gjorde, og skriver her, så også du skal se det: «Jeg venter på Herren, min sjel venter. Jeg setter min lit til Hans ord.» (v.5).
   Jeg venter! Jeg venter på Ham, da jeg vet i dypet av mitt hjerte at jeg ingenting kan gjøre for selv å sone dette, og ingenting kan gjøre for å forbedre dette som nå, gjennom min synd, er blitt åpenbart om meg!
   Kanskje vi kunne trenge noen slike nødrop iblant oss i dag, idet det går opp for oss, hvor alvorlig det er å synde. Gud jeg er jo kun en sladrekjerring! Gud jeg er en baktaler! Gud jeg er en person med stor mangel på kjærlighet til min neste! Gud jeg er en horkarl! Om ikke i det ytre, så hva med mine tanker, som du ser klart som dagen! osv.

E.K.

   Her står jo ikke noe om hva det gjaldt for salmisten her, men disse ting var til stede i hans erkjennelsesliv: Jeg har syndet mot Herren! Jeg kan ikke gjøre noe med det! - men hos Herren er tilgivelsen, jeg vil derfor vente på Ham. Vente på Hans utfrielse ennå en gang! Ikke slik at Han frelser deg igjen og igjen, for frelsen er alt fullbrakt på korsets tre - ja, ved hele Jesu liv og gjerning - men at Han igjen forsikrer deg om at dette står fast, ved sin Ånd og ved sitt ord.
   Det er jo også det salmisten vitner at han holder seg til: «Jeg setter min lit til Hans ord!» (v.5b). Hans ord! Det Han har vitnet og sagt!
   Har du noen gang vært stedt i dyp nød på grunn av synd? Jeg har det, mer enn en gang dessverre. Og da vet du - i denne situasjon, denne åndelige tilstand, nytter det lite og ingenting å søke etter gode følelser, alle følelser er svarte som natt. Det nytter heller ikke å resonnere og bortforklare, for du vet at du er skyldig, Du har ikke noe ord til ditt forsvar. Det nytter heller ikke å tenke tilbake på lykkeligere tider, bønnesvar, opplevelser med Gud og lignende! Nei, du har en eneste ting tilbake - Hans ord! Som han skriver det i sangen, Per Nordsletten: «Ja, ditt ord sier så at jeg nåde skal få, at du ikke min synd minnes mer. Ditt velsignede blod gir meg nåde og mot til å tro at min brudgom du er.»

   «Ja, ditt ord sier så!» Det holdt han seg til - og det skal også du gjøre, som ikke vet deg noen annen vei med dette.

   Er det slik at tilgivelsen er hos Gud - ja, hos Ham alltid - da kan vi jo bare synde da! Slik tenker noen om dette, og åpenbarer ved det, kun at de selv er ukjente her. Nei, her treder denne forunderlige gudsfrykt inn, som bare den sant troende kjenner. Den som har vært i denne nød, kjenner syndens smerte, han eller henne frykter for å synde. Ikke den frykt som bringes frem ved trelldom under loven, men likevel en frykt.
   Så hender det dessverre så altfor ofte at det glipper igjen, men det er smerte og frykt som følger det, en smerte og frykt som driver vedkommende til Herren med alt! Å, hvor salig å få leve her! - Herren selv tar vare på deg! Som han skriver det i teksten her: «For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos Ham.» (v.7).
   Full forløsning! Hva er det som mangler ved det som er fullt? Det mangler selvsagt ingenting! Hvor er da denne fulle forløsning? Jo, hos Herren! «Han skal forløse Israel» - leser vi - fra hva? - jo, «fra alle dets misgjerninger.»
   Det var dette de mange i Jesu samtid ikke forsto ved Hans gjerning, og ventet derfor en annen, en annen slags, Messias.

   Setter min lit til Hans ord! Hør du!: Ikke til troen! - nei, til Hans ord! Vender du blikket mot deg selv for å finne troen, så finner du den vel ikke? Og om du mener å finne noe slikt, er du viss på at det er den sanne og levende tro? Nei, troen har sitt feste i Ordet! Det er Ham vi tror på som er vår frelser, og da må du naturligvis ha ditt blikk festet på Ham, slik Han fremstår i sitt ord, og ikke din egen tro.

   «Full forløsning er hos Ham!»