For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Fastelavnssøndag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Er det for meg, sier Herren?

Jes 43:22-25

   Men du har ikke påkalt meg, Jakob, så du gjorde deg umak for meg, Israel! 23 Du har ikke brakt meg brennofferlam og ikke æret meg med dine slaktoffer. Jeg har ikke trettet deg med matoffer og ikke voldt deg strev med virak. 24 Du har ikke kjøpt kalmus-krydder til meg for sølv og ikke mettet meg med dine slaktoffers fett. Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger. 25 Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.

   Det vi leser om her – en skulle jo tro det var en straffetale over aldeles likegyldige hedninger, men det er det slett ikke – det er gudsdyrkelse. Er det tale om gudsdyrkelse? Men de gjorde jo ikke noe! Nei vel? Men det står jo ikke at de ikke gjorde noe. Det står faktisk ikke at de ikke gjorde seg umak. Det er ikke det anklagen åpenbarer.
   Har vi lært å lese Guds ord? Er det ved Åndens opplysning vi har forstått ordet vi leser til enhver tid? Legg nå merke til hva Herren sier her: «- så du gjorde deg umak for meg, Israel!» (v.22b). For meg – MEG! – sier Herren.
   Det var svært mange i Israel som gjorde seg umak, men for hvem – for hva – egentlig? Det er verd for oss alle å spørre om, at vi ikke skal ligge under samme villfarelse uten å se det!
   I Matt 23:15, taler Jesus, og åpenbarer noe viktig ved fariseernes og de skriftlærdes gudsdyrkelse. Etter å ha hørt disse Jesu ord, ser vi at vi da må sette begrepet gudsdyrkelse i anførselstegn, når det kom til deres utøvelse. Det er mange som er ute for å vinne mennesker, og hør hva Jesus sier om disses iver i så måte: «Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som farer omkring over hav og land for å vinne en eneste tilhenger.» Stor iver som beskrives her – nei, det manglet så visst ikke på det – men hør videre: «Og når han er blitt det, gjør dere ham til et helvetes barn, to ganger verre enn dere selv!»
   Igjen: Tilhenger av hvem? Tilhenger av hva? Når du er ute eller ønsker å vinne noen – er det da for Jesus? Umak for meg, sier Herren!

   En annen ting i denne teksten, vi må lese med det lys Herren gir oss: «Du har ikke påkalt meg, Jakob!» (v.22a).
   Har ikke påkalt? Vil det si at de aldri ba? Tenk på Paulus der han før sin omvendelse levde som den fromme og over all måte ivrige skriftlærde og fariseer han var – tro du ikke han ba? Altså i den forstand at han inntok en andektig holdning, bøyde sine kne, foldet sine hender og rette sitt sinn mot den gud han trodde var der og både hørte, ga nåde og berømmet ham for hans innsats.
   Han var selv en av disse som han beskriver så klart i de kjente vers fra Rom 10 – hans frender etter kjødet. Når du hører han beskrive dem nå om noen få sekunder, så vær klar over dette – han kjente dem av erfaring!: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.» (Rom 10:1-2). Nidkjærhet var sterkt til stede! Umak i høyeste potens! Men denne nidkjærhet for Gud, som Paulus skriver om her, viser seg altså å være gudsdyrkelse på avveie. Disse med alle sine bønner og påkallelser hadde til dags dato, da Paulus skrev om dem, aldri ved ett eneste tilfelle påkalt Herren!
   Du har ikke påkalt meg, Jakob! Ikke MEG! Da denne fromme fariseeren Saulus fra Tarsus – inntil den dagen han ble slått til marken der ute på Damaskusveien i møtet med Herren, hadde han ennå ikke noensinne påkalt Herren i rette forstand – nei, han hadde til da ikke bedt, tross alle sine fint fremførte bønner.
   Når han så sitter der blind og elendig etter sitt kraftige møte med Jesus, bedrev Paulus noe han aldri hadde gjort før! Hva det er åpenbarer Herren oss idet Han sender Ananias til Paulus, og sier: «For se han ber!» (Apg 9:11).
   Ja, nå ba han!


E.K.

   Du vil kanskje si da: Ja, nå ba han virkelig, for nå var han i nød! Her åpenbarer det seg en ny villfarelsens vei, uten at vi nødvendigvis ser det med samme, så springer vi straks nedover den. Nå er det plutselig den nød vi opplever og føler som skal bli den krykka som skal føre oss helt frem til Herren! Ja, nød kan virkelig drive oss inn i bønn og påkallelse, men hva gagn var det i det dersom du ikke virkelig kjente Ham du ber til og påkaller? Det gjorde Paulus nå! Nå påkalte han Ham som hadde møtt ham der ute på veien, og derfor sier Herren: Se, han ber! Det er Jesus det hele dreier seg om! Jesus!

   Hva tror du Paulus ba og tenkte der han satt? Ja, nå vet vi selvsagt ikke det ordrett – men det er vel ikke så vanskelig å tenke seg til, og da særlig ikke for den som har vært i lignende nød: Kjære Gud! Hva har jeg gjort! Kan du virkelig tilgi meg dette? Hvorfor har du ikke for lengst kastet meg i helvetes avgrunn? Mine synder er jo avskyelige, de er blodrøde!
   Tror du Jes 1:18, som han hadde lest så ofte, fikk ny betydning for ham nå: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»
   Nå satt han der og hadde sant bruk for den Herre som åpenbarer seg gjennom det verset – han hadde nå selv møtt Ham, som den blodrøde synder han var, og var fremdeles i live! Herren er nådig! Nå kunne han, tross alt han fant i sitt eget, både i det indre og det ytre liv, be til Herren om nåde, med et faktisk håp og tro om at han ville få det han ba om!
   Som han skriver det i en av sine sanger Per Nordsletten: «Den Gud på hvem jeg tror.» På hvem jeg tror! Ja, hvordan er Han Per – si oss det! «Meg all min synd forlater!» Takk Gud! Ja, takk virkelig Gud, om du får være blant de hjelpeløse små, som kan vitne det samme! – ja, ja, det er den Gud på hvem også jeg tror! Han som forlater meg all min synd, for Jesu Kristi skyld!

   Nå til slutt: Hva sier Herren om Israels gudsdyrkelse, hvordan lyder Hans bedømmelse? Og jeg sier igjen gudsdyrkelse, for det er hva som bedømmes her, det er menigheten! «Du har bare trettet meg med dine synder, og voldt meg møye med dine misgjerninger.» (v.24). Å ve! Bever du når du hører slike ord? Men så ender det ikke der – det er ikke der Herren vil at det skal ende for noen av oss, derfor stiger Han plutselig frem på denne scenen, som den Han i virkeligheten er: «Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu.» (v.25).
   Kan det bli bedre? Nei, det kan ikke bli bedre!

   En opplyst sangers bønn her til slutt: «Vokt meg vel på ferden, Redd jeg er for verden, Redd jeg er for meg!» For meg!