For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Aposteldagen / 6 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Tro mot pakten!

2 Sam 1:1; 17-27

   1 Da Saul var død, og David var vendt tilbake etter at han hadde slått amalekittene, slo han seg til i Siklag i to dager.

   17 Og David kvad denne klagesangen over Saul og hans sønn Jonatan. 18 Han bød at Judas barn skulle lære sangen. Den heter Buen*, og den er oppskrevet i «Den rettskafnes bok». 19 Din pryd, Israel, ligger drept på dine hauger. Å, at heltene skulle falle! 20 Forkynn det ikke i Gat, meld det ikke på gatene i Askalon, for da ville filistrenes døtre glede seg, de uomskårnes døtre ville juble! 21 Dere Gilboa-fjell! Måtte det ikke falle dugg eller regn på dere! Måtte der ikke være marker som bærer korn til offergaver! For der ble heltenes skjold flekket med blod, Sauls skjold ble ikke salvet med olje. 22 Aldri vendte Jonatans bue tilbake uten blod fra de falne eller fett fra de mektige. Aldri kom Sauls sverd umettet hjem. 23 Saul og Jonatan, elsket og avholdt i livet, ble heller ikke skilt i døden. Hurtigere var de enn ørner, sterkere enn løver. 24 Dere Israels døtre! Gråt over Saul som kledde dere vakkert i purpur, som satte smykker av gull på deres klær. 25 Å, at heltene skulle falle i striden! Jonatan ligger ihjelslått på dine hauger. 26 Hjertelig bedrøvet er jeg over deg, min bror Jonatan! Du var meg inderlig kjær. Din kjærlighet var mer dyrebar for meg enn kvinners kjærlighet. 27 Å, at heltene skulle falle, og krigens våpen bli ødelagt!

   Da Saul var død!
   Det er en sterk tekst dette – den første konge i Israel er død, og det endatil for egen hånd! Vi kan snart tenke - fordi vi i utgangspunktet er tankeløse syndere som ferdes på jord alle – at det ikke er så farlig å velge en litt annen vei enn den Gud har valgt ut for oss. Her er Sauls historie, hans utvelgelse imot Guds vilje egentlig og hans endelikt et alvorlig rop og et varsko ut til oss: Hør! - Hør Herrens ord så skal du leve!
   Slik lød det også ved det første bud i menneskets historie: «Av hvert tre i hagen kan du fritt ete, men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos 2:16-17).
   Ja, du har hørt det, ikke sant? - og nå vet du det for visst, at den som synder, skal ikke bare dø, om en kan si det slik, men visselig dø! Det er en understrekning av sikkerheten dette altså! Slik vil det bli!
   Ble det alvorlig for noen her nå? Og om ikke – hva grunn kan det være til det? Er du aldeles døv og blind, eller tror du egentlig ikke Guds ord? Nei, det er det som er saken, forstår du, at vi tror egentlig ikke Guds ord, så veldig som vi gjerne skryter av. Da ville vi ha bleknet under en slik trussel, da vi jo vet at vi visselig er syndere, og visselig synder!
   Eva – den første kvinne, skapt fullkommen og i fullkomment samfunn med den levende Gud, ble forvirret bort fra troen ved en åndsmakt. Vi kan si at hun ikke trodde så veldig Guds ord lenger, og så smatt døden inn dit, hvor det til nå bare hadde vært liv – nemlig i Evas hjerte. Hva da med oss som har del i denne forvirring fra mors liv av? Hvor snart kan vi ikke føres på avveie med Jesu navn på våre lepper!
   Hvor går veien egentlig? Vet du det så sikkert du? Hei, hør nå her kunne en eller annen si til det – jeg har studert teologi ved et av de beste lutherske fakultet du kan finne på denne jord, kjent for sin bibeltroskap og konservatisme! Jeg har virkelig lært hvor veien går!
   Ja vel, det er jo fint det da – det er jo en kunnskap så verdifull at det egentlig ikke kan måles, men det er likevel forskjell på å vite hvor veien går til et sted, og det å faktisk gå den, ikke sant? Er du nå så sikker på at du går den?
   I Jer 6:16, står det et kjent ord, og jeg leser det fra den såkalte King James bibelen, for det står så mye bedre der egentlig: «Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler.»
   Her står ikke veien til det gode, men den gode veien! Det er veien i seg selv som er god! Og du har vel hørt Ham som sier: «Jeg er Veien!» (Joh 14:6).
   La du merke til at her sto: Se etter! Se til! Og to ganger: Spør! Du er vel ikke kommet dit at du ikke lenger spør? Frelsesvisshet, ja, frelsesvisshet, ja, jeg har det, men i hva?

   Israel slo inn på en vei som ikke var av Gud. De ville være som alle andre folk, og de ble det! Og det gikk ikke godt! Det var folket som syndet mot Gud, men også Saul som tok imot denne kongetittelen.
   La meg prøve å forklare det noe. Det var snakk om den erkjennelse en tok imot den med. Herre, jeg vet at dette ikke er din egentlige vilje – det er ikke jeg som er den sanne konge i Israel, men det er du og du alene – med den erkjennelse tar jeg imot dette, som du tillater.

E.K.

   Det ble med dette innført en helt feil styreform i Israel, men Herren holdt sin hånd over dem, så lenge de ikke brøt Hans pakt. Men det gjorde Saul, og det gjorde de fleste kongene i Israel. Det ble i det store og hele til ulykke for folket! Som det alltid blir, når vi viker fra Herrens vei, og bryter Hans pakt!

   David var ikke den som gjorde rett i ett og alt, det vet vi av Skriften – skulle lovens dom stå fast uten mulighet gitt for nåde, så var David evig fortapt! Men han hadde fått se inn i Guds miskunnhet og godhet, han så pakten, han så blodet, han så Guds offer, han så Sønnen lide! - og han ble mannen etter Guds hjerte! Og her ser vi dette myke sinnet utfolde seg i denne krigeren – han sørget oppriktig over sin fiende Saul.

   David var ingen fullkommen mann, men han brøt ikke pakten! Hør det, min venn! - det står og faller med pakten!

   Hør dette alvorlige ord til oss – ja, til deg nå, om brudd på lovpakten: «Enhver som har brutt Moseloven, skal dø uten barmhjertighet på to eller tre vitners utsagn.»
   Uten barmhjertighet! Og igjen: Det var et ord til deg!
   Det var alvorlig, ikke sant? Men finnes det noe som overgår det? Ja, brudd på nådepakten! Ordet fortsetter nemlig slik: «Hvor mye hardere straff tror dere ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønns blod under fot, vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved, og spottet nådens Ånd?» (Hebr 10:28-29).
   Hva med det?
   Det er likesom så enkelt dette med Jesus. Nei, og atter nei, for det tåles ikke noe ved siden! Og her er jeg redd så mange går vill! Nettopp her! Ikke engang det Gud selv har virket i deg, skriver denne gamle Johan Arndt i sin tid!

   Spør! Kom aldri bort fra den plassen at du spør! Spør Herren! Det hjelper ikke hva du har lært her! Det hjelper ikke hva sammenheng du er med i! Det hjelper ikke om du er god venn med de beste forkynnerene i riket, for å si det slik, om du ikke faktisk går på denne veien, som er deg gitt! Det vil si, tar din tilflukt til denne frelser og forsoner, for din nød er så stor og gjennomgripende, at du vet verken ut eller inn om ikke Jesus er den Han har sagt seg å være. Han er mitt eneste – hør! - eneste! - håp! Som han vitner i sangen Per Nordsletten: «Hvor skal jeg hen med denne nød? Jo, ile til min Frelsers skjød!»
   Hør nå, hva han sier: Denne nød! Min synd er en nød! Både faktisk og følbart! Derfor må jeg ha min Jesus med meg, Vandre ene kan jeg ei!
   Han er kommet for deg, også her i kveld, du som er så fattig, syk og såret! Det er fint at du kan din Luther eller Rosenius, for ikke å si begge, men er du blant disse som er fattige, syke og sårede! Er du en mann eller kvinne etter Guds hjerte, slik som David var, fordi du har sett Hans dyrebare pakt, pakten til en evig syndenes forlatelse – Lammets blod – og ikke kan være den foruten noen tid?

   Herren hadde talt til Israel: Jeg er din konge! Men Israel sa, nei! Herren talte direkte fra himmelen på Tabor – forklarelsens berg, og sa: «Dette er Min Sønn, Den elskede, i Ham har Jeg velbehag. Hør Ham!» (Matt 17:5).
   hør!