«Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer.» (v.1). Slik begynner denne teksten. Det var ikke en hvem som helst i åndelig forstand dette – han var en Israels lærer! Altså en mann høyt på strå i samfunnet, og det som en følge av hans kunnskap i Guds ord, men i virkeligheten uvitende om de mest grunnleggende ting – noe som åpenbares i møtet med Jesus. Vi avsløres alltid i møte med Jesus, Han som i egen person er selve Sannheten.
   Han stiller de mest naive spørsmål i forbindelse med dette som heter gjenfødelsen Nikodemus: «Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født?» (v.4).
   Han forsto ikke dette, for så vidt enkle, at når hele mennesket ble drevet ut av Eden (Guds rike og Guds samfunn), på grunn av sin åndelige tilstand, så måtte jo alt bli nytt om man noen gang skulle kunne vende tilbake dit. Det kunne ikke bare repareres – da kunne de jo ha blitt innenfor til det hele var gjenopprettet. Men det var den «helliggjørelseslære» som var rådende i Israel den gang. I et samarbeid mellom Gud og synderen ble helligheten gradvis gjenopprettet. Og det er ikke så mye ulikt den helliggjørelseslære vi ofte står overfor i kristenheten i dag også. La meg bare spørre deg: Hvordan kan du i det hele tatt komme på den tanke, at du skal kunne ha samfunn med Gud om du ikke for Ham er tvers igjennom hellig? Altså må det nødvendigvis være tale om en helt annen form for helliggjørelse – ja, den som er gitt deg i Jesus Kristus, som apostelen skriver i 1 Kor 1:30! En gave gitt deg i Jesus Kristus! Når det i det hele tatt er tale om vår person i denne sammenheng så må du lese hva Paulus skriver til galaterne i Gal 4:19: «Mine barn, som jeg igjen må føde med smerte, inntil Kristus vinner skikkelse i dere!»
   Det er ikke du som ved lovbud og regler skal opparbeide noen slags hellighet i deg, men at Jesus vinner skikkelse – og det kan jo bare skje der hvor ditt eget går til grunne i møte med det fullkomne og skaper et sant behov Ham! Som Jesus også peker på i teksten her: «Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» (v.6).

   Så er det de som vil være så evangeliske at de går så langt i dette, at de hevder at verden allerede er gjenfødt ved Kristus – de trenger altså bare å få det forkynt. Men om så var tilfelle, da trengtes jo ikke noen individuell gjenfødelse – og om denne verdens mennesker allerede hadde del i gjenfødelsen i sin verdslige og uomvendte tilstand – ja, da kunne de jo se Guds rike! – men det er jo ganske så klart at det kan de ikke! Det er også enhver sann gjenfødt kristens erfaring, at før Den Hellige Ånd åpenbarte ordet om Jesus for mitt hjerte, da så jeg ikke Guds rike, men famlet i blinde. Jeg var i den tilstand Paulus beskriver i 1 Kor 2:14: «Men et sjelelig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til. For det er en dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, det kan bare bedømmes på åndelig vis.»
   Et sjelelig menneske forklares som «et menneske som bare har sjel, men ikke Guds Ånd.» Det henvises der til Judas 1:19, hvor han skriver: «Disse er det som skaper splittelse, de er sjelelige mennesker som ikke har Ånden.»
   Som ikke har Ånden! Hvordan kan man da finne på å kalle disse for gjenfødte mennesker? Som et barn hører Skriften, så er dette ganske så liketil, men vi mennesker er dyktige i å konstruere åndelige finurligheter. Det ser vi ikke minst i alle de ikke-kristne religioner, og også de mange retninger innenfor kristenheten. Dette er en av dem, som nettopp virker splittelse, som apostelen Judas pekte på i sitt brev. Fordi de ikke har Ånden, finner de på ting ut fra sin egen fornuft og forstand. Det kan ha forskjellige årsaker dette – det kan til og med ha edle årsaker, som for eksempel at man ønsker å gjøre den smale vei og den trange port videre av omsorg for enkelte mennesker man gjerne vil se på vei til himmelen og ikke på vei til en evig fortapelse. Eller man vil ikke selv bære anstøtet ved å forkynne den smale vei og den trange port – et budskap som bærer i seg nødvendigheten av omvendelse, tro og gjenfødelse!

E.K.

   Jesus sier i vers 5, her i teksten: «Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.»
   Vann og Ånd vil ifølge pålitelige utleggere av Guds ord, si Ordet og Ånden. Vil man anvende det på dåpen, så har jo også vannet i dåpen noen vesentlig betydning bare i den grad Ordet lyder med. Ordet her – budskapet om soningen og frelsen i Jesus Kristus. Du kan jo også merke deg i denne sammenheng hva apostelen Paulus forkynner i Rom 10:13-17: «For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner? Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! Men ikke alle var lydige mot evangeliet. For Jesaja sier: Herre, hvem trodde vel det han hørte av oss? Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.»
   Paulus bruker et uttrykk i 2 Kor 11:3, hvor han gir uttrykk for at han «frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vendt bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus.»
   «- den enkle og rene troskap!» Merk deg nøye det uttrykket! Og vokt deg altså for det jeg vil kalle åndelige finurligheter! Det finnes utallige av dem der ute, og de tjener gjerne ikke til annet enn at de forvirrer de enkle, gjør deg selv «høy på pære» for å bruke et folkelig uttrykk, fordi du ser mer og dypere enn de fleste andre, og til syvende og sist skaper splittelse i Guds menighet.
   Hvis du mener deg å ha Ånden og dermed åndelig teft, spør da deg selv om dette ikke er farlig! Mennesker som først er blitt grepet av slike ting, synes nærmest umulige å overbevise om noe annet. Det er som om det ikke er de som holder fast på dette, men dette som holder fast på dem. Det er ofte noe Satan bruker til å binde dem fast, og hindre at de får se inn i den fullkomne frihet i Jesus Kristus. Vi er ikke alltid så klare vi mennesker på det, at vi har med åndelige riker å gjøre, åndsmakter, som er langt sterkere enn oss.

   Mange vil innvende – at det er tilveiebrakt en evig rettferdighet for oss i Kristus, men at det kreves omvendelse, tro og gjenfødelse for å få del i denne rettferdighet, det vil si, frelse, det er da lovisk forkynnelse! Men nei, leser vi ikke i Rom 10, blant annet hvordan dette går til? – det er noe Gud virker ved sitt Ord og ved sin Ånd. Hvordan omvender Gud et menneske – det vil si, vender det bort fra det håp det har i seg selv? Ved at Han gjennom sannhetens ord fjerner og smuldrer opp den plattform et menneske mener seg å kunne bestå ved. Når dette begynner å briste begynner nemlig et menneske å se seg om etter en plattform annetsteds – da kan Herren begynne å åpenbare sin frelse for det menneske. Det skjer altså ikke ved noen moralsk forbedring, men tvert imot at det går opp for en at jeg har ikke noen moral som kan bestå for Den Hellige! Han med øyne som ildsluer, som det heter i Dan 10:6. Slik skjer omvendelsen slik kommer troen, slik skjer gjenfødelsen. Ved Ordet og Ånden! Det er en Guds gave som en følge av den kjærlighet Han alltid har hatt til deg! Ikke på grunn av noe ved deg, men ene og alene fordi Han er kjærlighet!

   Det er ordet om korset du trenger min venn!
Ordet om korset igjen og igjen!