En meget alvorlig tekst dette – en tekst som går inn i den siste tid før Jesus kommer igjen.
   Våk! Sier Han. Våker du? Slik at du ser tiden, og er klar over hvor vi står, eller driver du sløv av gårde med denne tidens malstrøm?
   Det står i Skriften at Han ikke gjør noe, uten først å ha sagt ifra til sine tjenere, slik at de kunne videreformidle til folket. Dette leser vi også her – v.23: «Men vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.» - og v.29: «Slik skal dere også, når dere ser dette skje, vite at Han er nær og står for døren.»
   Herren taler altså på to måter til sine i den siste tid – ved Ordet, lov og evangelium, og ved de forutsagte hendelser som skjer.
   Verden forstår ikke Herrens tale, når Han taler gjennom sitt ord – og den forstår heller ikke, når Han taler gjennom disse tegn.
   Så forherdet er altså mennesket i sitt hjerte, i sin naturlige tilstand, at selv om de kan erkjenne Herrens dom i de ting som skjer, og kjenne angst ved det, er det ikke i stand til å omvende seg. Det er uten kjærlighet til Gud!
   Vi bærer på et kjød som er den sanne Gud imot. Det er svært å tenke på – men denne sannhet, mine venner, må ikke settes under en skjeppe! Hvem tar imot nåden som nåde, uten denne erkjennelse?  Som altså står Guds ord imot, når det taler om vår synd. Det er altså et fiendskap som må bringes til opphør.
   Og dette kjenner vi vel alle til – eller? Det naturlige menneske kan vel i sin uomvendte tilstand, komme til en ordning med Gud – men det er i tilfelle en gud det selv har skapt seg.

   Det virker slik, når en leser om de siste dager i Skriften, at de katastrofer som kommer over verden bare vil forøke de uomvendtes fiendskap. Det vil iallfall komme til uttrykk på en særskilt måte - Åp 16,9;11og21: «Og menneskene brant i svær hete, og spottet Guds navn, Han som har makt over disse plager. Og de omvendte seg ikke til å gi Ham ære. De spottet himmelens Gud for sine piner og for sine byller, men de omvendte seg ikke fra sine gjerninger. Og fra himmelen falt hagl så svært som hundre pund ned på menneskene. Men de spottet Gud for haglets plage, for plagen var meget stor.»

   Det er vel mange som har kjent på et kall fra Gud – nå er Han deg nær på en spesiell måte, nå er det du som har din besøkelsestid, nå taler Han til deg. Men så har de skjøvet det fra seg under den falske tanke, at det skal bli tid til omvendelse senere. Når du vil! Men det er bare den hake ved det da, at det er ikke du som bestemmer din besøkelsestid. Det var ikke Jerusalem som bestemte sin besøkelsestid.
   Men i tidens fylde sendte Gud sin Sønn. Da – den dag Gud hadde bestemt fra evighet av – sto Han fremfor dem. Da hadde de sin dag!
   Det er ikke mennesket nemlig, som omvender seg, men det omvendes av Gud, der Hans ord slipper inn. Derfor står det også – som i Hebr 3:15: «I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen -»
   Gjør ikke denne aktive motstanden mot Ordet! Lar du deg ikke forsone, blir du stående som en fiende av Gud. Og hvem kan vel fatte konsekvensene av det?
   Vi må vite det, at når Gud har sagt noe, så står det fast. «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå,» leste vi i vers 31 i teksten vår.
   Det står fast, når Han forutsier dommen over denne verden for syndens skyld – særlig dette at Jesus er blitt avvist – men det står også fast, Gud være lovet, når Han taler om vår frelse i Jesu blod alene.
   Men gjennom de ting som skjer, taler Herren til sine og sier fra: Nå kommer jeg, som lovet! – Men for verden er det bare et varsel om dom!
   Vi hører om algeinvasjon, om fiskedød og skogsdød osv., det vil si en natur i ulage. Det er Herrens vrede du ser noe av!

   Vi kunne jo tale mye om de ting som skjer i naturen i dag, og i verden, men det skal vi ikke gjøre nå. Vi ser det og forstår, hva det varsler.
   Men la meg spørre deg om en ting: Ser du frem til det? Ser du frem til Herrens gjenkomst? Det er vel ikke noen salighetssak i seg selv, men det kan åpenbare hvor vi har vårt hjerte. Hvor? Kom Lots hustru i hu! Det er Jesu ord til oss. Hun hvis hjerte hang fast ved de ting og det liv hun hadde i Sodoma. Og her i teksten leser vi: «Den som er på taket, må ikke stige ned i huset og ikke gå inn for å hente noe fra huset sitt. Og den som er ute på markene, må ikke vende tilbake for å hente kappen sin.» (v.15-16).
   Her er det tale om hva ditt hjerte er knyttet til. Slik at når tiden er der, vender du deg om til det du må forlate, fremfor Han som kommer!
   Lots hustru – hva skal vi komme i hu ved henne? Jo, som allerede nevnt – Hun vendte seg tilbake mot det som var i Sodoma. Hun hadde sitt hjerte knyttet til det som var bannlyst av Gud.
   Apostelen Johannes skriver i 1 Joh 5:19: «Vi vet at vi er av Gud. Men hele verden ligger i det onde.» Hele!
   Jeg vet ikke om du noensinne opplever, at her må et brudd til? Slik kan det jo ikke fortsette – det må et oppgjør til! Det vil si, du må bringe det innfor Ham! Kan hende er det ting du stadig faller tilbake i. Jeg har opplevd det mer enn en gang! Jeg har måttet bekjenne min synd for Herren. «Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende,» leser vi i Jak 4:4.

   Den som vender seg til verden, vender ryggen mot Gud. Man lager seg en «tilpasset» kristendom – tilpasset vårt gamle menneske med sine begjær og mange slags lyster – og så er det i virkeligheten denne sataniske forførelse, som fører til oppblomstring av en stor Laodikeamenighet, som i virkeligheten er en antikristelig menighet.
   Sammenlign denne med menighetene Filadelfia og Smyrna i Åpenbaringsboken, så ser du det. Det er ikke en nådetrengende menighet som holder fast ved Guds ord, fordi den har sin rikdom der, men det er en menighet som peker på seg selv, og er mer enn fornøyd med hva den ser der.
   Hør Guds ords beskrivelse av Satans fall i Esek 28:17: «Ditt hjerte opphøyet seg for din skjønnhets skyld. Du ødela din visdom på grunn av din glans.» Ser du? Står vi noen gang i denne fare, mon tro? Tror vi noe annet, da er vi allerede falt!

   Men Han sier noe i denne teksten Jesus – du vet, Johannes skriver om de tegn og under Jesus gjorde, at de er skrevet ned for at vi skal tro at Jesus er Messias. Men i den siste tid, sier Jesus, skal det fremstå mange i Hans navn og gjøre tegn og under for å virke det motsatte – for å føre de troende bort fra Jesus! «For falske messiaser og falske profeter skal stå frem. Og de skal gjøre tegn og under for å føre også de utvalgte vill, om det var mulig.» (v.22).
   For å føre – en helt klar hensikt, med andre ord. Det er hele deres misjon, skjult bak fagre og smigrende ord, men derfor er de oppreist. Og da forstår vi også hvem som har oppreist dem. Derfor fortsetter Han også med å si: «Men vær på vakt! Jeg har sagt dere alt på forhånd.» (v.23).
   Ta dere i vare! – Vær på vakt! Han har aldri sagt at vi skal springe hit og dit og prøve alle ting. Nei, gå ikke dit bort og følg ikke etter!
   Dersom du tror du skal være i stand til å prøve alt, da har du altfor store tanker om deg selv, og er allerede falt i dette som kalles hovmods synd!

   Kommer noen til oss, må vi be Gud om nåde og visdom til å prøve det – men ikke fly hit og dit etter det, i den tro at vi skal mestre det.
   Det går en brølende løve omkring i verden, vitner Ordet i 1 Pet 5:8– djevelen! Og hva er det han brøler mot oss? Jo, det er anklager av alle slag. Vår synd, vår brist og vår elendighet – og det mest smertefulle for en kristen dette, at det er jo så sant det hele. Men da skal du også vite at det sitter en ved Majestetens høyre hånd i høye, og der satte Han seg etter å ha fullført renselsen for våre synder! Dette kan du lese i Hebr 1:3, så det kan du legge deg til hvile på! Han sitter der for syndere, fortapte, de som står uten ære for Gud i seg selv.
   Det har sviktet så ofte, og jeg har ikke noe håp til meg selv om, at det skal bli bedre heller i fremtiden. Gud vær meg synder nådig!
   Det skal vel mange og dype ydmykelser til, som Rosenius skriver, før et menneske kommer dit. Men det som er særlig farlig i djevelens anklager – det er vel dette som kommer til oss gjennom sterke religiøse bevegelser, som sår tvil om selve vårt gudsforhold.
   Det en anklage imot oss som i deres omdømme ligger så langt etter. Det må da være noe som mangler i vårt gudsforhold! Der settes den gloende pilen inn! Å du, hvor mange som går plaget her, og ikke kommer inn til hvilen!
   Vi har det! - sier de. «Om noen da sier til dere: Se, her er Messias! eller: Se der! - så tro det ikke,» sier Jesus oss her i teksten. (v.21).

   Slike anklager rammer jo en sann kristen så kontant ofte – for jeg har jo ikke noe, og er jo ikke noe selv i denne sammenheng. Jeg har ikke noe eget å vise til, hele mitt håp er knyttet til noe som er utenfor meg, nemlig Jesus Kristus og Ham korsfestet. Og dette vet jeg jo, at nettopp i min svakhet og fattigdom har jeg bruk for Jesus, Guds usigelige gave! Han som trådte inn for Gud, etter Guds vilje, og sa: Her er jeg! Regn med meg! – og la de gå fri!
   Det største jeg har fått, det er at jeg har fått frimodighet i Jesu blod til å gå inn i helligdommen! – som apostelen skriver i Hebr 10.19.
   Ikke i mitt kristne liv og levnet, ikke i bot og bedring, ikke i min omvendelse, ikke i at jeg har så og så store og mange nådegaver, eller hva det nå ellers måtte være, men i Jesu blod! – det som er utøst nettopp til syndenes forlatelse. Han har åpnet meg vei – Han har lagt grunnen jeg kan møte Ham på. Det er i dette det er om å gjøre å bli bevart – for de som blir bevart i dette, han blir i helligdommen, og da ikke på grunn av hva Gud etter hvert får gjort oss til, men på grunn av Jesu blod alene.

   Vers 37, nå til slutt: «Det jeg sier til dere, sier jeg til alle: Våk!»
   Vi skal merke oss et bestemt uttrykk Jesus bruker: I de dager! Med andre ord, en helt bestemt tid. Fred og ingen fare, sier noen da. Det er dem det kommer en brå undergang over og de skal ingenlunde unnfly. Men Jesus sier: Våk!