|
Jesus
gikk i båten, og disiplene fulgte Ham, leser vi.
Ja, da kunne det vel ikke være annet enn godvær
i vente? Slik må det jo være når en villig følger
Jesus, ikke sant?
Mange tenker, tror og forkynner slik. Uværet
kommer over oss fordi vi ikke
har
fulgt Jesus som vi burde, fordi vi har glemt å be nok og lignende,
sies det gjerne da.
Og det er jo sant - Herren kan sende noe tungt i
vår vei for å vekke oss opp, dersom vi er i ferd med å
gli bort fra Ham og gå i djevelens snare. Men nå kom disse
disiplene i uvær nettopp fordi
de
fulgte Jesus - og det endatil en kraftig
storm.
(v.24).
Hadde de ikke
fulgt
Ham, kunne de ha sittet trygt i sin stue på land, mens stormen
raste.
Hvor
mange har ikke opplevd at stormen brøt løs når
de begynte å følge Jesus? Du kan jo også – utover eventuelle
egne erfaringer - tenke på martyrene for eksempel. En behøver
vel ikke si mer!
Hvem har innbilt oss
at
vi som en naturlig ting skal ha gode dager i denne verden? Fine hus
- helst finere enn naboens - fine biler - helst finere enn naboens
- og iallfall ikke noe dårligere. Hvor har vi dette fra? Dette
er en frukt av verdsliggjøring. Ikke det fine huset og den
fine bilen i seg selv, men denne tankegangen.
At slik skal det da være! Dette blir da faktisk fremstilt som
en troens frukt
av mange!
Og ikke skal vi kritiseres, men tvert imot respekteres, for vår tro.
Prøv dette innfor Gud. Jeg er viss på
hva resultatet blir – det du tror, det er en dårskap for verden! -
det er en dårskap for den som ikke selv har møtt Jesus! Er du ikke
klar over det vil du komme til å bli skuffet mang en gang!
Det
er blant annet denne tankegangen som er årsak til mye av de
økonomiske problemene i Guds rike. Vi vil ha det som verden
- minst!
Evangeliet
gir løfte om en herlighet langt ut over det noe menneske kan
fatte - ja, er denne herlighet i seg selv, og bringer dette inn i
et menneskes liv her og nå, slik at det - dersom det får se noe inn
i hva det har fått del i ved evangeliet - fryder seg med en usigelig
og herliggjort glede, som Peter uttrykker det i 1 Pet 1:8.
Stans opp for uttrykkene: Usigelig!
Det kan med andre ord ikke uttrykkes i ord. Det er ikke til å
få sagt! «Det kan ei forklares, det kan blott erfares,
hvor salig det er hos Jesus.»
Herliggjort!
Det er altså ikke naturlig, ikke jordisk. Det er guddommelig.
Hvilken glede! Er det rikdom dette?
Men evangeliet lover ikke godværsdager her
i verden. Men det har løfter for dette livet. Han skal bære
deg gjennom uværet!
Og altså, når Han vil stiller Han stormen. Han skal være
der, lover ordet.
En
kraftig storm så båten ble skjult av bølgene. Det
var ikke uten grunn de var redde, så lenge blikket var festet
på situasjonen. Men det var én ting de fullstendig overså
på grunn av den truende situasjonen, og det var at Jesus var
der - og faktisk sov.
I parallellteksten i Mark 4, sier disiplene til
Jesus: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?»
Slik tolket de Jesu rolige søvn midt i stormen. Er vi noe bedre?
Har ikke vi også ropt, kan hende mer enn én gang: «Herre,
bryr du deg ikke!» «Har du glemt oss fullstendig?»
Men
hva var nå den virkelige
årsaken
til Hans rolige søvn? Jo, det var i virkeligheten ingen fare!
Han var
jo der. Skulle Han ha ført dem ut på sjøen bare
for å la dem gå under? Og du - skulle Han ha kalt deg
til seg, bare for å la deg gå under?
Det er ikke noen enkel kunst å se dette midt
i stormen. Derfor må du høre Ordet.
For Ordet er
sannheten! Heri ligger hele årsaken til denne båtturen,
at disiplene - og du
-
skulle se Hans makt. Han lar deg ikke gå under.
Jesus taler til deg, ikke i første rekke
gjennom forskjellige følelser og opplevelser, men ved sitt
ord.
Han er nemlig i går og i dag den samme, og forblir det til evig
tid. (Hebr 13:8).
Det
blir ofte nevnt i forbindelse med kristen virksomhet - faren for å
springe foran Herren, i stedet for å følge etter. Og
en kan ofte føle en har all rimelig grunn til å spørre,
når en ser seg om i dag: Er det noen som ikke
gjør
det?
|
Her
leser vi: «Så gikk Han i båten, og disiplene fulgte
Ham.»
(v.23).
Det var saken - de
fulgte Ham
-
de var fokusert på Ham.
De visste ingenting om neste skritt - de visste ingenting om hva de
nå skulle inn i - hva de nå skulle lære, enn si
- hvorfor!
De valgte ikke sin gjerning, og de valgte så
visst ikke sin
måte
å være kristne på! De fulgte Ham, og resultatet
ble erfart kristenliv.
For ingen kan drive «bibelskole» som Herren selv, vet
du.
Men
som nevnt - noe som er særlig viktig å få med seg
her - det var ikke bare for deres skyld. Da hadde ikke beretningen
om denne hendelse behøvd å stå i Skriften - men
også for din
skyld,
du som følger Jesus i dag. Også du vil nemlig få
oppleve dine stormer, og kan hende også kraftige
stormer.
Nettopp da lyder altså denne
røsten
til deg gjennom stormen.
«Herre,
frels oss! Vi går under.» (v.25b).
Hvordan kunne de gå under så lenge Jesus
var ombord? Problemet var rett og slett deres mangel på tro
til Ham. Noe Jesus da også påpeker og refser dem for:
«Dere lite troende.» (v.26a).
Vi skal legge merke til, at når Jesus refser
dem for dette - det skjedde mer enn en gang - førte det verken
til en forkastelse av dem, eller til at Han unnlot å hjelpe
dem. Hør dette du også - om du er så lite troende,
så er det langt ifra bra, men om du aldri nådde frem til
noen større tro, så vil du likevel få all den hjelp
som er nødvendig for deg i denne verden, og til sist nå
salig hjem til himmelen. Det er nemlig Ham du tror på som er
din frelse, og ikke kvantiteten av din tro.
Det er også noe å ta med seg her, at disiplene
måtte lære seg, at de ikke hadde noen tro av seg selv.
Vi kan på et vis si at synet og nærværet av Jesus
var deres
tro.
Troen ser den usynlige, og den usynliges nærvær
virker troen. Troen er en guddommelig sak, virket ved, og oppholdt
ved Guds ord og Guds Ånd. Han er i sitt ord, og virksom der
det høres, der det leses, der det bes, der det kommes i hu
osv.
Det
er dypest sett, hva det vil si å være en synder - at man
ikke tror på
Jesus.
(Joh 16:9).
Er det dette du
mener,
når du bekjenner deg som en synder?
Men da forstår vi også, at det ikke
kan være noen synd der hvor troen på Jesus er. Visst er
det synd i oss, men ikke for Gud!
Ja,
det var ille for disiplene, sier du, men selv om Jesus sov, så
kunne de i det minste se Ham med sine øyne, og konstatere at
Han var dog ombord. Mitt problem er - jeg er i tvil om at Han i det
hele tatt er «ombord» lenger. Slik som jeg nå engang
er også, så finner jeg det ikke urimelig at Han har forlatt
meg.
Har Han forlatt deg? Hva da med Hans løfte:
«Jeg vil ingenlunde slippe deg og ikke forlate deg.» Det
står skrevet i Hebr 13:5. Hør igjen: Det står
skrevet i
Hebr 13:5!
Men
kan jeg vær viss på at Han kom «ombord» da
jeg kom til Ham og ba om frelse? Ja, vi er oppfinnsomme i negativ
lei når vi har det slik. Men det står altså skrevet:
«Og den som kommer til meg, vil jeg slett
ikke støte
ut.» (Joh 6:37).
Du ser, skal du komme bort fra Ham, så må
du gå!
Ja men det er nettopp hva jeg er redd for at jeg
har gjort, ved min synd.
Må vi ikke da spørre: Kom ikke Jesus til verden nettopp for å frelse
syndere? Det er bare så om å gjøre at du kommer til Ham med
det, og ikke pleier det Han har åpenbart som synd!
Ja, vi må nok ofte erkjenne - vi som disiplene
- vi er lite troende.
Det som er virkelig farlig for oss, det er å miste av syne hvem
og hvordan Jesus er, for Han er
dypest
sett vår tro. Du har ingen annen kristen tro enn nettopp hva
som er åpenbart deg av Jesus Kristus - av Hans person. Derfor
er også målet for oss - fremfor noe annet - så lenge
vi er her på jord, å vokse i nåde og kjennskap til
Ham,
som han skriver Peter i 2 Pet 3:18.
|
Kristi
åpenbaringsdag