Mennesket falt fra Gud i tidenes morgen, ved vantro. Man forlot Guds ord - sannhetens ord - og åpnet opp for djevelens ord - løgnens ord.
   Dette er det som siden har regjert menneskene på denne jord, og Guds ord forårsaker derfor alltid tumulter der det blir forkynt i sannhet. Fordi det kaster lys over menneskets mørke – menneskets løgn. «Hvert hode er sykt og hvert hjerte er svakt.» (Jes 1:5).
   Dette må også den som har møtt Jesus og har lært sannheten å kjenne, slite med. En får snart erfare at ens natur ikke er forandret ved det.

   Det er så typisk for mennesket dette vi ser hos Marta her. Straks hun fikk høre at Jesus kom, gikk hun for å møte Ham. De hadde sendt bud på Ham disse søstrene, leser vi i det 3 vers i dette samme kapittel hos Johannes - og du kan tro Marta hadde håpet og bedt mye mens Lasarus syknet hen, om at Jesus måtte nå frem tidsnok. Men hva skjedde? Jesus uteble, og Lasarus døde! Og hva møter hun så Jesus med? Jo «- du kom for sent, Jesus!»
   Men denne sterke begrensning av Jesu makt, ble båret frem i en slags trosbekjennelse: «Herre, hadde du vært her, da var min bror ikke død.» (v. 21).
   Slik er det vel ofte med oss alle? Ja visst, kaller jeg Ham Herre! Messias! Guds Sønn! Han som skal komme! - Og visst tror jeg at Jesu venner skal oppstå på den siste dag – men nå? Dette jeg nå står overfor?
   Vi er alle slik, og den tro vi til enhver tid måtte ha er en Guds gave.

   Jesus kom ikke for sent, men tvert imot står det at Han drøyde. Han kunne ha kommet før om Han hadde villet det. Han kom akkurat i den stund det passet Ham. Lasarus skulle tjene Ham - Han skulle oppreise et vitne, et vitne også du leser om i denne stund.
   Kom Jesus da for sent? Hadde Jesus kommet i den tid søstrene ønsket det, og hadde Han handlet som de ville, da leste ikke du denne herlige beretning om Jesu makt over døden i denne stund!

   Det skjedde ikke i en avkrok dette, borte fra folk, men det var mange jøder til stede - også fiendtlig innstilte - som vi leser i v. 19, at «mange av jødene var kommet til Marta og Maria.»
   På Martas henvendelse får hun høre det herlige budskap fra Jesu munn som er gjengitt her i v. 25-26. «Jeg er oppstandelsen og livet!» «Du skal ikke bare se for deg oppstandelsen som en hendelse langt der fremme en dag, for den som har kommet til meg er oppstått til livet! Han er gått over fra døden til livet. (Joh 5:24). Derfor skal han «aldri i evighet dø.» (v.26). Eller som Han formulerer det i Joh 8:51: «- skal aldri i evighet se døden.»
   En troende ser ikke døden når han forlater denne verden og går inn i den neste, men Jesus - Livet! Han som har sett døden for oss!

   Lasarus er ikke død Marta, han lever. Han har levd siden den stund han kom til tro på meg, og gjør det nå! Jeg som gir mennesket det evige liv, hva skulle være lettere for meg enn å vekke dem opp til det fysiske liv igjen?
   Det er jo nettopp hva Jesus forkynner Marta i de to nevnte vers. «Lasarus lever! Han kan ikke dø - for han lever ved meg.»

   Men den fysiske død - slik vi ser den med våre øyne - var jo et faktum også her, og det var det fjell som reiste seg fremfor Marta, et fjell hun verken kunne se gjennom eller over.
   Døden er overveldende! Dens overmakt anerkjenner endog de mest hovmodige og største i denne verden. Og Marta så ikke Jesus, og hørte ikke Jesus, for dødens skyld.
   Se bare hvor «dypt» Jesu budskap hadde trengt inn i hennes hjerte, da de bare noen minutter senere sto foran graven. «Jesus sier: Ta steinen bort!» Og Marta reagerer med sjokk og vantro: «Jesus vet du ikke riktig hva du gjør? - Jeg må visst gjøre deg oppmerksom på osv.» (v.39).
   Hvor var nå hennes sterke trosbekjennelse fra vers 22: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil Han gi deg.» Og Jesus må minne henne på hva Han nettopp har forkynt henne: «Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?» (v.40).

   Hva er så denne Guds herlighet? Er det kort og godt dette at en død står opp igjen, og at Jesus har denne makt til å gjøre dette under?
   Se, om du ikke kan se noe dypere! Ja, det er sant Marta, han har alt ligget der i fire dager, og han stinker. Han er allerede begynt å gå i oppløsning. Det er hva du ser, og det er hva hele verden ser, men nå skal du få se noe annet, noe bare få ser, nå skal du se Guds herlighet, at i meg lever Lasarus og er hel.

   Ingenting går til grunne i Jesus! Han er livet og livets kilde! (Jer 2:13 og 17:13). Ikke noe kan dø i Ham! Og i Ham er vi! Derfor står det om Kristi kommende rike at døden skal ikke være mer. (Åp 21:4).
   Dette riket er her og nå til stede i Ham! Alt er i Ham! Hele Guds fylde! (Kol 2:9). Det er til Jesus du må komme! Til Ham som er kommet til deg! «Du så den nød jeg var i,» som det heter i en sang.
   Så skal det altså vise seg på oppstandelsens dag, at heller ikke vårt legeme som gikk til grunne i en grav, i krematoriets ovn eller på havbunnen, noen gang døde i Kristus. Det lever i Ham, som vi også i det hele lever i Ham, og vi skal få det igjen forherliget. (Fil 3:21).

   «Men noen av dem sa: Kunne ikke Han som har åpnet den blindes øyne, også ha gjort det slik at denne ikke var død?» (v.37).
   Dette er hva Skriften kaller et ondt og vantro hjerte. (Hebr 3:12).
   De hadde altså vært vitne til at Jesus hadde oppreist en død, men hva hadde det gjort med dem i deres forhold til Ham? De krevde bare mer av Ham og søkte etter minste mulighet til å anklage og kritisere.
   Du «hører» trangheten hos disse menneskene i dette verset. Og det står at Jesus ble opprørt i sitt indre.

   Ja, hva måtte ikke Hans sjel, Han som var selve sannheten, opprøres og lide i møte med synd og løgn og vantro! Det står som en sannhet vi selv skal bli styrket ved, når vi fristes til motløshet, å tenke «på Ham som utholdt en slik motstand - motsigelse - fra syndere.» (Hebr 12:3).
   Helt inn i døden ble Han forfulgt av den ånd vi møter i v.37 her! Hør den bare der den møter opp ved Hans kors: «De som gikk forbi, spottet Ham, ristet på hodet og sa: Du som river ned templet og bygger det opp igjen på tre dager! Frels deg selv! Er du Guds Sønn, da stig ned av korset! På samme måte spottet også yppersteprestene Ham, sammen med de skriftlærde og de eldste, og sa: Andre har Han frelst, seg selv kan Han ikke frelse! Han er Israels konge, la Ham nå stige ned fra korset, så skal vi tro på Ham! Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri Ham om Han har behag i Ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn.» (Matt 27:39-43).
   Kjenner du den igjen? Det var også den ånd som i Simei sprang ved siden av David, der han på sin ulykkes dag red nedtynget av Absaloms opprør og forfølgelse, og bannet, spottet og kastet stein etter ham. (2 Sam 16).
   Og vi møter den så ofte vi også. Et gufs ifra selve avgrunnen. Den ånd som ikke vil tro, men forherder seg.

   Det kunne opprøre Jesus å møte denne utpregede ondskap, men ikke stanse Ham, eller hindre Hans gjerning. Det var nemlig noen der som kunne bringes til tro. «Men for folkets skyld,» sier Jesus, «for at de skal tro at du har sendt meg.» (v.42). Folket ligger Ham så på hjertet! Du ligger Ham så på hjertet!

   Kan hende sier du: Jeg ba så ofte, og ventet så ofte i forskjellig slags nød, men jeg så aldri noen hjelp!
   Disse søstrene fikk nå hjelp tross alt! Kan hende skulle du la Ham salve øynene dine så du ser, gjennom og over det «fjellet» som har reist seg i ditt liv? De fikk den samme hjelp ved dette underet som også du har fått! Neste gang Lasarus døde den fysiske død, var det ingen Jesus der og reiste ham opp igjen. Han fikk gå helt til grunne i graven. Men nå hadde søstrene sett: Han er like hel!
   Ser du?
   Det finnes et svar, det er helt visst! Han som så og løste din største nød, på korsets tre, før du i det hele tatt var født inn i denne verden, skulle Han ha oversett noe når det gjelder deg? «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skulle Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?» (Rom 8:32).

   Men her innhyller mørket oss så snart og så ofte. Kanskje skulle du vende deg til Ham i dag, legge din sak i Hans hånd, og tro Hans ord - at en dag skal du få lys også over de mørke gåtene i ditt liv!
   Jesus, Han som gråt (Joh 11:35) da Han så deres sorg - Han står også fremfor deg i denne stund: «Se alt er ferdig!» (Matt 22:4). Hør hva Han sier etter å ha reist Lasarus opp: «Løs ham og la ham gå!» (v.44b).
   Derfor kom Han - for å løse!

   Deg være ære,
Herre over dødens makt!
Evig skal døden være
Kristus underlagt.

E.K.