For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Det åndelige slektskap

Mark 3:20 - 35

   20 De kom så hjem, og det samlet seg på nytt en mengde folk, så de ikke engang kunne få seg mat. 21 Da Hans nærmeste hørte dette, drog de av sted for å ta hånd om Ham, for de sa: Han er helt fra seg! 22 Men de skriftlærde som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be'elsebul! Det er ved de onde ånders fyrste Han driver de onde ånder ut. 23 Han kalte dem da til seg og sa til dem i lignelser: Hvordan kan Satan drive Satan ut? 24 Om et rike kommer i strid med seg selv, så kan det riket ikke bli stående. 25 Og om et hus kommer i strid med seg selv, kan dette hus ikke bli stående. 26 Dersom Satan har reist seg mot seg selv og er kommet i strid med seg selv, så kan han ikke bli stående. Da er det forbi med ham. 27 Men ingen kan gå inn i den sterkes hus og røve det han eier, uten at han først har bundet den sterke. Da kan han plyndre hans hus. 28 Sannelig sier jeg dere: Alle synder og all spott skal menneskenes barn få forlatelse for, hvor meget de så spotter. 29 Men den som spotter Den Hellige Ånd, han får i all evighet ikke forlatelse, men han er skyldig i en evig synd. 30 For de hadde sagt: Han er besatt av en uren ånd! 31 Da kom Jesu mor og Hans brødre. De ble stående utenfor, og sendte bud inn og bad Ham komme ut. 32 Og folk satt omkring Ham, og de sa til Ham: Se, din mor og dine brødre er utenfor og spør etter deg. 33 Han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre? 34 Og Han så på dem som satt omkring Ham, og sa: Se, her er min mor og mine brødre! 35 Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.

   «Jeg vet hvem jeg tror på,» skriver Paulus i 2 Tim 1:12. Derom - altså spørsmålet om hvem Jesus var - skulle det ikke stilles noe spørsmål ved. Der var han kategorisk og konsekvent. Han visste nemlig for sant, at ethvert menneskes frelse var absolutt avhengig av dette, at vitnesbyrdet - Guds vitnesbyrd - om sin Sønn, Jesus Kristus, sto fast og urokkelig. Så snart det røres ved det, har du rett og slett ikke med kristendom å gjøre, men en annen religion - det som i kristelig sammenheng kalles en sekt.
   Vi kan i enkelte spørsmål som ikke direkte vedrører Jesu person ha forskjellige syn på det, men likevel ha den grunnleggende sannhet på plass. Men også når en begynner å finpusse disse særsyn,som vi må kalle det, nærmer vi oss veldig snart det sekteriske likevel. En har mer og mer fått tyngdepunktet i noe annet, eller noe i tillegg til den hele og fulle og uforskyldte nåde i Jesus Kristus. Djevelen er en tusenkunstner, som kjent. Du føres gradvis over på en annen grunn - og ser ikke at du ved dette forkaster evangeliets fullkommenhet. Finurlige og underfundige og tilsynelatende fornuftige tanker og syner som får mer og mer grep på deg.
   Det ender ofte opp med at du står frem med et vitnesbyrd om deg selv, egentlig - et vitnesbyrd om hva Jesus har fått ut av deg, eller di kristenliv i det store og hele, eller deler av ditt kristenliv, og ikke hva Han har gjort og er for deg. Dette blandes iallfall dyktig sammen.
   Det kan være syn på hvordan du døpes - hvordan! - hvordan du mottar Ånden, hva helliggjørelse er og hvordan den virkes, hvilke dager som skal holdes hellige osv.
   Man kan godt leve med Gud, selv om man har et forkjært syn på slike ting, altså ikke har forstått det rett - men hvis det er dette som kommer i fokus for deg, altså dette du grunner ditt kristenliv på, da kan det godt hende at du glir bort fra Jesus i den tro at du aldri før har vært så nær. I virkeligheten er det en annen Jesus, et annet evangelium, en annen ånd, og du går fortapt!

   Det var altså dette synet på Jesus apostelen ikke ville ha noen diskusjon om - Han er Faderens Sønn kommet til denne jord for å bringe det endegyldige Guds offer for all verdens synd - og dermed også din, kan vi legge til. Gud kommet i kjød!
   Men når det gjelder alle andre ting, så er det lov å spørre! Det er så viktig at dette er på plass, så du ikke skal bli trell av mennesker! Det er én mellommann mellom Gud og mennesker sier apostelen i 1 Tim 2:4 - det er mennesket Kristus Jesus!
   Mennesket Kristus Jesus! - merk deg det! Han ble menneske for din skyld! Han er ikke bare høyt der oppe i det opphøyede, men Han er her nede, hvor du kan henvende deg til Ham og be - i dette tilfelle vil det si, spørre. Han tvinger ikke noe menneske til å tro noe som helst, for det er i tilfelle en tro uten indre overbevisning, og dermed udugelig! Nei, Han tvert imot overbeviser den som kommer til Ham innenfra! Dette virker Han ved sitt ord og ved sin Ånd! Han overbeviser om sannheten!
   Det er en ting som er viktig her - det åpenbares blant annet i det vitnesbyrd som står om Guds sanne folk i 5 Mos 33:3: «Ja, Han elsker sitt folk! Alle dine hellige er i din hånd, de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»
   Hørte du hva som ble vitnet om dem? Ikke at de nødvendigvis kjente alle hemmeligheter, eller forsto Guds ord fullt ut, men «de ligger for din fot, de tar imot dine ord.»
   De har altså et slikt sinn overfor Herren og Hans ord! Det de ønsker er å forstå det rett! Det er eneste grunn til at de spør! Og de tar ikke imot det fra et menneske uten egen indre overbevisning! Det er ikke nok for dem at Luther har sagt det, Rosenius har sagt det, Øivind Andersen har sagt osv., nei, de må selv ha blitt overbevist om at dette stemmer med Guds ord.

E.K.

  Når disse for eksempel siterer disse nevnte bibellærere, så er det ikke fordi de blindt tror på deres lærdommer, men fordi de har sett at de sammenfaller med Guds ord.
   Du skal aldri godta at et menneske får en slik makt over deg, at han nærmest står der i Guds sted. Det kan være lettere sagt enn gjort det, for slike noen står ofte frem med en særegen autoritet - men fly du til Jesus din frelser med alt. «Der Herrens Ånd er, der er frihet,» vitner Paulus i 2 Kor 3:17. Frihet, ikke tvang!

   Du skjønner det, du som i din nød over deg selv har flydd til Jesus som eneste mulige redning, du er nå i slektskap med Ham! Kan du tro det? Nei, det er vanskelig for oss det, derfor skal du gi akt på det Ordet forkynner om det! Han kaller deg endatil bror og søster, og Faderen kaller deg barn.
   Hør bare Jesus tale om det åndelige slektskapet - det som ikke har sin grunn i den naturlige fødsel her i teksten: «Han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre? Og Han så på dem som satt omkring Ham, og sa: Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.» (v.33-35).
   Han eller henne er altså Jesu slekt! Hvem? Den som gjør Guds vilje, leser vi her - og hva er så det? Vi leser om noen jøder i Joh 6:29 som nettopp lurte på det, og får et salig svar på det: «Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på Ham som Han har sendt.»
   Her peker Han på den sanne og levende tro, som ikke er noen vår gjerning, men Guds gjerning! - som vi jo allerede har vært inne på.

   Den troende er altså i dette slektskap med Gud! «Se, hvor stor kjærlighet Faderen har vist oss, at vi skal kalles Guds barn, og det er vi,» kan vi lese i 1 Joh 3:1.
   Å være blitt en kristen er altså en akt av Guds kjærlighet til oss! Det beror ikke på deg, men på Ham som viser miskunn, vitner apostelen i Rom 9:16.

   Men denne kadaverdisiplinen som enkelte krever, den var også utpreget hos fariseerne og de skriftlærde. Du ser flere steder hvor sinte de ble om noen stilte spørsmål ved deres lære - ja, til sist brakte dette hvitglødende raseriet Guds egen Sønn til kors og død!
   Legg merke til hva som sies om dem - eller rettere av dem - i teksten her: «Men de skriftlærde som var kommet ned fra Jerusalem, sa: Han er besatt av Be'elsebul! Det er ved de onde ånders fyrste Han driver de onde ånder ut.» (v.22). Og i v.30: «De hadde sagt: Han er besatt av en uren ånd!» Kategorisk. Ikke spørsmål. Ser du? De slo det ganske enkelt fast! Denne autoritet mente de å inneha!
   Hadde de stått i forundring overfor dette de så og hørte, og stilt spørsmålet hva ånd er dette av? Da ville de fått svar! Og hadde de fått de svar av Gud, at denne som gjør disse tegn og under han fører falsk tale - ja, da kunne de felt dommen. Men de gjør dette ut fra seg selv, helt uten spørsmålet - det er vel ikke jeg som tar feil her? Slik som du ser hos Jesu disipler, da Han taler om forrådelsen av Ham i Matt 26: «Det er vel ikke meg, Herre?» Meg!

   La oss vende oss til Gud i bønn om visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om Ham, så vi ikke skal bli selvkloke!

   Ja, ditt ord sier så
at jeg nåde skal få,
at du ikke min synd minnes mer.
Ditt velsignede blod
gir meg nåde og mot
til å tro at min brudgom du er.