For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               1 søndag i advent

 

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Evangeliets kraft!

Rom 1:1-17

   1 Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utvalgt til å forkynne Guds evangelium, 2 det som Han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, 3 om Hans Sønn, Han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, 4 og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre. 5 Ved Ham har vi fått nåde og apostelembete for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, til ære for Hans navn. 6 Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus. 7 - Til alle Guds elskede, kalte og hellige som er i Rom: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus. 8 Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro. 9 For Gud selv, som jeg tjener i min ånd i Hans Sønns evangelium, Han er mitt vitne på hvordan jeg stadig minnes dere i mine bønner, 10 og ber om at det endelig en gang ved Guds vilje må lykkes for meg å komme til dere. 11 For jeg lengter etter å se dere, så jeg kunne la dere få del med meg i noen åndelig gave, slik at dere kan bli styrket. 12 Det vil si: at vi sammen hos dere kunne opplives ved vår felles tro, deres og min. 13 Jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men helt til nå er jeg blitt hindret. Også hos dere ville jeg gjerne høste noen frukt av mitt arbeid, likesom blant de øvrige hedningefolk. 14 Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. 15 Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom. 16 For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker. 17 For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.

   Paulus hadde fått en stor nådegave, nådegaven til å forkynne evangeliet. Det var altså noe han hadde fått. Evangeliet er med andre ord noe som fås, og evnen til å formidle det videre er en Åndens gjerning ved den troende.
   Kan hende du tenker som så: Jeg er jo i en slik forfatning at jeg kan umulig få noe av Gud. Han må da bare forakte en slik en som meg, med alle mine synder, gjentatte nederlag, tvil og vantro pluss alle de ting som bare Gud og du vet om.
   Da må du se på Paulus – hvilken forfatning var han i, da Herren stanset ham og gav ham evangeliet? Han var på vei til Damaskus i den hensikt å føre de som trodde på Jesus i lenker tilbake til Jerusalem. Og dermed også åndelig talt de lenker han selv var bundet av.
   Og det var ikke Paulus’ eneste synd – årsaken til at han i det hele tatt befant seg i denne stilling var at han hadde forkastet alle ord, Det Gamle Testamentes ord, om en Gud som er syndere nådig, og gikk derfor på egenrettferdighetens vei i tjeneste for en streng og hård Herre hans egne slutninger hadde malt ut for ham.

   Du leser i Skriften om gamle Simeon, som kom til templet på Jesu omskjærelsesdag, drevet av Den Hellige Ånd. Simeon og Anna Fanuelsdatter, de som hørte til de stille i landet. De hadde lest de samme Skriftene som Paulus, men møtt en ganske annen Gud. Derfor hadde de også en annen ånd. De var blitt av de stille i landet, som ventet på Israels trøst. Trøst! Bare se nå forskjellen på dem og Paulus (den gang Saulus), der han fòr frem. Han for å slå i hjel de i hans øyne vantro, mens de talte trøst til Israel. Dette lever side om side den dag i dag.
   I denne tilstand stanser Herren ham og gir ham evangeliet! Det vil si, gir, opplyser ham om nåde! Nettopp som Han gjorde allerede på fallets dag, der de to sto som syndere for Ham. Og når Paulus siden innvender: «Herre, de vet selv at jeg rundt om i synagogene fengslet og pisket dem som trodde på deg. Og da blodet av Stefanus, ditt vitne, ble utgytt, stod jeg også der og samtykte i drapet på ham, og tok vare på klærne til dem som slo ham i hjel.» - så får han ikke noe svar på det, men Herren sier: «Dra ut! For jeg vil sende deg til hedningefolk langt borte.» (Apg 22:19-21).
   Herren vil ikke høre om disse gamle syndene – nei, nå må du forstå, Paulus, at det er blitt noe nytt! Det er deg forlatt! Se, jeg har gitt min Sønn i ditt sted til soning for dine synder. Det var dette – din synd – jeg bar på korsets tre. For all verdens synd var det.
   Der på korset bar ikke Jesus straffen kun for de synder som til da var begått, men også for dem som skulle bli begått. Hvordan skulle vi ellers bli frelst? Det vil si, at det er betalt for deg helt frem!
   Da Jesus sto opp av graven, var det tilveiebrakt en evig fullkommen rettferdighet, som Gud kunne kle og skjule synderen i.
   Paulus hadde nådegave til å forkynne evangeliet. Om dette evangelium taler han to ganger her i teksten vår og kaller det Guds evangelium og Hans Sønns evangelium. Og når Jesus taler om Den Hellige Ånd, som Han skal sende til verden, da sier Han i Joh 16:14: «Han skal herliggjøre meg!» Det er med andre ord, den treenige Guds evangelium! Og evangelium betyr – godt budskap!
   Paulus hadde altså nådegave til å forkynne et godt budskap! Og hvem trenger vel det? Om du gikk inn i et fengsel og kunne rope ut: Dere er fri! Tror du det ville bli oppfattet som et godt budskap? Eller til et folk som var okkupert av en fiende: Dere er frie! Fienden er beseiret! Og det er nettopp menneskets situasjon – okkupert av en fiende, nemlig djevelen, men også som en fange som selv er skyld i sin situasjon.
   Herren ser forbi alt dette, og roper det ut: Dere er frie! Eller som vi leser det her i vers 6: «Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus.» Også du!
   Og hør hva apostelen sier – du er ikke kalt til alt dette strevet fariseerne vil legge på deg, men til Jesus Kristus. Fariseeren elsker å legge byrder på folk. Han har aldri sett hvor stor og omfattende synden er, derfor taler han mye om alvor og oppriktighet og lignende ting, og så lesser han byrder på folk, står det.
   Den fariseeren som er deg nærmest, han finner du i ditt eget bryst. Det er han som taler der inne om alt du må være, alt du må gjøre for å tekkes Gud, likesom loven – forskjellen er bare den, at loven stiller fullkommenhetskrav, mens vårt eget fariseiske hjerte tilpasser det hele etter hva vi til enhver tid makter.
   Du må se til å bli annerledes her og annerledes der. Han tilbyr deg masker av alle slag, som du kan skjule sannheten med. Og til å begynne med legger du trøstig i vei – og da skal det bli skikk på alt. Det skal bli skikk på kristendomsutøvelsen – andakt, bønn, lesning, ja, kort sagt, du skal bli skikkelig åndelig. Men etter hvert som nederlagene og skuffelsene er blitt mange, begynner det å bli tungt på denne veien. Dette kjødet viser seg å være en masse du ikke råder med.
   Håpløst gjenstridig er det, og i tillegg har du fått lesset innover deg et villnis av lover, bud og regler.

E.K.

   Hør nå hva Paulus forkynner: «Blant dem er også dere kalt til Jesus Kristus!» (v.6). Han hadde fått nådegave til å forkynne det gode budskap. For å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene, som vi kan lese i Rom 16:26. Troens lydighet! Det er altså ikke en lydighet som oppstår og springer ut av ditt hjerte, men en lydighet som virkes ved den forkynnelse Paulus hadde. Vi er gjerne så mer enn villige til å gi tvilen rom, men nå skal du få gi evangeliet rom. Det er hva du er kalt til. Gud har kalt deg til det.
   Troen er nemlig noe som virkes ved det evangelium du hører. Stiller du deg avvisende til evangeliet, kan du bare drømme om troen, for du har avvist det som den sanne og frelsende tro virkes ved. Du kan ikke leve – eksistere – uten mat, uten næring, troen kan ikke leve – eksistere – uten evangeliet. «For i det (evangeliet) åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro. Som det står skrevet: Den rettferdige av tro, skal leve.» (v.17). Guds rettferdighet er denne gave som er gitt deg i Jesus Kristus. Som du og jeg skal bli ikledd.

   Dette kan være vanskelig for tanken – det å få det rett plassert likesom – men for å si det enkelt og rett på sak – når et menneske har fått rettet hjerte og sinn på Jesus, da er det menneske frelst, og det vil si, ikledd Guds rettferdighet for Gud. Vi leser i Joh 6:40; «For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag.»
   Og Sønnen ser du i det budskap du hører om Ham: «For jeg skammer meg ikke ved evangeliet, for det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, både for jøde først og så for greker.» (v.16).
   Hvordan kan det være en slik kraft i evangeliet? Jo, for det taler om noe som er gjemt for oss i himmelen. I himmelen der ingenting svekkes eller forgår! Det kan ikke visne, ruste, stjeles eller smittes av vår synd! Så lenge vi får se hen til det, blir vi i Gud, står det. Det er der – i nådeordet – og bare der Gud har samfunn med et menneske. Da er vi innpodet som grenen på treet. Da flyter Hans liv inn i oss – himmelsaften som presten Olav Valen-Sendstad kalte det.
   Det merker også en troende, når evangeliet begynner å lyse for ham. Han blir som Paulus skriver her – opplivet! Det er himmelsaften som flyter med glede og fred i evangeliet!
   Å, det er mange som faktisk tror det er kristen ydmykhet å tvile på at evangeliet gjelder en selv, dessverre. Det er døden! Du visner og faller av! Tørker rett og slett inn! Herren har jo sagt deg, at det var for deg!

   Men kan vi bare tro, når vi vil da? Guds ord advarer oss iallfall mot å søke liv og salighet noe annet sted, enn der vi først fant det – ved Jesus Kristus og Ham korsfestet. Der er den åpnede dør! Den for evig åpnede dør! Og se du bare på det, så vil det også åpne din hjertedør. Og uten å vite hvorledes det går til, får du erfare himmelsaften. Jesus er blitt din!
   Du kommer trøstig til Ham midt i synder og nederlag, for du vet av hjertet at Han er en frelser, for deg! Og Han kan ikke forandres! Det Han er, det forblir Han til evig tid!
   Å du, om vi kunne be frem denne nådegave iblant oss – sjelesorg! Sjele(om)sorg!
   Denne gaven å kunne gå inn til fangen, der han sitter, og føre ham ut i friheten. Be og det skal bli gitt dere, sier Jesus.
   Vi er omgitt av et totalt mørke, åndelig sett, men sier Jesus: «Dere er verdens lys!» «Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene.» (Matt 5:16). «Dere skinner blant dem som lys i verden, idet dere holder frem livets ord!» (Fil 2:15-16).
   Vi har ikke noe lys i oss selv å holde frem, men de vil se den frukt evangeliet bærer i oss, sier Ordet – men vi skal også være klar over at våre beste gjerninger kan en hvilken som helst fariseer etterligne, og endatil gjøre bedre, hva ytre sett angår, så har vi ikke noe mer å bringe våre medmennesker, har vi ikke nok. Nei, frelsens lys er livets ord! Det er Jesus! Han som døde for oss ugudelige til fastsatt tid, men vi ennå var skrøpelige. Hør det du som er utenfor! Evangeliet er for deg! Det når utenfor!
   Tenk på Jerusalem! De forsto ikke sin Herre! Han så utover denne religiøse byen og gråt over den - Luk 13:34: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.»
   Et fint bilde! Slik gjør hønemor, når fare truer, hun samler dem under sine vinger. Skal noe ramme dem. Må det ramme henne først. De små og vergeløse, det er jo nettopp hva vi er i denne sammenheng, hvor store vi enn er i denne verden.
   Slik er altså Herren: Det står skrevet. Men dere ville ikke! Derfor, og ikke på grunn av sine mange synder, i og for seg, gikk Jerusalem tapt. Den kjente ikke sin besøkelsestid! Den kjente ikke sin Herre!