Å bemerke helt til å begynne med her, med tanke på det emnet eller den skjelning vi er opptatt av her, er det faktum at blant det hav av tekster du finner for kirkeåret i Den Norske Kirke finner du ikke denne teksten – denne så til de grader aktuelle og opplysende tekst! Og spørsmålet kommer naturlig: Er den for opplysende? For opplysende for en kirke som er langt inne i frafallet fra Guds ord?
   Det er iallfall sikkert nok, at den klare skjelning apostelen gjør her hører du ikke ofte verken i kirke eller bedehus, og absolutt ikke i det vi gjerne kaller de reformerte kirkesamfunn. Det vil altså si de ikke-lutherske kirkesamfunn.
   Luther er kjent for sine mange fyndord, det vil si, at han setter store og vektige sannheter på plass med noen få ord. Et av disse er dette: Å være from er ikke det samme som å være kristen!
   At en kristen også er from, det er så, men det er ikke det samme og ikke noe sant tegn på at vedkommende er en levende kristen, slik det ofte tolkes. Det kan like gjerne være et egenrettferdig verdslig menneske som ser sin ære i å fremstå slik i andre menneskers øyne, og dette har alltid vært skattet i den religiøse leiren. Noe må jo vise at vi er og har det rett, må vite. Bare se på oss og hvordan vi lever! Våger du da å si, at dette kan jo like gjerne være kristelighet eller fariseisme som vi gjerne kaller det - da kan du risikere at du blir sett på som en fare for sann kristendom.
   Og da er vi inne på hva fromhet vil si, i klassisk forstand, nemlig hvordan vi lever. Vi kan for så vidt bytte ut det noe gammelmodige ordet from, med livets rettferdighet for eksempel, så skjønner vi kan hende mer hva dette dreier seg om. En mer og mindre rettskaffen og pitistisk levemåte. Gudfryktighets skinn, som Sriften kaller det, når det ikke er ektefødt - det vil si, av Ånden. Det kalles gjerne også falskelig for helliggjørelse, selv om det i virkeligheten er tvert imot! Et menneskes ytre liv kan aldri stå som et sant og uomtvistelig vitnesbyrd om vedkommendes forhold til Gud.
   Den virkelige sanne frukt av Den Hellige Ånds helliggjørelse ved Ordet viser seg fremfor alt i at vedkommende henger klistret til Jesus som et insekt på fluepapiret. «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!» Uansett hvordan jeg finner at det står til i livet mitt! Denne enkle sangstrofen er et klart vitnesbyrd om en sann troendes forhold til Jesus. Det er ikke bare en hel del riktige læresetninger i hodet, men et hjertets behov for frelseren selv.
   Og hvordan går det så til at et menneske – en synder – klistres så til Jesus, for å uttrykke det slik? Jo, under hans eller hennes vandring i Guds sanne lys i loven har vedkommende gått fullstendig konkurs på sitt eget! Ikke bare en gang, men så snart han skal til å bygge opp igjen og ser seg omkring på denne branntomta, ser han at alt er brent opp – det finnes ikke noe materiale å bygge med. Hva da? Jo, da får han se bort fra dette til Jesus, og høre de livsalige ord: I stedet for ditt! Han er som vi leser det i teksten her – lovens endemål!

   La oss kort se på hva disse menneskene Paulus skriver om her, holder på med. Er det å kunne leve fritt i åpenbare synder som vi dessverre ser det i en del såkalte kristne kretser i dag? Var det dette som var problemet her? Nei, tvert imot! De søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet! Det vil si, at de etter Guds ord søkte å leve så rettferdig som bare mulig! Guds ord var deres fasit! Deres rettesnor hva livet her angikk!
   Ja men, var ikke det bra? Skal komme tilbake til det. Hva er det disse mange i konservative kristne kretser i dag, holder på med? Jo, det er nettopp det samme! Det er 100% det samme!
   La oss bare stille et enkelt spørsmål her: Hva er det de ikke har sett? Hør! – dersom du har fått en fullkommen rettferdighet av Gud, og Guds selv vitner om den, hva skal du da med en rettferdighet i tillegg? Er ikke det å underkjenne den rettferdighet Gud nettopp har vitnet om som fullkommen? Ser du ikke da at du gjør nettopp det samme som disse - du gir deg ikke inn under Guds rettferdighet! Og dersom du i Jesus Kristus, Guds Sønn, har fått en fullkommen helliggjørelse, som Gud selv gir vitnesbyrd, hva skal du da med en helliggjørelse i tillegg? – er det behov for det? - er det ikke tvert imot en underkjennelse av den helliggjørelse som er gitt deg i Jesus?
   Når du oppfordres til å søke helliggjørelse, så er det vel en forutsetning at du vet hvor den er å finne, ikke sant? Og den er jo ikke å finne i etterlevelse av lovens bud! Det beste som kan skje på den veien i tilfelle er at disse bud og formaninger får plukke av deg ethvert håp om hellighet og rettferdighet, så du kan finne dette der det er gitt deg!

   Nå skal vi lese de tre første vers i teksten her – og så skal du ikke se for deg disse jødene for et par tusen år siden – men de som går i deres fotspor i dag! Finnes disse i dag? «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst. For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand. Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet.»
   Så du de? De er ikke så vanskelige å få øye på om du ser de ut fra apostelens opplysning i det fjerde verset her: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.»

E.K.

   Nå ser vi ut fra denne teksten hvorfor de ikke tok imot den gave som var av Gud! Hva som hindret dem i det! Og som forårsaket de forferdelige konsekvensene for dem – de kom ikke inn til hvilen, som vi leser om den annetsteds i Skriften. Og merk deg det meget alvorlige som står der i den forbindelse – vi leser i Hebr 3:19: «Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.» Av vantro! Og så spør vi ut fra denne teksten i Rom 10 – hva er det annet enn vantro, når du ser bort fra, og altså dermed forkaster en fri og fullkommen gave, for så å gå i gang med å oppnå det selv – altså ved egne bestrebelser? Iallfall ser behov av å legge noe eget til! Hva er det annet enn nettopp vantro? Får Gud overhodet lov til å ha noe med dette å gjøre, så er det som hjelp og støtte – kraft kalles det gjerne da. Men Gud bruker ikke sin kraft på å bygge det som allerede er ferdig, vet du!

   Og til slutt – noe som er avslørende – nettopp disse menneskene endte opp med å korsfeste herlighetens Herre, som vi leser i 1 Kor 2:8: «Denne visdom kjente ingen av denne verdens herrer. For hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre.»
   Ser du! – årsaken til at de korsfestet herlighetens Herre var at de ikke kjente Guds visdom, som nettopp er Kristus korsfestet!
   Det er altså en slik subtil ondskap som skjuler seg bak denne ytre fromme fasaden, en ondskap de ikke alltid er klar over selv engang, men den hugger som en slange om du kommer denne deres egen fromhet for nær. Det har du kanskje opplevd til og med, dette nærmest totale fravær av broderkjærlighet og empati. Det er nok for dem at de har «rett!» For ved denne deres innbilte retthet tror de seg å stå seg bra med Herren.
   La oss bare kort se på hva som hadde skjedd med Paulus derimot, han som ble forfulgt av disse fordi han ikke fremmet en slik fromhet og helliggjørelse: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.» (v.1).
   Mitt hjertes ønske! – intet mindre! Og hør ham i Rom 9:2-3: «- jeg har en stor sorg og en stadig nød i mitt hjerte. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.»
   Frukten av evangeliet! – frukten av å selv gå til grunne med alt sitt, for så å bli oppreist med Kristus alene! Alene! – det springende punkt!
   La oss være i bønn til Herren om å få ta vare på denne ufattelige gave, rikdom og visdom: «For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.» Det må nemlig Han sørge for!

   Helt til sist skal jeg ta frem noe som jeg nylig leste i en gammel postille. Jeg vet ikke mer om forfatteren ehh at han het H. Halvorsen og var prest og sekretær i Lutherstiftelsen. Postillen er fra 1885, og talen er over fariseeren og tolleren som gikk opp til templet for å be. Noe gammelmodig måte å si ting på, men skal prøve å gjøre det godt forståelig.
   Det ville være vel anvendt tid å lest hele prekenen, men skal bare ta frem noe som taler inn i det vi er samlet om nå. Det er om fariseeren, og han spør: Hva var vel grunnsynden i denne fariseerens liv? Var det ikke dette at han satte menneskeoferret på det sted, hvor Guds rettferdighet i Jesus Kristus uimotsagt skal herske? Var det ikke menneskeviljen og menneskeevnen han løftet til skyene? Men er det vel annet enn dette Guds ords krav om oppgivelsen av egen kraft og styrke, når det gjelder frelsen gjennom liv og død, som vekker tidens forargelse overfor den guddommelige sannhet og legger ilden under dens motstand mot Kristi sak? Er det ikke nettopp den frie nåde som fremkaller hatet? Jo, slik er det! Når vi kler av den Kristusfiendtlige ånd dens utenpåhengte klær, som er avpasset etter tidens krav, så står vi foran den gamle fariseers så velkjente trekk.
   Lenger har ikke vantroens apostler nådd, enn at de forkynner den samme frelsens vei, som på hin dag i templet falt for Herrens dom.
   Derfor har vi alvorlig grunn til å si: Ta dere i vare for fariseernes surdeig! Guds dom hviler over dem.

   «Gi akt på deg selv og på læren,» skriver Paulus til sin unge venn Timoteus i 1 Tim 4:16a. Først av alt dette: Gi akt! Sterk oppfordring - og læren! Det er meget viktig altså.
   Mange som roper høyt i dag om store vekkelser som skal komme over oss: - først Paulus i 2 Tim 4:3: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.»
   Merk deg at det er nettopp læren de ikke skal tåle! Og så Jesus selv i Matt 25:5: «Da det drog ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov.» - høres ikke ut som vekkelse dette!
   I Luk 13:23-24, kan vi lese et ord, som vi kan la være et ord direkte til oss her nå: «En sa da til Ham: Herre, er det få som blir frelst? Men Han sa til dem: Strid for å komme inn gjennom den trange dør! For mange, sier jeg dere, skal søke å komme inn og ikke være i stand til det.»
   Det er alvoret i saken!