|
Denne teksten åpenbarer for oss Israel i en tragisk situasjon, i en tragisk
tilstand.
De utgjorde jo den gamle pakts menighet, Guds utvalgte folk
- og så befant de seg i dette mørke, i denne åndelige blindhet. Deres
Gud var for dem en likeså ukjent Gud, som Han var det for grekerne. (Apg
17:23).
«Jeg er den Gud som åpenbarer mine tanker for menneskene (v.13), og likevel
kjenner ikke dere, mitt eget folk, meg!»
Hadde bare Israel virkelig våknet opp for denne kjensgjerning,
så ville de ropt til sin Gud i stor nød: «Herre frels! Vi går under. Vi
synker i det bunnløse dynn!» (Sal 40:3) – for saken var jo at de nettopp
var i stor nød, men uten å innse det selv!
Det var bare lagt én eneste frelsesgrunn også for dette folket,
og det var den frelser som skulle fremstå i tidens fylde. Men de var ikke
i stand til å få åpnet øynene for dette, og sank derfor ned i dypet. De
var fortapte! - Menigheten!
Les fortellingen i Matt 14, hvor Peter, i sin dumdristighet, ber om å
få komme til Jesus vandrende på sjøen. - Han ber med andre ord om å få
gjøre det samme som Jesus gjør - og til en tid går det bra, nemlig så
lenge han har blikket festet på Jesus - men så ble oppmerksomheten i stedet
rettet mot det veldige uværet, som det heter, og han begynte å synke.
Så kan du se det som en parallell til det folket vi leser om hos profeten
Amos her. - Og det er i virkeligheten din og min situasjon også.
Hva skulle berge Peter i den situasjonen? - Var det noe fast
holdepunkt, noen fast grunn? Båten hadde han forlatt, som mennesket i
sitt hjerte forlot Paradisets hage, på fallets dag - i selve fallet -
for å klare seg på egenhånd, og der sto han på de ville bølgene, med havets
dyp under seg - og han sank.
Peter skriver siden i sitt brev, om «den dårlige ferd som
var arvet fra fedrene» (1 Pet 1:18), og de første menneskers fall innebar
også, og brakte dette inn i mennesket - ja, det var selve fallet - troen
på sin evne, også til å følge Gud, ut fra seg selv. «Jeg
velger Gud!» En gud som kan velges er en avgud, som Olav Valen-Sendstad
skriver det. Nei, som vi leste det her: «Jeg er den Gud som åpenbarer
min tanker for menneskene.» (v.13).
Men hører du dem?
Det er dette Peter er midt oppe i, der han vil komme til
Jesus på vannet - og vi ser resultatet. Det var én eneste redning, og
det var Han som sto der på sjøen sammen med ham. Han som også står ved
din side, du som har dristet deg til å klare deg på egenhånd! - Du som
ennå ikke har oppdaget - lik israelsfolket i teksten vår - at du er i
ferd med å synke ned i dypet.
Han venter på ropet - Petersropet:
«Herre, frels meg!» Det var et angstrop fra Peter - og det blir slett
ikke noe mindre angstrop fra deg, når du ser hvilken situasjon du i virkeligheten
befinner deg i. For idet vannet har lukket seg igjen etter deg, og over
mennesket - for å bli i det bildet - er det helt og fullt overlatt til
dødens og avgrunnens krefter, som trekker mennesket ned i avgrunnens dyp
for evig og alltid. Der er ingen reddende hånd rakt ut fra Faderens
trone.
Se for deg et menneske der det baler i sjøen, idet det synker
mer og mer i - til sist er det bare en hånd som stikker opp før sjøen
lukker seg igjen over det - og det stiger opp étt eneste
ord: «Forgjeves!» Du levde forgjeves - og Jesus levde og døde til
ingen nytte for deg! Tilbake er bare et vemod og en sorg: Enda en som
sank i dypet uten å kjenne sin frelser - uten å ville rope til Ham. For
hør hva som skjer idet Peter roper til Ham: «Jesus rakte straks hånden
ut og grep tak i ham.»
To ting du bør merke deg: Det er ordet straks, og at det var Jesus som grep tak i Peter, og ikke omvendt!
Og alt Peter hadde gjort, det var å rope i sin angst.
Han sto der på vannet Jesus, ved disiplenes side, der de
kjempet med den harde sjøen. Han hadde selv sendt dem ut i dette. Han
har lekser å lære oss, vet du. Han kom vandrende til dem på sjøen, i den
fjerde nattevakt, står det. Den fjerde nattevakt - det er en særlig tung
tid på døgnet, da er øynene søvndrukne. Hadde det ikke vært for det veldige
uværet, hadde Han ganske sikkert funnet dem sovende. Merk deg det!
Vi får gode og rolige dager, og vi sovner!
|
Slik sto Han også overfor sitt folk i Amos' tid. Den barmhjertige Gud,
full av nåde og sannhet - Han som bærer over med frafall gjennom århundrer,
før Han lar sin dom bryte løs.
Du forstår, frafallet som sådan, er under dommen, men det er når frafallet
«topper seg» - når sitt høydepunkt og fyller sitt mål - at dommen bryter
løs over det. Hvor snart dette skjer i et folk, det er forskjellig, men
i den time målet er fullt, kommer også Guds dom, så sikkert som at Gud
selv er sanndru.
Vi ser også av teksten vår, at Gud hadde sendt dette folket
ut i mangt et «veldig uvær» - forskjellig slags ris lot Han regne ned
over dette gjenstridige folket, men det var ennå ikke domsuvær!
- Det var tukt! Og
hør hva Herren selv sier om det:
«Alle dem jeg elsker,
dem refser og tukter jeg.» (Åp 3:19). Dem jeg elsker!
Han elsket dette frafalne og gjenstridige folket - om hvem
det heter at: «De gjør retten om til malurt og kaster rettferdigheten
til jorden!» (Amos 5:7). Dette folket var gjenstand for Guds nåde og
kjærlighet! - Han elsket dem! Som du også kan elske et villfarent
barn! Og det er bare en menneskelig kjærlighet.
Da Jesus sa at Han var kommet - ikke for å kalle rettferdige
til omvendelse, men syndere, da mente Han virkelig syndere. Og som vi også ser av
teksten vår, hadde Herren én hensikt med sine tuktelser: «Men dere
har ikke omvendt dere til meg!» (v.6 og
8). «Til meg!» -
Han sto ennå åpen for å ta imot dem altså. Det var omvendelse Han ville
se, og hør du - ja, hør endelig etter, for det er så mange avveier: Omvendelse
til Livet! «Til meg!» sier Herren. Til all nådes,
og all trøsts Gud! Til Ham som ikke sparer noe for din frelses skyld,
men utøser sitt eget blod på Golgata kors.
Det er dessverre en alminnelig oppfatning - og det er jo forkynnelsens
skyld - at omvendelse dreier seg om moralsk forbedring, men det er jo
en omvendelse etter loven! - Og hvem har til dags
dato vært i stand til å gjennomføre den, til Guds tilfredshet? Du er kalt
ved evangeliets nåde! Enhver forbedring - som gjelder
for forbedring i Guds øyne - må være en følge av det, nemlig evangeliets nåde. Noen annen forbedring
av mennesket, kjenner Guds ord ikke til. Og forbedringen består da i at du regner
med Jesus fremfor ditt eget! At du, med andre ord, bøyer deg for
sannheten og tar imot den!
Lovens rettferdighet er riktignok fremstilt for oss som et
lysende ideal, men hør hva Skriften sier om vår mulighet for å oppnå dette
ideal: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet.»
«Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske
som gjør disse ting, skal leve ved dem. Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem
skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned.» (Rom
10:5-6).
Om dette har bibellærer Øivind Andersen sagt: Legg merke
til at rettferdigheten av loven ikke sier noe - rett og slett fordi den ikke finnes
- Moses bare skriver
om den. Men rettferdigheten av tro derimot,
den taler, for den
finnes.
Det var denne rettferdighet Han ved Amos kalte israelittene
til: «Omvend dere til meg!»
«Omvend deg til Herren!» - du som møter Ordet her og nå. - Det er også
et kall til vårt folk, like så vel som til Israel! «- så skal Han forbarme
seg over deg, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt.» (Jes 55:7). Dette er Herrens
løfte, og Herrens kall - dette er Hans ord!
Ellers vil du komme til å synke i dypet, uten en hånd som
rekkes ut og griper deg! - Det finnes nemlig ingen annen redning.
Gud er nådig og barmhjertig inntil det ufattelige, men den
som spotter, og ikke vil høre Hans ord, skal en dag få erfare sannheten
av det. Som den troende har fått erfare det i nåden og frikjennelsen,
skal han få erfare det i vreden og dommen. Vend om!
|
12
søndag i treenighetstiden
