For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               12 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Vend om!

Amos 4:6 - 8 og 12 - 13

   6. Jeg lot dere gå med tom munn i alle deres byer og lot dere mangle brød i alle deres hjem. Men dere har ikke omvendt dere til meg, sier Herren. 7. Jeg har holdt tilbake regnet for dere da det ennå var tre måneder igjen til høsten. Jeg lot det regne over én by, men ikke over en annen. Ett jordstykke fikk regn, og et annet jordstykke tørket bort, fordi det ikke kom regn på det. 8. To og tre byer ravet av sted til én og samme by for å drikke vann, men fikk ikke nok. Men dere har ikke omvendt dere til meg, sier Herren.
   12. Derfor vil jeg gjøre dette med deg, Israel. Og fordi jeg vil gjøre slik med deg, Israel: Gjør deg rede til å møte din Gud! 13. For se, Han som danner fjellene og skaper vinden og åpenbarer sine tanker for mennesket, Han som gjør morgenrøden til mørke og farer fram over jordens høyder – Herren, hærskarenes Gud, er Hans navn.


   Denne teksten åpenbarer for oss Israel i en tragisk situasjon, i en tragisk tilstand. 
   De utgjorde jo den gamle pakts menighet, Guds utvalgte folk - og så befant de seg i dette mørke, i denne åndelige blindhet. Deres Gud var for dem en likeså ukjent Gud, som Han var det for grekerne. (Apg 17:23).

   «Jeg er den Gud som åpenbarer mine tanker for menneskene (v.13), og likevel kjenner ikke dere, mitt eget folk, meg!»
   Hadde bare Israel virkelig våknet opp for denne kjensgjerning, så ville de ropt til sin Gud i stor nød: «Herre frels! Vi går under. Vi synker i det bunnløse dynn!» (Sal 40:3) – for saken var jo at de nettopp var i stor nød, men uten å innse det selv!
   Det var bare lagt én eneste frelsesgrunn også for dette folket, og det var den frelser som skulle fremstå i tidens fylde. Men de var ikke i stand til å få åpnet øynene for dette, og sank derfor ned i dypet. De var fortapte! - Menigheten!

   Les fortellingen i Matt 14, hvor Peter, i sin dumdristighet, ber om å få komme til Jesus vandrende på sjøen. - Han ber med andre ord om å få gjøre det samme som Jesus gjør - og til en tid går det bra, nemlig så lenge han har blikket festet på Jesus - men så ble oppmerksomheten i stedet rettet mot det veldige uværet, som det heter, og han begynte å synke. Så kan du se det som en parallell til det folket vi leser om hos profeten Amos her. - Og det er i virkeligheten din og min situasjon også. 
   Hva skulle berge Peter i den situasjonen? - Var det noe fast holdepunkt, noen fast grunn? Båten hadde han forlatt, som mennesket i sitt hjerte forlot Paradisets hage, på fallets dag - i selve fallet - for å klare seg på egenhånd, og der sto han på de ville bølgene, med havets dyp under seg - og han sank.
   Peter skriver siden i sitt brev, om «den dårlige ferd som var arvet fra fedrene» (1 Pet 1:18), og de første menneskers fall innebar også, og brakte dette inn i mennesket - ja, det var selve fallet - troen på sin evne, også til å følge Gud, ut fra seg selv. 
   Det er dette Peter er midt oppe i, der han vil komme til Jesus på vannet - og vi ser resultatet. Det var én eneste redning, og det var Han som sto der på sjøen sammen med ham. Han som også står ved din side, du som har dristet deg til å klare deg på egenhånd! - Du som ennå ikke har oppdaget - lik israelsfolket i teksten vår - at du er i ferd med å synke ned i dypet. 
   Han venter på ropet - Petersropet: «Herre, frels meg!» Det var et angstrop fra Peter - og det blir slett ikke noe mindre angstrop fra deg, når du ser hvilken situasjon du i virkeligheten befinner deg i. For idet vannet har lukket seg igjen etter deg, og over mennesket - for å bli i det bildet - er det helt og fullt overlatt til dødens og avgrunnens krefter, som trekker mennesket ned i avgrunnens dyp for evig og alltid. Der er ingen reddende hånd rakt ut fra Faderens trone.
   Se for deg et menneske der det baler i sjøen, idet det synker mer og mer i - til sist er det bare en hånd som stikker opp før sjøen lukker seg igjen over det - og det stiger opp étt eneste ord: «Forgjeves!» Tilbake er bare et vemod og en sorg: Enda en som sank i dypet uten å kjenne sin frelser - uten å ville rope til Ham. For hør hva som skjer idet Peter roper til Ham: «Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham.» 
   To ting du bør merke deg: Det er ordet straks, og at det var Jesus som grep tak i Peter, og ikke omvendt! Og alt Peter hadde gjort, det var å rope i sin angst.
   Han sto der på vannet Jesus, ved disiplenes side, der de kjempet med den harde sjøen. Han hadde selv sendt dem ut i dette. Han har lekser å lære oss, vet du. Han kom vandrende til dem på sjøen, i den fjerde nattevakt, står det. Den fjerde nattevakt - det er en særlig tung tid på døgnet, da er øynene søvndrukne. Hadde det ikke vært for det veldige uværet, hadde Han ganske sikkert funnet dem sovende. Merk deg det!

   Slik sto Han også overfor sitt folk i Amos' tid. Den barmhjertige Gud, full av nåde og sannhet - Han som bærer over med frafall gjennom århundrer, før Han lar sin dom bryte løs.
   Du forstår, frafallet som sådan, er under dommen, men det er når frafallet «topper seg» - når sitt høydepunkt og fyller sitt mål - at dommen bryter løs over det. Hvor snart dette skjer i et folk, det er forskjellig, men i den time målet er fullt, kommer også Guds dom, så sikkert som at Gud selv er sanndru.

   Vi ser også av teksten vår, at Gud hadde sendt dette folket ut i mangt et «veldig uvær» - forskjellig slags ris lot Han regne ned over dette gjenstridige folket, men det var ennå ikke domsuvær! - Det var tukt! Og hør hva Herren selv sier om det: «Alle dem jeg elsker, dem refser og tukter jeg.» (Åp 3:19).
   Han elsket dette frafalne og gjenstridige folket - om hvem det heter at: «De gjør retten om til malurt og kaster rettferdigheten til jorden!» (Amos 5:7). Dette folket var gjenstand for Guds nåde og kjærlighet! - Han elsket dem! Som du også kan elske et villfarent barn! Og det er bare en menneskelig kjærlighet.
   Da Jesus sa at Han var kommet - ikke for å kalle rettferdige til omvendelse, men syndere, da mente Han virkelig syndere. Og som vi også ser av teksten vår, hadde Herren én hensikt med sine tuktelser: «Men dere har ikke omvendt dere til meg!» (v.6 og 8). «Til meg!» - Han sto ennå åpen for å ta imot dem altså. Det var omvendelse Han ville se, og hør du - ja, hør endelig etter, for det er så mange avveier: Omvendelse til Livet! «Til meg!» sier Herren. Til all nådes, og all trøsts Gud! Til Ham som ikke sparer noe for din frelses skyld, men utøser sitt eget blod på Golgata kors.

   Det er dessverre en alminnelig oppfatning - og det er jo forkynnelsens skyld - at omvendelse dreier seg om moralsk forbedring, men det er jo en omvendelse etter loven! - Og hvem har til dags dato vært i stand til å gjennomføre den, til Guds tilfredshet? Du er kalt ved evangeliets nåde! Enhver forbedring - som gjelder for forbedring i Guds øyne - må være en følge av det, nemlig evangeliets nåde. Noen annen forbedring av mennesket, kjenner Guds ord ikke til. Og forbedringen består da i at du regner med Jesus fremfor ditt eget!
   Lovens rettferdighet er riktignok fremstilt for oss som et lysende ideal, men hør hva Skriften sier om vår mulighet for å oppnå dette ideal: «Det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet.»
   «Moses skriver jo om rettferdigheten av loven: Det menneske som gjør disse ting, skal leve ved dem. Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? – det vil si, for å hente Kristus ned.» (Rom 10:5-6).
   Om dette har bibellærer Øivind Andersen sagt: Legg merke til at rettferdigheten av loven ikke sier noe - rett og slett fordi den ikke finnes - Moses bare skriver om den. Men rettferdigheten av tro derimot, den taler, for den finnes.
   Det var denne rettferdighet Han ved Amos kalte israelittene til: «Omvend dere til meg!» «Omvend deg til Herren!» - du som møter Ordet her og nå. - Det er også et kall til vårt folk, like så vel som til Israel! «- så skal Han forbarme seg over deg, og til vår Gud, for Han vil gjerne forlate alt.» (Jes 55:7). Dette er Herrens løfte, og Herrens kall - dette er Hans ord!
   Ellers vil du komme til å synke i dypet, uten en hånd som rekkes ut og griper deg! - Det finnes nemlig ingen annen redning. 
   Gud er nådig og barmhjertig inntil det ufattelige, men den som spotter, og ikke vil høre Hans ord, skal en dag få erfare sannheten av det. Som den troende har fått erfare det i nåden og frikjennelsen, skal han få erfare det i vreden og dommen. Vend om!

 


   Om jeg eide rikdom, makt og ære
Og blant mennesker et æret navn,
Men
ei noe håp for evigheten,
For seilasen ingen sikker havn,
- Om jeg eide alt, men ikke Jesus
Og Hans kjærlighet til korsets død,
Å, hvorhen i hele vide verden
Skulle jeg da fly i dødens nød?

E.K.