En dramatisk tekst fra Klagesangene. Vi er ikke borti en som bare slenger innom på et møte her - og som kan hende sitter på møtet og kjeder seg, og tenker på helt andre ting som er så mye viktigere. Nei, «jeg er fortapt! Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn. Du hørte min røst. Lukk ikke ditt øre for mitt rop om hjelp!» Fortapt! Dypeste brønn! Rop om hjelp! Er det lenge siden du har vært der? Eller går det så glatt? Har du ro for din sjel i noe som helst annet, enn i Ham som stiger frem for tronen i en stadig forbønn for deg?
   Det er mennesker som går under kristennavnet, men som aldri har vært i den situasjon at de har sett seg selv fortapt! Ikke før de ble «frelst,» og heller ikke siden. De er alminnelig bra mennesker - og slik ser de da også på seg selv. Jeg passer mine saker, jeg gjør rett og skjel for meg, jeg gir til misjonen og er med i virksomheten i den og den sammenheng osv. Slik lyder gjerne deres vitnesbyrd. Det er kun et vitnesbyrd om dem selv. I tillegg er det gjerne også noe annet som særpreger dem - det blir veldig snart for mye tale om synd, om blodet, om nødvendigheten av frelse og forsoning med Gud.
   Disse tonene i forkynnelsen er de like vare for som de som virkelig lever med Gud, og ikke vet seg noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet, men da med et helt annet sinn overfor det. Det som de første suger til seg som mat for sjelen, det støter de fra seg med en viss vemmelse. Det får da være måte på!

   Men det som er så merkelig ofte er at de kan være de mest ivrige i tjenesten. Når det gjelder å stelle i stand og slike ting, da kan de stå på. Som Marta. Bare med den forskjell, at Marta hadde også et hjerteforhold til Jesus, tross alt. Visst var hun i faresonen med et sinn som ble trukket hit og dit av de mange ting, som Jesus sier - men hun hadde nå Jesus for øye. Hun gjorde det for Jesus, og ikke for virksomheten i seg selv.

   Men disse altså - gjør det gjerne for virksomheten i seg selv, den organisasjon, den sammenheng jeg er med i. Og når de går på møter så vil de helst høre om det - om misjonen, om virksomheten, en slags bekreftelse på at jeg er med i en rett sammenheng. Men trenger du noen gang rope til Herren om hjelp? Om nåde! Fordi du er fortapt! Bærende på det gamle menneske, som alltid vil føre deg vill, og gjøre seg det makelig her i verden. Tjene mer penger, så jeg kan reise mer - bygge ut huset enda mer, til tross for at det allerede er så stort og fint at våre forfedre aldri ville våget å drømme om det engang!

   Har du bruk for blodet? Er du i behov av tilgivelse? Måten vi lever på, avslører oss jo. Viser oss hva som virkelig betyr noe for oss. Og dette er jo ikke noe vi skal støte fra oss, men du skal se det som en mulighet som er gitt deg, til å innse sannheten! Vi snakker kanskje lettvint om vekkelse - men det er i tilfelle fordi du tenker at de er de andre som trenger å bli vakt. Men når Herren begynner å pirke borti en, så er det som å bli vekket i den fjerde nattevakt, da du sover som best, og tyngst. Da er behovet for å krype langt ned under dyna stort. Og det er jo også det de fleste gjør. De støter Ham fra seg, for å få beholde sitt makelige liv. De støter fra seg den fred Han kommer med, for å beholde den fred som er av denne verden - og som de da er fornøyd med.

   Vi leser om en i evangeliene, som i sannhet så seg fortapt - selv om det da dreide seg om tap av det legemlige liv - Peter, der han hadde dristet seg til å gå på vannet i tro på Jesus. Men så ser han på den urolige sjøen omkring seg, og begynner å synke. Kjenner du den opplevelsen? Og så kommer ropet: «Herre, frels meg!» (Mt.14,30). Hører du hva han roper? Herre, frels meg! Det er jeg som er i fare! Det er jeg som er i ferd med å synke! Det er jeg som er fortapt! Det er jeg som må bli frelst! Og da leser vi noe som vi bør merke oss nøye: «Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham.» (v.31). Straks!

   Men tenk deg en situasjon, hvor Peter hadde skjøvet denne utrakte hånda fra seg. Hvordan ville det ha gått da? Et unødvendig spørsmål, ikke sant? Han ville ha sunket ned i avgrunnen, uten feste for foten noe sted.

E.K.

   Når Jesus taler slik til et menneske, at det begynner å vekkes opp - det er jeg som rammes, det er min synd som treder frem i lyset - da skal du få høre et Guds ord til deg, du som så gjerne vil krype inn under «dyna» igjen da: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh 3:17).
   Han vil at du skal finne, og få ta din tilflukt til det eneste sikre skjulested for en synder - Hans vunder og sår! De er for deg, forstår du - også du som er så bunnfalsk i ditt forhold til Ham. Det er muligheten til å vende om, før du glir enda lenger ut - eller skal vi si inn - i verdsligheten.

   Når det gjelder ham vi hører klage i teksten vår, så klager han sin nød innfor Herren av en annen grunn. Han er blitt forfulgt, utsatt for urett, som han sier, og henvender seg til Herren: Herre, du har sett det! Det er også en mulighet - en mulighet, langt ut over det vi gjerne tenker - at du kan legge din sak fremfor Herren. For Han både hører og griper inn i sin tid - som vi også får et vitnesbyrd om i teksten vår: «Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.» (v.58). Du har! Han er altså ikke den som sitter rolig og likegyldig, og ser på at du lider urett på noen måte - nei, Han griper inn. Eller som det står så fint her - det må du legge merke til og glede deg over - Han fører din sjels sak! Han står altså frem som din forsvarsadvokat!
   Når du kanskje er kommet opp i vanskelige forhold med andre mennesker - du vet ikke hva du skulle gjort annerledes. Du legger din sak frem for Herren: Herre, jeg kan ikke se at jeg har noen skyld i dette. Døm du! Ja, så gjør Han det! Du skjønner, det djevelen vil med slike ting, det er at det skal vokse opp en bitter rot - som du i neste omgang går omkring og smitter andre med. Det vil ikke Herren - Han vil bevare deg! Det er forsamlinger som er kommet så langt ut å kjøre, at dette er helt vanlig blant dem. Det er ikke lenger synd for dem, å leve i slike forhold til andre. Det står en fin formaning i Rom. 12,18: «Om det er mulig, da hold fred med alle mennesker, så langt det står til dere!» Om det er mulig! Og: Så langt det står til dere! Altså denne villigheten til å tilgi. Men det er altså tilfeller hvor det ikke er mulig, på grunn av motparten.

   Hør her: Hvem kan skade deg om du lever her? For det første - som du har hørt - kan du komme til Herren med de verste synder. Også slike motbydelige ting som falskhet, hovmod, hykleri, hårdhjertethet. Du kan komme med det! Han tar imot deg! Og for det andre - som du også har hørt - du kan komme til Ham med all slags nød, dette livet kan påføre deg. Ikke noe er for stort! Og ikke minst: Ikke noe er for lite!
   Det kan jo hende et av barnebarna kommer gråtende til meg med en bitte liten flis i fingeren, men på geberdene skulle en tro hele hånda var borte. En må jo flire, men da uten at de ser det - men du er jo glad for at de kommer uansett. Det er jo en tillitserklæring i det. Det er godt for en troende å øve seg i - om en skal bruke et slikt uttrykk - å tale med Herren om alle ting, godt og ondt.

   Hør nå til slutt hvor salig det klinger dette vitnesbyrd vi får høre her: «Du hørte min røst. Du var nær den dag jeg kalte på deg, du sa: Frykt ikke!»

   Nei, det er ikke den som frykter, og gjerne vil være i et rett forhold til Jesus som trenger å frykte, men den som ikke frykter på noe annet grunnlag enn hva som er gitt ham i Jesus Kristus.
   En kan se rundt omkring - alle disse som ikke kommer på bedehuset dersom det bare er en vanlig samling om Guds ord, men gjerne dukker opp dersom det er noe i tillegg. Det er altså dette tillegget som lokker dem. Jeg er redd disse menneskene er fortapt, om de betegner seg med kristennavnet aldri så mye.
   Som vi begynte med å si - han vi møter i teksten vår, han var ikke en som bare slenger innom et og annet møte. Å nei! Her var det om å gjøre å få et svar fra Herren. Og han fikk det!

   Gud være lovet, min sjel er frelst, I kraft av blodet, av blodet!