For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Ved Åndens lys!

Sak 12:10

   10. Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over Ham slik som en klager over sin førstefødte.

   Merk deg særlig to ting her: Hvem de skal sørge og klage over, og hva som forårsaker at de kjenner Ham som den Han er.
   Dette er jo en profeti om jødefolket - det som så grundig forkastet Jesus, sin Messias - i den siste tid, da Han skal komme igjen for å dømme levende og døde, som vi bekjenner. Da Han skal komme i skyen, som Skriften vitner. (Luk 21:27).
   Vi vet jo av Skriften hvordan de gjennom alle tider forfulgte profetene som Herren sendte til dem, nettopp for å vitne om Ham som skulle komme.

   Mange oppfatter jo profetene nærmest som samfunnsreformatorer, eller moralprekere. Men de var i første rekke forkynnere av den kommende frelser. Som det også vitnes om dem i Det Nye Testamente: «Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som profeterte om den nåde som dere skulle få, idet de gransket hvilken eller hva slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste fram til når Han forut vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter. Det ble åpenbart for dem at de ikke tjente seg selv, men dere, med dette som nå er blitt kunngjort for dere ved dem som forkynte dere evangeliet ved Den Hellige Ånd, Han som ble sendt fra himmelen - dette som englene trakter etter å skue inn i.» (1 Pet 1:10-12).
   Kristi Ånd var det som var i dem, og Han var det som vitnet om sine lidelser og herligheten deretter - nemlig den nåde vi skulle få.
   Ser du da hvem de forfulgte, og hva de forfulgte, da de forfulgte profetene? Nemlig Kristus og Hans evangelium! Det er Han og det som er blitt forfulgt gjennom alle tider, helt fra Kain og Abels tid. - Og det er Han og det som blir forfulgt på forskjellig vis også i dag.

   Jødene var heller ikke fornøyd med å ha ryddet Mesteren selv av veien på den skammelige måten de fikk ordnet det. Ser du dem ikke for deg der de roper som en lynsjmobb nærmest ute av kontroll: «Korsfest Korsfest!» Som om det var en forferdelig forbryter som bare hadde gjort dem vondt de hadde for seg. 
   - De fortsatte også med forfølgelsen av dem som trodde på Jesus, og under forfølgelsen i Jerusalem - hvor apostelen Jakob ble halshogd - leser vi om dem: «På denne tid la kong Herodes hånd på noen av menigheten, og mishandlet dem. Jakob, Johannes' bror, drepte han med sverd. Og da Herodes så det var til glede for jødene, gikk han videre og grep også Peter.» (Apg 12:1-3).
   At han la hånd på og mishandlet disse, som kun hadde et nådebudskap å forkynne folket - at han lot Jakob, som kun hadde et nådebudskap å forkynne dem, halshogge - det gledet jødene, leser vi.
   Så til de grader satt ondskapen i dette Guds utvalgte folk!

   Det er disse profeten Sakarja profeterer om her i teksten: «- de skal sørge over Ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over Ham slik som en klager over sin førstefødte.»
   Og hør Herrens vitnesbyrd om dem: «Meg har de gjennomstunget!» For en dom over mennesker som selv mente seg å tjene Gud på det beste - ja, langt bedre enn hedningene!
   Så ser du altså at de fortsatte å forfølge Kristus, i Hans etterfølgere. Det er jo nettopp hva Herren sier til Saulus, der Han stanser ham ute på Damaskusveien: «Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg?» (Apg 9:4).

   All lovforkynnelse hos profetene var av samme hensikt som all lovforkynnelse alltid har hatt - først og fremst å vekke folkets forståelse for, og erkjennelse av, sitt behov for frelse. Ikke fra ytre fiender, men den argaste fiende som du bærer djupt i din eigen barm!
   Salomo taler om det, etter at templet er reist, hvordan jødene, når de vendte seg mot dette sted og ba til Herren, skulle finne nåde for sin synd. (1 Kong 8:35). For Gud er nådig imot syndere - har alltid vært det! Derfor lovte Han også menneskeslekten en frelser allerede på fallets dag!
   Men nå er jo saken den, at ingen jøde ville bøye seg mot dette sted i bønn om nåde, om han ikke erkjente å ha synd. Og det vil jo heller ikke du, om du ikke erkjenner å ha syndet!

   Mangelen på syndserkjennelse fører til at du gjennomstinger Kristus også du! Du utvikler deg til å bli en egenrettferdig kristelig, i stedet for en nådehungrig kristen. Du ser loven - fordi du er blind for syndefordervets dyp og omfang - som en stige til en stadig forbedring av din situasjon innfor Gud. Du lever i den tro, at frelsen dreier seg om din forbedring! Men du vet, dersom du så mer sant på deg selv, så ville du jo ha erkjent, at her er ikke noe rom for forbedring. Det er ødelagt alt sammen! Herre, frels meg! Jeg går under!

   Du må ha din frelse i en annen, ikke sant? Du må ha din syndfrihet i en annen, er det ikke så? Alt som skal stå og gjelde for Gud, det må du ha i en annen! Er det deg jeg taler om nå, eller er du på en annen vei til himmelen? Du skulle vel ikke være på samme vei som dem vi leser om i teksten vår i dag?
   Det er jo ikke utenkelig det, vet du. At din kristendom, ditt kristenliv, er et spyd igjennom Jesu hjerte! En nagle i hånden Hans! Hva er ditt kristenliv da?
   Skal jeg vise deg et sant kristenliv? Paulus viser oss det klart: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!»
   Ja, slik blir en røver frelst, vil noen si, men det fortsetter jo ikke slik. Da er det godt at Paulus i samme åndedrag viser oss også det, idet han fortsetter: «Jeg, som jeg er, tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» (Rom 7:24-25).
   Den nåde han fant hos Herren forandret hans sinn. Det ble gudvendt! Vendt mot Kristus! Men i seg selv ble han aldri noe annet eller mer enn den egenrettferdige synderen, Saulus fra Tarsus. Og det vil jo si, at han alltid var i behov av den nåde han møtte og mottok første gang, hos Jesus.

   Vi nevnte til å begynne med hvem disse jødene skulle sørge og klage over, nemlig Han, Jesus, som de alltid hadde forfulgt, og også drept - ikke bare en gang på Golgata, men gjentatte ganger, ved at de drepte dem som Hans Ånd var i! Og vi nevnte også hva som forårsaket at de nå kjente Ham som den Han er, nemlig: «Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd.»
   Dette er altså jøder som har funnet nåde og er kommet til tro. Og de slår seg ikke da på sitt bryst og sier: Vi er jo jøder, må vite! Som en kan se eksempler på, nå og da. Men de sørger og klager over hva de har gjort. For nå ser de det!
   «Jeg er kommet for å kalle syndere!» (Matt 9:13). Det ordet står fast også i dag! Det er ingen som får noe der for hva de er i seg selv, eller for hva de måtte ha utført, eller noe annet eget. De eneste som får noe der er de syndere som kommer til Ham som det de faktisk er!

   «Nådens og bønnens Ånd,» kaltes Han som opplyste dem her. Andre steder kalles Han Sannhetens Ånd (bl.a. Joh 15:26), Guds Sønns Ånd (Gal 4:6), Kristi Ånd (1 Pet 1:11), og vi hører Paulus be for efeserne - hedningene er like avhengige av Ham for å se, som det jødene er -: «Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere visdoms og åpenbarings Ånd til kunnskap om seg.» (Ef 1:17).
   Her kaltes Han: «- visdoms og åpenbarings Ånd.» Og i dette verset, dette Paulus' bønnebegjær, åpenbares også Hans oppgave, nemlig å gi kunnskap om Gud, vår Herre Jesu Kristi Gud og herlighetens Far!
   Tenk på det nå, det er Han som er her til stede i denne stund og kaller på deg! Og det er Han, vår Herre Jesu Kristi Gud og herlighetens Far, du kan påkalle i denne stund og be om denne åpenbarings Ånd!
   Jeg vil ikke anbefale deg å gå lett forbi dette, som om du skulle klare deg greit uten!
   Når Han engang åpenbares i skyen, ved sitt komme til jord, da må du ikke være blant dem som har grunn til å klage og sørge, men blant dem som har Hans Ånd, og derfor ber, som vi leser det i blant annet Åpenbaringsboken: «Ja, kom, Herre Jesus!» (Åp 22:20).

 


   Kom til oss, du himmelske due,
Du
milde Guds Ånd, kom her ned,
Så klart vi i Skriften kan skue:
At Kristus for syndere led.

E.K.