For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 påskedag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Levendegjort!

Hos 6:1 - 3

   1 Kom, la oss vende om til Herren! For det er Han som har revet i stykker, men Han vil også lege oss. Han slo, men Han vil også forbinde oss. 2 Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn. 3 Så la oss lære å kjenne Herren! La oss søke med iver å lære Ham å kjenne! Hans oppgang er så viss som morgenrøden, og Han kommer til oss som regnet, som et senregn som væter jorden.

   Her møter vi igjen en person - profeten Hosea denne gang - som har gitt opp all søken etter frelse hos seg selv. I sine gjerninger, i sine eventuelle kvaliteter, i noen forestilling om ett eller annet Herren kan bygge videre på hos ham. Det var jo dette som var fariseernes utgangspunkt, at det var en guddomsgnist igjen i mennesket etter fallet, som Gud kunne ta i eie og bygge videre på. Men nå har profeten blitt satt fri fra dette falske skinnet - irrlys som det tidligere ble kalt - og ender i nøyaktig den samme sannhets erkjennelse som vi også møter hos apostelen Paulus, så mange hundre år senere: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» (Rom 7:18). Virkelig hør dette! Intet - intet - godt! Er du kommet til sannhets erkjennelse? Deler du syn med disse to? Den ene var dog en Herrens profet, og den andre en Herrens apostel! Vi får tro de hadde en viss peiling, ikke sant?
   Hva er det umiddelbare resultat hos Hosea? «Kom, la oss vende om til Herren!» (v.1). Og da finner vi ikke denne «moralsk forbedring-omvendelsen,» men tvert imot en tro på at Herren har det som skal til. Som vi også leser det i vitnesbyrd hos andre bibelske personer: «Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunnheten, og full forløsning er hos Ham.» (Sal 130:7). Hør det til det begynner å synge i hjertets grunn: «Full forløsning er hos Ham.» I Sal 68:21, leser vi: «Gud er for oss en Gud til frelse, og hos Herren Herren er det utganger fra døden.» Og som vi leser det i teksten vår - Han vil! Igjen og igjen: Han vil!

   Vi møter dette så fint igjen i Jesu samtale med den samaritanske kvinne ved Sykars brønn - hun som levde i synd mot Guds bud, og i tillegg tilhørte hun det vranglærende folk, samaritanene. De var en slags Jehovas vitner på den tid de, vet du. Underkjente Israels gudstjeneste og mente at de selv var de rette. Hva sier Han til henne?: «Kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som sier til deg: Gi meg å drikke - så hadde du bedt Ham, og Han ville gi deg levende vann!» (Joh 4:10).
   Det er som Han sier til deg her nå - Han stadfester det som en kjensgjerning altså - kjente du Guds gave, og visste du hvem det er som taler til deg, da hadde du bedt Ham. Og så får du høre videre: «- og Han ville gi deg levende vann!»
   Det er dette Hosea har sett! Det er dette som driver ham til omvendelse for sin egen del, og også får ham til å rope ut til deg nå: «Kom, la oss vende om til Herren!» Han har sett Guds gave, og blitt klar over hvem som taler til ham! Og dermed har også Hosea et budskap å forkynne! Han profeterer om Ham som skal komme, og hvordan Han skal gjøre oss levende!
   Først dette tragiske som skjedde, som en følge av fallet: «Det er Han som har revet i stykker!» «Det var Han som slo!» Døden er en Herrens straff over synderen! «- men treet til kunnskap om godt og ondt, må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2,17). Men så kommer det: «Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn.» (v.2).
   Er det noen som kan lese dette, uten å komme påskebudskapet i hu? Ordet om Jesu offer, død og oppstandelse. Her er det forutsagt! «- og vi skal leve for Hans åsyn.» Vi leser i 1 Joh 4:9-10: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbaret iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» I dette er selve Guds kjærlighet til oss mennesker åpenbart! Da tenker du vel ikke på å gå dette forbi, til noe annet?

   Vi siterte Paulus, der han er kommet til sannhets erkjennelse i Guds lys: «- i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Der fortsetter han: «For viljen har jeg.» Dette bedrar så mange! Jeg har jo viljen til det gode - da må det vel også være mulig å faktisk gjøre det gode! Og dette fyres det svært så godt oppunder i mang en kristelig sammenheng, også i dag. Og så går så mange der med en urolig og sår samvittighet - for jeg skulle jo gjort så mye mer. Jeg skulle vært så mye mer aktiv. Brakt større offer. Gitt mer av meg selv. Vært en mer hengiven disippel osv. I tillegg synes dette å gå svært så greit for disse som står i bresjen for denne forkynnelsen. Hva er så galt med meg?
   Hør du! Det er umulig å tjene Herren på denne måten! Du har opplevd det samme som apostelen skriver om videre: «- men å gjøre det gode, makter jeg ikke.» Du er i godt selskap her, med andre ord!

E.K.

   Nå skal du få høre, hva som må til: «- hvor meget mer skal da Kristi blod - Han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv frem for Gud som et lyteløst offer - rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!» (Hebr 9:14). Rense vår samvittighet fra døde gjerninger! En renset samvittighet! Du kan da aldri bli så ren i deg selv, at samvittigheten ikke lenger ha r noe å anklage deg for. Nei, så viser da heller ikke Ordet deg til en slik renselse, men til Kristi blod! Det renser oss fra all synd! (1 Joh 1:7). All synd! Hva står da tilbake som kan anklage deg? Derfor heter det jo også: «Så er det da ingen» - ingen! Du må merke deg slike ord! - «fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1).
   Er all synd sonet - ja, da er det ingen synd igjen som kan anklage deg! Den gjør det - ja, kanskje tusende synder deg plager, som han skriver Rosenius, men de har ingen rett til å anklage deg! For - som vi leste hos profeten her: Han vil oppreise oss på den tredje dag! Vi kan si det enda sterkere: Han har oppreist oss på den tredje dag! Bare hør: «- Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.» (Rom 4:25). «- til vår rettferdiggjørelse.» Det var det som skjedde påskemorgen! Vi ble rettferdiggjort for Gud ved Ham!
   Vi skal leve for Hans åsyn, leser vi. (v.2). Som vi leser i Rom 6:23: «For syndens lønn er døden.» Men da ligger det jo implisitt i dette, at der hvor synden ikke er, der er heller ikke døden - det vil si Guds dom over synden. Og det er nettopp hva dette verset i Ro. 6, forkynner videre: «- men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.»
   Det å få leve for Guds åsyn, er altså en Guds nådegave! Å bli skilt fra, og renset fra sin synd, er altså en Guds nådegave! I Ham har Gud tatt seg av dette, du aldri kunne, nemlig å skille deg fra din synd!
   Mange tenker - og det forkynnes da også, fort vekk - at om Gud bare gir oss kraft ved Den Hellige Ånd, så kan vi skille oss fra - det vil si overvinne synden i oss. Men hva skjer om Gud gir sin kraft i dette syndige, gamle mennesket? Da er det jo det som får kraft! Da skjer jo det verste som kan skje: Mennesket blir oppblåst! Stor på det! Hovmodig! Og det uten grunn! Det vil si, at det er borte fra sannheten. Sannheten er skjult for det.
   Nei, hør, og hvil i det: Gud skilte deg fra synden idet Han «lot den skyld som lå på oss alle, ramme Ham,» som vi leser det i Jes 53:6.

   Dette Herrens verk har profeten nå sett inn i, og forkynner så frimodig for oss alle: «Hans oppgang er så viss som morgenrøden!» (v.3b). Så lenge Gud oppholder dette sitt skaperverk - hva er vissere enn at morgen følger på natt?
   Det er jo dette Skriften så ofte minner oss på: «Han er trofast!» Han er! Ja, jeg tror ikke et øyeblikk at det er noen mangler ved Herren - men jeg, kan jeg ta dette til meg. Det står så altfor klart for meg, hvordan jeg er. Ja, nettopp derfor er du i behov av en trofast Gud! Din troløshet forandrer jo ikke Ham! Hør bare hva som forkynnes deg i 2 Tim 2:13: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.»

   Men jeg skal vise deg en troløshet som er virkelig farlig. Asaf blant andre peker på den i Sal 73:27: «For se, de som holder seg borte fra deg, går til grunne. Du utrydder hver den som er utro mot deg.» Utro mot deg! Det utlegges slik: «I utroskap bryter pakten med deg.» Pakten! Nådepakten! Pakten i Hans blod! Det er den utroskap som fører i fortapelse! For hva skal berge deg om du bryter pakten med Ham!
   Hebreerbrevets forfatter uttrykker det slik: «Men den rettferdige av tro, skal leve.» Hørte du? Tro på Guds pakt, i Jesu Kristi blod. «Og dersom han unndrar seg» - dette altså - «har min sjel ikke behag i ham.» Da hjelper det ikke, hva du ellers måtte ha - Guds behag har du ikke! «Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» (Hebr 10:38-39).
   Ja, måtte Gud gi, at vi alle er blant dem!