For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Romjulssøndag

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Ha tro!

Mark 11:22 - 25

   22 Jesus svarte og sa til dem: Ha tro til Gud! 23 Sannelig sier jeg dere at den som sier til dette fjellet: Løft deg og kast deg i havet! – og ikke tviler i sitt hjerte, men tror at det han sier skal skje, for ham skal det skje. 24 Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere. 25 Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.

   Ha tro, sier Herren - ha tro til Gud! Men så oppdager du mer og mer til din store fortvilelse, at det er nettopp hva du mangler - tro til Gud! Tro som forandrer noe.
   Det er lett å «tro,» når det ikke er noe alvorlig som står på, når livet går på det jevne - noen mennesker er jo også av et slikt temperament at de har lett for å «flyte ovenpå,» som det gjerne kalles. Det er ike så mye som beveger seg på et dypere plan hos dem. De hører dette ordet: «Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere» (v.24), og finner det svært så enkelt og liketil - vi skal jo bare tro, så får vi det!
   Men er det så enkelt dette? Hva om det går lang tid? Hva om det går det ene år etter det annet? Tenk bare på Abraham, som fikk et konkret løfte fra Herren - fra Herrens egen munn, men opplevde at de mange år gikk uten å se løftet oppfylt. Til sist var det ikke engang mulig etter naturen, dette som Gud hadde lovt. Var det da lett for Abraham å tro? Hør hans utbrudd i 1 Mos 15:3: «Og Abram sa: Meg har du ikke gitt barn, og se, en som er født i mitt hus, skal arve meg.» Dette var etter at Abraham var lovt etterkommere - en ætt.
   Du forstår - en tro som virkelig kan gripe, slik at det faktisk skjer det vedkommende tror, den tro kan også flytte fjell, bokstavelig talt. Det Herren sier her i teksten om å flytte fjell ved tro, er nøyaktig det samme som Han sier om å tro at det du ber om skal skje. Det er jo nettopp samme sak! Så kan du prøve om du virkelig kan få fjell til å løfte seg og kaste seg i havet, ved din tro. Jeg tenker du ikke engang vil gi deg ut på å prøve, for du ser det umulige i det. Men slik er det i virkeligheten i alt - det er like umulig å få noe som helst - den minste ting - til å skje ved din tro! Og jo før du og jeg blir klar over dette, jo bedre. Jo mer blir vi fokusert på Jesus selv, og ikke på vår tro som en prestasjon fra vår side. Fordi situasjonen nå engang er slik, kan et barn på søndagsskolen ha en større og mer virksom tro, enn en professor i teologi - og da mener jeg en sann teolog!

   Det er nå de som vil hevde at denne forkynnelsen tar troen fra folk - og til det vil jeg bare svare: Gid det var så vel! For det er i tilfelle en tro som ikke er av Gud! Det er en tro som i virkeligheten er en lovgjerning! Jesu velsignede ord til oss i Joh 14:1: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» - må forståes slik: Tro på Gud ved å tro på meg! Det er nettopp hva Han sier i Joh 14:6: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg
   Den tro so  vokser frem i et menneske ved at det fokuseres på Jesus, ved at alt ens eget svikter og viser seg å ikke holde mål, det er en gudgitt tro! Som Studiebibelen sier om det 24 vers i teksten vår: «Verset inneholder en oppsummering av Jesu undervisning om bønnen. Vår tro må konsentreres om Ham som har gitt løftene og ikke få preg av en prestasjon fra vår side. Jo mer vi får av Kristi sinn og ber som Han gjorde, jo mer vil Han utrette gjennom oss. Troen på den levende Gud vil vokse og bære frukt.»

   Når den sanne tro - den tro som virker - ikke er en prestasjon fra din side, da står du vel uten muligheter, ikke sant? Det er jo da ikke noe du kan gjøre! For - som nevnt - troen er jo ikke en prestasjon fra din side!
   Hva skal jeg da gjøre? «Be, og dere skal få,» det er Herrens svar! (Joh 16:24). Det er på denne «bare bakke,» et menneske virkelig begynner å be. Da er det ikke lenger noen tro på egen prestasjon, egen tro, men kun en fattig sjels henvendelse til Ham som har all makt i himmel og på jord. Da begynner du å forholde deg til Jesus alene - det vil si, tror på Ham! Det er en tro som ikke kan måles av deg selv - du bare vet at den er der, ved at du ikke kan klare deg uten Jesus mer. Du må vite at Han er der, og at du hører Ham til.
   Det er mye forvirring ute og går, når det gjelder troen, i vår tid. Man har i stor grad forlatt reformatorenes lære om hva sann kristendom består i, og har latt seg lokke ut i åndelige «eksperimenter,» for å få mer ut av Gud, enn man får «bare» ved troen på Jesus. Så blir det basering på egne handlinger av forskjellig slag, metoder, ulike åndelige øvelser, svermeri. «Det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem.» (2 Tim 4:3). De skal ikke bare vike fra den sunne lære, men komme i en slik åndelig tilstand, at de ikke lenger skal tåle den. I sin religiøse iver og åndelige interesse - de skal jo ta seg lærere i mengdevis! - skal de ikke tåle det som er av Gud! Disse som står der og roper ut at de representerer Gud, de skal ikke tåle Hans vei, nemlig det som kalles den sunne lære.


E.K.

   Derfor ser vi også så mange som sliter med troen, som om troen var deres egen sak - altså noe de kan hente ut fra sitt eget bryst, om de bare får den rette undervisning om hvordan dette går til.
   Nei, se du på Jesus! Hør Hans ord! Han kom hit til vår arme jord, vår arme slekt og forkynte: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 11:28). Og så fortsetter Han med å si: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.» (v.29-30).
   Ta mitt åk på dere, for det er lett og gagnlig! Men hva skjer så ofte, og så altfor snart i vårt kristenliv? Jo, at vi legger våre egne åk på oss! I stedet for å ta imot Ham som er kommet for at vi skal finne hvile for våre sjeler, som det uttrykkes her, prøver vi å få noe opp å gå, som da skal bestå for Guds hellige åsyn - noen mye, noen mindre, men uansett er vi på feil vei med dette. Han er vår fullkomne frelse, etter Hans egne ord: «Det er fullbrakt!» (Joh. 19,30).

   Og så enda et ord som burde få oss til å søke Herrens åsyn med iver, om vi bare forsto det rett - apostelens ord i Ef 4:27: «Og gi ikke djevelen rom.» Se det i sammenheng med det siste verset i teksten vår: «Og når dere står og ber, så tilgi om dere har noe imot noen, for at også deres Far i himmelen skal tilgi dere deres overtredelser.» (v.25).
   Dette er viktig å være klar over - at vi her har svært lett for, nettopp å gi djevelen rom! Vi bærer på ondt imot andre! Noen berger seg da ved å hevde at de har rett til det. Harmen de bærer på mot den eller de det gjelder, kalles da gjerne hellig harme - så er det faktisk blitt noe godt. De mener seg å ha en rettferdig sak. Og det er godt mulig etter menneskelige mål, men hos Gud er vi alle under den samme dom, ved hva vi er i oss selv! Vi har fått forlatelse hos Ham! Han har tilgitt oss!
   Her er det også mange som sliter, for de opplever at de ikke makter å tilgi som de burde. Det er de som er av sannheten. Og det er nettopp saken - vi makter ikke, har rett og slett ikke den evne, å skulle tilgi som Gud tilgir. Vi er nemlig - i følge Jesu egne ord - pålagt å tilgi av hjertet! (Matt 18:35). Anklagen skal ikke lenger finnes i ditt hjerte! Så kommer du altså til kort her! Ja, gudskjelov at du ser det! Alt vårt kommer til kort innfor det hellige, det fullkomne!
   Derfor heter det om de troende, at det er de som bekjenner sine synder! Ikke de som slår seg på brystet over hvor langt de etter hvert er kommet, men de som lever i sannhets erkjennelse, og derfor dag for dag må innfor Herren, nettopp med den bønn Han selv lærte oss å be: «Og forlat oss vår skyld, som vi òg forlater våre skyldnere.» (Matt 6:12).
   Det er de som hevder at vi ikke lenger har synd etter at vi er kommet til tro, vi har ikke lenger noen skyld innfor Gud. Ja, det er takk og lov sant, og det skal vi få forkynne med frimodighet, men alt etter Guds ord, og ikke egne tanker om det. Etter Guds ord pådrar vi oss hele tiden skyld, vi er alltid skyldige for Gud, og må derfor be denne bønn - eller la oss si: Leve i denne erkjennelse: «Forlat oss vår skyld!» Hvorfor skulle vi ellers be denne bønn, om vi ikke hadde noen skyld innfor Gud! Dette er jo en bønn som skal bes nettopp av dem som kaller Gud sin Fader!
   Hør profetens ord!: «På den dag skal det være en åpnet kilde for Davids hus og for Jerusalems innbyggere mot synd og urenhet.» (Sak 13:1). Herren har åpnet en rensende kilde! Stående i denne kilde er du uten synd og skyld for Gud. Det er altså en rensende kilde! En kilde som renser deg fra den skyld du på grunn av ditt gamle menneske, stadig pådrar deg. «Det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.» (Hebr 12:24). Altså et blod, som i motsetning til Abels blod, som ropte om hevn og straff, roper til Gud om forlatelse for synd! I 1 Pet 5:12, kalles den: «Guds sanne nåde som dere står i.»

   Vi må aldri flytte noe av det som har med vår frelse å gjøre over på oss! Det beror på Jesus alene! Vi kan ikke trekke noe fra Hans gjerning ved vår synd og våre fall, og vi kan ikke legge noe til ved våre gjerninger, gode vilje eller noen slags dyder fra vår side. Bare bli værende i denne kilde - det rensende blod!
  Hør det!: Det beror på Jesus alene
!