For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Nyttårsaften

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


 

Umulig - men mulig!

Matt 5:38 - 48

   38 Dere har hørt det er sagt: Øye for øye, og tann for tann! 39 Men jeg sier dere: Sett dere ikke imot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. 40 Vil noen føre sak mot deg for å ta din kjortel, så la ham også få kappen! 41 Og om noen tvinger deg til å følge ham én mil, da gå to med ham! 42 Gi til den som ber deg, og vend deg ikke bort fra den som vil låne av deg. 43 Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere, 45 for at dere kan bli barn av deres Far i himmelen. For Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 Om dere nå elsker dem som elsker dere, hva lønn har dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? 47 Og om dere hilser bare på deres brødre, hva stort gjør dere da? Gjør ikke også tollerne det samme? 48 Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.

   Jesus taler i Joh 5:33, om døperen Johannes, og gir ham vitnesbyrd: «Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.» I Joh 18:37, vitner Han om sin egen oppgave her på jord for Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Det er jo her mange støter seg på Jesus, også av dem som hevder å sette Ham høyt - Han er så avgjort, så altfor avgjort. For hva sier Han med dette?: «Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Dette har jo også en motsats - her er jo også sagt, at den som ikke hører Hans røst, er ikke av sannheten! Og det er en dom nok alle som står Jesus og kristendommen imot vil ha seg frabedt. Ja, det var samme reaksjon på Jesu tid.
   Men Han sier også mer, Jesus, enn at Han er kommet for å vitne for sannheten. I Joh 14:6, sier Han at Han er sannheten! Og det er jo klart, at om det virkelig er sant, da innebærer jo en forkastelse av Jesus, en forkastelse av sannheten - og dermed er det rett, at de umulig kan være av sannheten.
   Slik lyder det altså om Johannes som gikk foran Jesus, slik taler Jesus om seg selv, og i 2 Kor 13:8, leser vi et vitnesbyrd av en som fulgte etter Jesus, nemlig apostelen Paulus: «For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten

   Ser du hva det hele veien dreier seg om? Sannheten! Og så er det tragiske dette, at vi mennesker - som gjerne vil ansees som sannhetssøkende - i virkeligheten er i et motsetningsforhold til sannheten. Jesus åpenbarer noe sterkt om dette i Joh 8:45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.»
   Altså, nettopp fordi det var sannheten, trodde de ikke! Det er ikke noe godt vitnesbyrd om oss dette, men så står vi da også overfor Ham som er kommet til verden, for å vitne for sannheten.

   Derfor taler Jesus slike ord, som det vi leser i teksten vår her, for om mulig føre oss inn i, og overbevise oss om sannheten, både om oss selv og Gud. Han forkynner oss sannheten, for at vi skal prøve våre erfaringer på den. Elsker du dine fiender? Er det din erfaring, at du har et hjerte som elsker dine fiender? Nei, må du vel si da? Ja men, da er jo ikke du fullkommen som din himmelske Far er fullkommen. Nei, men det kan da Gud umulig forlange av med, at jeg skal være som Ham! Du kjenner tanken og reaksjonen! Jo, det er jo nettopp det Gud forlanger! Du hørte jo nettopp ordet fra Jesu egen munn - men vi er eksperter på å ikke høre ordet slik det virkelig lyder. Hør nå en gang til: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (v.48). Er det mulig å misforstå dette? Ja, vi klarer det også vi. Derfor er det så mange som tar på seg kristennavnet, men aldri har kommet til sannhets erkjennelse.

   Men det er da umulig for meg å være som Gud, sier du. Ja, nå sier du sannhet, bare hør Jesu ord om det, der Han taler om kamelen og nåløyet - disiplene blir forferdet over det de hører, og spør: «Hvem kan da bli frelst?» (Matt 19:25; Mark 10:26; Luk 18:26). Og da svarer Jesus like ut - heller ikke det til å misforstå: «For mennesker er dette umulig!» Umulig! Det er sannhetens ord! Sannhetens ord til deg - at det ikke finnes noe, ingen gjerning, ingen handling - nei, overhodet ikke noe i denne tilværelsen ved hvilket du kan bli en kristen! Det er umulig! Likevel er det dette mennesker så ofte bygger sitt håp for evigheten på: Jeg bøyde meg! Jeg gav meg over til Gud! Jeg tok et standpunkt for Jesus! Jeg døpte meg, osv. Men det er overhodet ikke noe et menneske kan gjøre for å bli frelst! Det er umulig! Det er ordet fra Hans munn som er sannheten!
   Men så føyer Han noe til, som blir redningen for den som har gått fallitt på alt sitt eget - ja, her begynner dagen å lyse frem for dem: «- men for Gud er alt mulig.» For Gud! For Ham er også det umulige mulig! Nemlig å få synderen - som alltid er rik i egne øyne - gjennom nåløyet!

   «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere!» (v.44).
   Stans nå opp, og vær oppriktig overfor det ordet - spør: «Er det slik jeg er?» Det står et ord her, som feier bort alt det vi kan forsøke å stable opp i denne sammenheng. Her er altså ikke tale om noen slik from gest, som jo kun fører til at vi vokser i egen øyne - ja, jeg tilgir deg! Eller: Ja, jeg tilgir dem! Og så har vi likesom oppfylt budet ved denne viljebeslutningen vår. Nei, hør det ordet Jesus bruker her: Elsk! Da er det hjertet som kreves, ikke sant? Et rent hjerte! Et hjerte som gjør det gode, bare fordi det er godt - uten å skjele verken til høyre eller venstre, og slett ikke etter noen egen fortjeneste!
   Slik var Jesus! Han måtte ikke bestemme seg for å være god, eller gjøre godt, fordi et bud krevde det av Ham - nei, Han var slik! Det var naturlig for Ham å gjøre godt! Det var i samsvar med Hans natur! Det var jo dette hun hadde sett, den kana'aneiske kvinnen som ropte til Jesus om utfrielse for sin datter, til tross for at Han tilsynelatende ikke brydde seg om henne. Hun hadde sett dette, derfor visste hun at Han måtte hjelpe henne - og derfor gav hun heller ikke opp. Så får hun også dette vitnesbyrd av Jesus selv: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.» (Matt 15:28).
   Måtte Jesus hjelpe henne? Ja, ellers måtte Han gå imot sin egen natur - sin egen godhet! I 2 Tim 2:13, vitner apostelen noe om dette: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» Det var dette denne kvinnen så - Han kan jo ikke fornekte seg selv! Ser du dette? Er det en slik Jesus du har?
   Men slik er jo ikke vi! «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden,» skriver apostelen. (Rom 7:21). Det er svært! Det er altså en lovmessighet i dette. Like sikkert som at, dersom du slipper en stein, så faller den til jorden!
   Jesus taler i Joh 5:33, om døperen Johannes, og gir ham vitnesbyrd: «Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten.» I Joh 18:37, vitner Han om sin egen oppgave her på for Pilatus: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Det er jo her mange støter seg på Jesus, også av dem som hevder å sette Ham høyt - Han er så avgjort, så altfor avgjort. For hva sier Han med dette?: «Hver den som er av sannheten, hører min røst.» Dette har jo også en motsats - her er jo også sagt, at den som ikke hører Hans røst, er ikke av sannheten! Og det er en dom nok alle som står Jesus og kristendommen imot vil ha seg frabedt. Ja, det var samme reaksjon på Jesu tid.
   Men Han sier også mer, Jesus, enn at Han er kommet for å vitne for sannheten. I Joh 14:6, sier Han at Han er sannheten! Og det er jo klart, at om det virkelig er sant, da innebærer jo en forkastelse av Jesus, en forkastelse av sannheten - og dermed er det rett, at de umulig kan være av sannheten.
   Slik lyder det altså om Johannes som gikk foran Jesus, slik taler Jesus om seg selv, og i 2 Kor 13:8, leser vi et vitnesbyrd av en som fulgte etter Jesus, nemlig apostelen Paulus: «For vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten

E.K.

   Ser du hva det hele veien dreier seg om? Sannheten! Og så er det tragiske dette, at vi mennesker - som gjerne vil ansees som sannhetssøkende - i virkeligheten er i et motsetningsforhold til sannheten. Jesus åpenbarer noe sterkt om dette i Joh 8:45: «Men fordi jeg sier sannheten, tror dere meg ikke.»
   Altså, nettopp fordi det var sannheten, trodde de ikke! Det er ikke noe godt vitnesbyrd om oss dette, men så står vi da også overfor Ham som er kommet til verden, for å vitne for sannheten.

   Derfor taler Jesus slike ord, som det vi leser i teksten vår her, for om mulig føre oss inn i, og overbevise oss om sannheten, både om oss selv og Gud. Han forkynner oss sannheten, for at vi skal prøve våre erfaringer på den. Elsker du dine fiender? Er det din erfaring, at du har et hjerte som elsker dine fiender? Nei, må du vel si da? Ja men, da er jo ikke du fullkommen som din himmelske Far er fullkommen. Nei, men det kan da Gud umulig forlange av med, at jeg skal være som Ham! Du kjenner tanken og reaksjonen! Jo, det er jo nettopp det Gud forlanger! Du hørte jo nettopp ordet fra Jesu egen munn - men vi er eksperter på å ikke høre ordet slik det virkelig lyder. Hør np en gang til: «Vær da fullkomne, likesom deres himmelske Far er fullkommen.» (v.48). Er det mulig å misforstå dette? Ja, vi klarer det også vi. Derfor er det så mange som tar på seg kristennavnet, men aldri har kommet til sannhets erkjennelse.
   Men det er da umulig for meg å være som Gud, sier du. Ja, nå sier du sannhet, bare hør Jesu ord om det, der Han taler om kamelen og nåløyet - disiplene blir forferdet over det de hører, og spør: «Hvem kan da bli frelst?» (Matt 19:25; Mark 10:26; Luk 18:26). Og da svarer Jesus like ut - heller ikke det til å misforstå: «For mennesker er dette umulig!» Umulig! Det er sannhetens ord! Sannhetens ord til deg - at det ikke finnes noe, ingen gjerning, ingen handling - nei, overhodet ikke noe i denne tilværelsen ved hvilket du kan bli en kristen! Det er umulig! Likevel er det dette mennesker så ofte bygger sitt håp for evigheten på: Jeg bøyde meg! Jeg gav meg over til Gud! Jeg tok et standpunkt for Jesus! Jeg døpte meg, osv. Men det er overhodet ikke noe et menneske kan gjøre for å bli frelst! Det er umulig! Det er ordet fra Hans munn som er sannheten!
   Men så føyer Han noe til, som blir redningen for den som har gått fallitt på alt sitt eget - ja, her begynner dagen å lyse frem for dem: «- men for Gud er alt mulig.» For Gud! For Ham er også det umulige mulig! Nemlig å få synderen - som alltid er rik i egne øyne - gjennom nåløyet!

   «Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere!» (v.44).
   Stans nå opp, og vær oppriktig overfor det ordet - spør: «Er det slik jeg er?» Det står et ord her, som feier bort alt det vi kan forsøke å stable opp i denne sammenheng. Her er altså ikke tale om noen slik from gest, som jo kun fører til at vi vokser i egen øyne - ja, jeg tilgir deg! Eller: Ja, jeg tilgir dem! Og så har vi likesom oppfylt budet ved denne viljebeslutningen vår. Nei, hør det ordet Jesus bruker her: Elsk! Da er det hjertet som kreves, ikke sant? Et rent hjerte! Et hjerte som gjør det gode, bare fordi det er godt - uten å skjele verken til høyre eller venstre, og slett ikke etter noen egen fortjeneste!
   Slik var Jesus! Han måtte ikke bestemme seg for å være god, eller gjøre godt, fordi et bud krevde det av Ham - nei, Han var slik! Det var naturlig for Ham å gjøre godt! Det var i samsvar med Hans natur! Det var jo dette hun hadde sett, den kana'aneiske kvinnen som ropte til Jesus om utfrielse for sin datter, til tross for at Han tilsynelatende ikke brydde seg om henne. Hun hadde sett dette, derfor visste hun at Han måtte hjelpe henne - og derfor gav hun heller ikke opp. Så får hun også dette vitnesbyrd av Jesus selv: «Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil.» (Matt 15:28).
   Måtte Jesus hjelpe henne? Ja, ellers måtte Han gå imot sin egen natur - sin egen godhet! I 2 Tim 2:13, vitner apostelen noe om dette: «Er vi troløse, så forblir Han trofast. For Han kan ikke fornekte seg selv.» Det var dette denne kvinnen så - Han kan jo ikke fornekte seg selv! Ser du dette? Er det en slik Jesus du har?
   Men slik er jo ikke vi! «Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden,» skriver apostelen. (Rom 7:21). Det er svært! Det er altså en lovmessighet i dette. Like sikkert som at, dersom du slipper en stein, så faller den til jorden!
   Vi skal ikke gå så mye mer innpå det. Du kan jo bare lese denne teksten, og se i den kommende tid om det er slik du er i din hverdag! I den minste detalj. Om du gjør det gode rett og slett fordi det er din natur å gjøre det, inntil det å elske av hjertet de som forfølger deg! Ikke av en from bestemmelse, men av hjertet!

   Men se nå på Jesus! Det er nemlig hva Faderen vil med deg - at du skal se bort fra deg selv, for der er ingenting å hente i denne sammenheng - at du skal få ditt alt i Jesus, Hans Sønn! At du ikke lenger skal ære det som er i det falne mennesket, men ære Hans Sønn! Han som er fullkomment god! Han som er slik, at Han ikke kan vise bort den synder som kommer til Ham i sin nød! Ikke kan! Merk deg det! Det er det som er den troendes tro! Hos noen er den svært liten, men har nå likevel haket seg fast i sannheten, og hos noen er den stor, som hos den kana'aneiske kvinnen vi leste om. Hvilken sannhet er det troen har haket seg fast i? Sannheten om Jesus! Ja, det er Jesu åpenbaring som er årsaken til at det i det hele tatt er noen tro der. Troen er av Gud! Nå kan vi jo spørre: Hva vil det da si å være av sannheten! Av sannheten! Av Gud! Født ved sannhets ord, som han skriver apostelen Jakob. Født av sannheten! Født av Gud! Født på ny!
   Det er de som gjerne vil være så radikale, vet du - og så går de gjerne rett på deg, og spør: Er du født på ny? Ja, hva vil du svare da? Hva vil de selv svare på det? Har de noe å vise til? Noe annet enn dette ene: «Nei, for all den ting jeg visste, Kan jeg ei min Jesus miste!» For mange himmelvandrere er det ikke mer enn dette. Det vet jeg iallfall, at jeg ikke kan være uten Jesus. Jeg må ha visshet om det, ellers har jeg ingen ro.

   Hør du! Jesus vil kle av deg din gamle skitne og fillete drakt, for å kunne kle deg i sine høytidsklær - de Han vant deg ved sin gjerning på jord. Derfor lar Han deg få prøve deg på slikt, som Han møter deg i teksten vår med. «Vær da fullkommen, likesom din himmelske Far er fullkommen.» Mente Han det? Mente Han det fullt ut? Tror du Jesus noensinne har sagt et eneste ord Han ikke mente fullt ut? Så klart ikke! Så står altså dette ordet fast også! Du må være fullkommen likesom Gud, for å kunne bestå for Gud! Og idet dette begynner å gå opp for et menneske i sin fulle bredde og store alvor, begynner det menneske å se seg om etter en annen drakt å kle seg i, enn sin egen. Og da er det ført på rett vei - og det er da ført på rett vei ved Ordet! Det står en der for å ta imot deg da. Han som er kommet til jord for å kalle syndere! Han som har en rettferdighetsdrakt ferdig for deg!
   Gud være lovet!