For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               4 søndag i åpenbaringstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Det endelige skille!

Matt 13:47 - 51

   47 Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag. 48 Når den er full, drar fiskerne den opp på stranden. De setter seg ned og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige. 49 Slik skal det skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, 50 og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner. 51 Har dere forstått alt dette? De sier til Ham: Ja!

   «De sier til Ham: Ja!»
   For meg høres dette ganske så bastant ut fra disiplenes side. Det er like ut, og likesom ikke noen tvil i dette svaret. Ja! Kort og godt.
   Men hadde de nå virkelig forstått? Hva som videre skjer med disiplene der de vandrer med Jesus, helt frem til Han gir seg selv på et kors - ja, helt til Han møter dem igjen etter oppstandelsen, tyder på at de ikke hadde forstått så veldig mye av det Jesus faktisk forkynte dem like ut. Tenk bare på hvor klart Han forkynte dem om sin oppstandelse - Han sier det med rene ord - men ikke én av Hans disipler og nære venner forsto dette - ikke én! - før Han åpenbarer seg for dem som faktisk oppstanden. Og en av hans disipler - Thomas - nekter å tro det før han får legge sin finger og sin hånd i Hans sår!
   Og vi ser det jo flere ganger at de tok munnen for full. Men, ja visst Jesus! Ja visst har vi forstått! Det er jo noen grepa disipler du har utvalgt deg! Denne tanken om at du må være noe for Jesus! Å ja, det er én ting du iallfall må være: Sann! Det var ikke disiplene - det ser vi igjen og igjen. De ville være noe i seg selv, skjønt de ingenting var i denne sammenheng. Bare en flokk med fortapte og åndelig blinde sjeler. Og denne sannhet vil Jesus ha inn i, og frem i deres bevissthet. Sannhets erkjennelse.
   De svarte så kjekt, ja - men Jesus visste! Du og jeg - hvor mye har egentlig vi forstått? Går vi i virkeligheten ut over det vi har forstått? Denne mangelen på mistanke overfor ens egen åndelige forståelse, er ikke noe godt tegn. Har jeg egentlig forstått dette rett, Jesus? Du får lov til å spørre slik. Du får lov til å be: Lær meg du, Herre! Lær meg ved ditt ord og ved din Ånd!

   Det er en veldig alvorlig tekst vi har for oss her - og som altså Jesus holdt frem for sine disipler. «Atter er himlenes rike likt en not som kastes i havet og samler fisk av alle slag.» (v.47).
   Av alle slag! Men det vet du like godt som jeg, at det er ikke all slags fisk som duger - duger til mat. Og hva gjør du med den fisken som ikke duger? Jo, du kaster den ut igjen. Du vil ikke ha den. Og det er jo et alvorlig budskap i den sammenheng vi hører om det, ikke sant. Det er ikke alle de den ytre menighet samler opp, som duger. De hører ikke hjemme i den himmelske menighet, den menighet Herren vedkjenner seg. Det er jo det Jesus sier her. De kastes ut ved den endelige dom!

   Det er jo dette Han forkynner oss også i lignelsen om ugresset i åkeren - som vi finner noe tidligere i det samme kapittel hos Matteus. Åkeren var jo god - ja, det var jo nettopp himlenes rike på jord - Guds menighet. Men da alle disse som er sådd i denne åkeren skal høstes inn, leser vi: «La dem begge vokse sammen til høsten. Når det så er tid for innhøsting, vil jeg si til høstfolkene: Sank først ugresset sammen og bind det i bunter for å brenne det. Men hveten skal dere samle i låven min.» (v.30).
   Her - i vår tekst - leser vi: «Når den (nota) er full, drar fiskerne den opp på stranden. De setter seg ned og samler de gode fiskene i kar, men kaster ut de dårlige.» (v.48).

   Vi lever i en tid, hvor vi stadig hører - og svært mange også tenker - i den kristne forsamling: Det er ikke så farlig! Det er ikke så farlig hva som læres! behøver vi å ta det så nøye? De sier jo mye fint om Jesus! Ja, men sier de dette som Jesus her forkynte? For her taler Han jo ikke om den åpenbare verden kontra Guds menighet, men Han taler nettopp om - og kun om - himlenes rike. Det gjør Han også i lignelsen om ugresset i åkeren, og i lignelsen om de ti jomfruer, hvorav fem var dårlige og ikke nådde frem.

E.K.

   Når du ser det på den bakgrunn - er det da farlig? Farlig å ta feil? Ja visst er det så! Det burde vi jo umiddelbart forstå. Men kanskje skal vi la Jesu spørsmål nå våre ører nå: «Har dere forstått alt dette?» (v.51). Har du? Kanskje det da ble mer om å gjøre for deg å vite hvor du skal tilbringe evigheten, enn hvor du skal tilbringe ferien.
   Jesus tok seg av disse feilende og snublende disiplene - ja, derfor minner Han om dette store alvor, for at ingen av dem - og ingen av oss - skal befinne seg blant disse dårlige som kastes ut på den siste dag. Det er ikke noen viss standard du skal oppnå, forstå du. Altså, så og så from og gudfryktig. Som om du skulle bli frelst ved det. Han vil åpenbare den fare du befinner deg i som menneske - som en fallen synder - og hvor hjelpeløs du i virkeligheten er i deg selv, og gjennom det åpne deg for sitt ord, så Han kan få veilede deg til sannheten. Og sannheten den er Ham! «Alt det du treng for himmel og jord, Er gøymt i det eine ord, Jesus!» Alt!
   Nei, Han bygger så visst ikke opp det gamle menneske - Han river det ned og døder det, så synderen kun har ett håp: Jesus! Både verden og de som aldri blir annet enn dårlig fisk i nota, anser det for en byrde og en vanære å leve her. Å leve i nåden alene! En tigger langs veien som Herren har valgt å sette ved sitt rike bord, kun fordi Han i sin godhet og kjærlighet ønsket det. Helt uten noen som helst fortjeneste hos den som sitter der og får ta til seg.
   Når du og jeg får åpnet vårt øye for dette - det er av Guds nåde alene - da ser vi først at vi er virkelig fri! Og da er det så visst ikke noen byrde, men en fylde av liv og glede. Gud har gitt meg evig liv og salighet av nåde blott, og ingen, eller ingenting, kan ta det fra meg igjen! Jeg er kjøpt fri ved Jesu dyre blod!
   Vet du noen annen måte å unngå å bli kastet ut igjen, den dagen Herren treder frem for å se hva Han har fått i nota si? Er det noe annet enn dette dyrebare blod, som ble utgytt til syndenes forlatelse? Er det noe annet enn dette dyrebare legeme, som ble gitt for oss? Guds legeme - Guds blod! Prisen var høy, men Han har betalt! For hva er vel denne nota som kastes ut, uten evangeliets forkynnelse og utbredelse! Det er Guds kjærlighetsbudskap til sin forkomne og fortapte skapning: Nå kan du få komme hjem! Synden - din synd - er sonet, og gjelden - din gjeld - er betalt! Det er budskapet som går ut til all verdens falne! Alle disse som både ser og kjenner disse undergangskreftene i sitt eget bryst. Som må si: Jeg er ond! Jeg er ikke slik som Gud vil ha et menneske! Som profeten Elias bekjente: «- jeg er ikke bedre enn mine fedre.» (1 Kong 19:4).
   Nei, det var ikke derfor han var Herrens profet - at han var bedre enn sine fedre! Eller bedre enn noen som helst. Men fordi Herren etter sin egen frie vilje hadde valgt ham ut. Det er også etter sin egen frie vilje han i sitt eget evige råd har utvalgt deg til å vinne frelse i sin Sønn, Jesus Kristus. Så la du det derfor heller aldri bli noen annen grunn for deg! La det rett og slett bli av samme grunn som Guds!

   «Slik skal det skje ved verdens ende. Englene skal gå ut og skille de onde fra de rettferdige, og kaste dem i ildovnen. Der skal de gråte og skjære tenner.» (v.49-50). Er det farlig å ta feil? La oss høre Jesu spørsmål igjen til slutt: «Har dere forstått alt dette?» (v.51). Har du?