For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               3 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom 5:6


Død eller levende tro?

Joh 8:12

   Igjen talte Jesus til dem og sa: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.

   Temaet for denne timen er «død eller levende tro.» Det blir ikke noen stor og dyp utgreiing av emnet – om dere skjønner hva jeg mener med det. Det kjenner jeg meg ikke i stand til, men vil bare stanse noe for hva som stiger frem og former mine tanker om det i møte med Skriftens vitnesbyrd.
   Helt til å begynne med vil jeg rett og slett lese en andakt jeg skrev for ganske så mange år siden nå – før jeg går videre. Andakten tar utgangspunkt i vitnesbyrdet hos apostelen Jakob kap. 2, vers 26: «For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger

   Tro uten gjerninger - den finnes ikke! Skriften omtaler det som død tro, og det som er dødt, det er ikke til.
   Troen er i seg selv ikke noen gjerning fra vår side, og gis oss heller ikke på grunn av noen gjerning fra vår side, men er helt og fullt en Guds gave, ifølge Ef 2:8. Skriften betegner troens opphav og fullendelse slik i Hebr 12:2: «- Jesus, Han som er troens opphavsmann og fullender.»
   Men om troens komme i hjertet ikke er grunnet på noen gjerning, så er ikke troen - når den er kommet i hjertet - uten gjerning. - Ordet taler tvert imot om den som «virksom ved kjærlighet,» i Gal 5:6.
   Den virker et frimodig og fortrolig samfunn med Herren. - En levende overbevisning om at ens sak er god! Dette vil også føre med seg et ønske om, og en trang til å bringe budskapet ut til andre - at Jesus må bli kjent av stadig flere, og først og fremst av ens nærmeste.
   Det er ikke slik at det alltid er lystbetont, men det er slik at du vil gå den vei som Ordet peker ut. Det vil si at Ordet blir bestemmende for livet ditt! Man kan for eksempel ikke leve med Jesus og på samme tid praktisere det Guds ord holder for synd! Dette er en forvrengning fra menneskets side, for å tilpasse Guds ord våre lyster. Men den sanne kjærlighet berger fra det som er ondt, den tillater ikke å leve i det!
   Derfor er også forsakelse en troens gjerning - eller rettere: en troens frukt!
   Dette bør drive oss til Herren med bønn og begjæring om at Han må gi oss den sanne og rette tro - så vi ikke skal bedra oss selv - i visshet om at Han vil gi oss det vi ber Ham om!
   Så langt andakten.

   Troen har altså sin frukt - men et pent og pyntelig ytre liv er likevel ikke noe bevis på at troen er i hjertet. Denne erkjennelse vil igjen og igjen drive et menneske til Jesus. Det vil si, en troende!
  
Det blir også atskillig riktigere, for en rett forståelse av hva det er tale om, å tale om troens frukt fremfor troens gjerning.

   Dette er Herrens løfte over oss også når vi nå skal stanse for begrepene død eller levende tro. Og når jeg sier over oss, så menes det nettopp det Jesus selv sier i teksten her: «Den som følger meg!» Verken dette løftet eller noe annet løfte er gitt til noen som helst andre enn den som følger, eller vil følge Ham!
   I 2 Kor 1:20, kan vi lese: «For så mange som Guds løfter er, i Ham (Jesus) har de fått sitt ja. Derfor får de også ved Ham sitt amen, Gud til ære ved oss.»
   For så mange som Guds løfter er! Med andre ord – hvert eneste!

   Når en skal ta på seg å definere begrepene død og levende tro, så kommer en vanskelig utenom det kjente verset i Jak 2:26, som vi allerede har nevnt: «For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.»
   Vi må alle erkjenne at det Jakob skriver i sitt brev om død og levende tro, er uhyre vanskelig, sett opp imot det for eksempel – ja, ikke minst Paulus forkynner – da Jakob synes å holde frem den levende tro som noe vi selv skal kunne registrere i den grad at vi kan hvile i den, ved de gjerninger den avføder.
   Jeg må jo bare helt enkelt spørre: Hvem kan finne hvile i et slikt budskap? Hvilket også fikk Luther til å kalle Jakobs brev en stråepistel. Altså ikke veldig edelt materiale med andre ord.
   Likevel er det et ubestridelig faktum ifølge Skriften selv, at både den døde og den levende tro avføder gjerninger – altså har gjerninger som følge.
   Hva? – har den døde tro gjerninger? Ja, uten tvil – og det ofte større og mer bemerkelsesverdige enn hva som følger av den levende tro. Tenker da på de ytre synlige gjerninger. Det er jo derfor det er så vanskelig for oss å skjelne her. Men gjerningene som den døde tro avføder har sitt opphav, sin fødsel, i det gamle menneske i oss – i dets forstand, fornuft og vilje – og derfor kaller også Guds ord dem – som i Hebr 9:14 – for døde gjerninger, for de er jo født av en død tro! Og videre, at det er bare ett som kan rense vår samvittighet for disse døde gjerninger og sette oss i stand til å tjene den levende Gud, nemlig Kristi blod!

    De som følger Jesus – hvem er det? – hva er det som særpreger det mennesket? – hva slags tilstand er han eller henne i, om du vil? Jo, de har en samvittighet som er renset fra døde gjerninger ved Kristi blod! Det vil si at de tar sin tilflukt til det! De har sitt samfunn med Gud i det! De har sitt eneste håp om frelse i det! Det er det eneste som kan stille samvittigheten til ro, om du vil. Vissheten om renheten som en følge av Kristi blod.
   Når jeg skal vurdere meg selv åndelig, da ender jeg alltid opp med et hjertets rop til Herren: Herre Jesus, se du i nåde til meg arme syndige menneske! Uten og utenfor deg har jeg intet å stå på eller lene meg til! Og det er den levende tro! Den flyr til Jesus alene! Og nå skal du høre igjen hva som forkynnes om denne tro i Gal 5:6: «For i Kristus Jesus betyr det ikke noe om en er omskåret eller uomskåret, her gjelder bare tro, virksom ved kjærlighet.»

E.K.

   Den – DEN – er virksom ved kjærlighet! Den er det! Så behøves kun denne tro! Resten vil komme av det! Det er jo nettopp hva Jesus forkynner oss i Joh 15:5: «Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.»

   Jesus møtte mye død tro under sin vandring i Israel – og merk deg i Israel, det vil si, der hvor en kunne vente å finne levende tro. De hadde jo Ordet! Likevel er det først og fremst hedninger Herren må rose for tro, som den hedenske høvedsmann vi kan lese om i evangeliene, hedningen Kornelius som endte opp med å bli frelst med hele sitt hus, og den kana’aneiske kvinne blant annet.
   Men hva møtte Han i Israel, og da først og fremst blant disse fremste granskere og ransakere av Ordet? Jo, ikke bare en død tro, men en tro som var av djevelen ifølge blant annet Joh 8:44. Derfor forfulgte de også Ham som åpenbarte den sanne Israels Gud i sin person, og derfor forfølger disses åndsfrender også evangeliet i våre dager, gjerne under dekke av at de er evangeliets fremste beskyttere!


  
La oss stanse et øyeblikk for fariseerne og de skriftlærde. Hva var det de trodde egentlig? Var de virkelig slike grove åpenbare egenrettferdige som de gjerne fremstilles som? Nei, men fordi de ikke var født av Ånden, fordi loven som de holdt seg til aldri hadde fått gjort sin egentlige gjerning i dem, mistolket de det meste. Men å du, hvor vakkert det tok seg ut! Fremfor alt var det slik, at alt de foretok seg skulle fremfor alt ha den sanne og rette motivasjon – ellers ble den utførte gjerning forkastet som utilstrekkelig innfor Gud! Den var dermed ikke ren! Og for å leve dette rene livet ut av hjertet, trengte de Guds nåde! Det var de på det rene med! Og Guds nåde var da at dette lyktes mer og mer for dem. Gud hjalp dem med dette! Derfor ser du at fariseeren som ifølge Jesu fortelling sto fremst i templet og bad, han bad slik: «Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: osv.» (Luk 18:11).
   Gud, jeg takker deg, sier han. Han tok ikke æren for dette livet selv – nei, han gav Gud æren for det! Her ligger noe vi bør merke oss nøye! Dersom du finner noen frukt hos deg selv, som du mener å kunne spore som en følge av ditt kristenliv – hvor vil du umiddelbart og naturlig stille deg overfor den hedningen der ute, som selvsagt ikke har noen frukt som kan spores tilbake til liv i Gud? Ser du dette? Takk Gud, at jeg ikke er som den tolleren der nede!

   Det er nok av dem som forkynner denne fariseismen iblant oss også i dag, dessverre. For det første stiller de seg selv i fariseerens situasjon og dermed under samme dom, og likeens som dem hindrer de den elendige som vil gå inn.
   De sier så vakkert at alt er av nåde – ja, bare nåde! – Å, det må vi aldri tvile på! – Men frukten i livet vårt skal vise om vi lever rett i forholdt til denne nåden! Altså blir det nådevirkningene du skal finne hvile i, og ikke Jesu fullbrakte frelsesverk for deg alene!
   Gud skal dømme oss på den siste dag hevdes det, og da skal Han vurdere vår stilling til Hans evangelium ut fra de frukter vi eventuelt har båret eller eventuelt mangel på sådanne – som om Gud ikke kjenner sine fra dag en! – den elendige som tar sin tilflukt til Ham! Og dette våger de til og med å kalle luthersk!

   La oss si noe til slutt her: Det er fint med disse som har pekt på hva som ikke sømmer seg for en kristen, hva som er synd og lignende. Men jeg trenger jo ikke å høre det hver søndag! Har jeg hørt det så vet jeg det. Guds ord sier at jeg ikke skal stjele! At homofili er synd! At hor er synd! At løgn er synd osv., - jeg trenger bare å høre det en gang, så vet jeg det. Det jeg sliter med er jo å få tro evangeliet for en synder som meg, og jeg forundrer meg over disse som har dette så greit på plass. En annen ting vi trenger å takke Gud for er jo disse som gjerne under store kostnader har tatt vare på læren opp igjennom – sanne teologer med andre ord. Vi har mye å takke for! Men sannheten er likevel den – og det må vi fremfor alt legge oss på hjerte – at du kan ha alle disse ting på plass, og likevel ikke ha Jesus!
   Det er også noe skremmende ved fariseerne og de skriftlærde, som burde tale til oss – de hadde forkynnelsen av Messias og ventet på Ham! Det står om disse som Jesus i Joh 8:44, sier har djevelen til far – at de var jøder som var kommet til tro på Ham! Hva var nå det for en tro? Det burde jo virkelig være et alvorlig spørsmål for oss, ikke sant?
   Personlig her til slutt: Det er svært ofte jeg hører mye forkynt som er vel og bra, men opplever å bli sittende med spørsmålet: Hvor er Jesus? Selv om Hans navn og verk er blitt nevnt mange ganger. Det er likevel som om det ikke er det som er midtpunkt og mål for talen, for forkynnelsen!
   Jeg lar det henge der og spør: Har du noe annet sted du kan fly i dag og finne hvile hva din frelses visshet angår?
   Det er vel det som avgjør om du har en død eller levende tro!