Hvorfor tvilte du? Hvorfor? Ikke så godt for Peter å svare sant på det.
  Å du, for noen store disipler. Disipler med stor D. Men det viser Herren oss – hvem som er stor. En ser hvordan menneskets tro på seg selv, og de ting som er i verden blir gjort til skamme. Det er ikke for ingenting Herren har latt det skje og nedskrive, oss til lærdom – når det samme skjer med oss.
   Det er den samme klippefaste tro i oss. Ja, sier klippefast, for det er en klippe bare lovens hammer kan knuse. Dette som djevelen fikk sådd på fallets dag: Dere skal bli som Gud! Dere skal bli noe stort! Når du ser utover verden i dag – hva er det de streber etter? Jo, det er jo nettopp å skulle gjøre denne djevelens løgn til virkelighet! Hvordan synes du det ser ut?
   Lovens hammer og ydmykelse, det eneste som kan knuse – eller skal vi si, pulverisere – dette, når en har falt igjennom tilstrekkelig mange ganger til å innse, at kjødet intet formår. Vi blir for svake og små!
   Jesus sier det like ut og så enkelt at selv dåren forstår det i Joh 6:63, at kjødet gagner intet! Ja, enkelt å forstå, men ikke enkelt å bøye seg for.
   Det er rett og slett tale om å komme til sannhets erkjennelse, slik at en sier som Paulus i Fil 3:3: «For det er vi som er de omskårne, vi som tjener Gud i Hans Ånd og roser oss i Kristus Jesus, og som ikke setter vår lit til kjød.» Og salmisten som vitner i Sal 119:67: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.»

   Når vi leser Peters historie, ser vi det samme – før han ble ydmyket fór han vill. Så er det også Peter som siden skriver i 1 Pet 5:5b: «For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.»
   Det er vel også ditt vitnesbyrd? Her falt Peter igjennom, og det grundig. Hadde ikke Herren rakt ut sin arm og grepet ham, hadde han rett og slett druknet. Og da sier Jesus det like ut til ham, som hele tiden hadde vært tilfelle, men uten at Peter selv erkjente det: Du lite troende! Mye tro på seg selv riktignok, men det bærer ikke frem.
   Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse, kan vi lese i 1 Tim 2:4. Jesus var ikke interessert i en slik soldat som sprang omkring og skulle forsvare Ham med sverd. En kan ikke seire på det viset i Guds rike – det er en åndelig strid.
   Det Jesus ville var å frelse Peter. Det var nemlig hva Peter var i behov av – å bli frelst, og ikke minst fra sin tro på det han kunne utrette for Jesus. Det var Peter som trengte Jesus, og ikke omvendt! - som det også er du som trenger Jesus, og ikke Han som trenger deg!
   Så kunne han siden vitne, Peter: Det er en som har tilveiebrakt frelse for alle mennesker – også den dypest falne!
   Det er det eneste våpen vi har – Guds ord – det Jesus har lært oss ved sin Ånd!
   Ikke å undres på da, at vi kalles sauer. Vi kan ikke si annet enn hva Jesus har sagt oss. Men Jesus selv sier om dette ord – det har makt til å frelse, det vil si, gjenføde, det menneske som mottar det. Og det har også makt til å binde det mennesket i sin synd, som avviser det, fordi det er sannhets ord. Det som vi er født ved, skriver apostelen Jakob. Født ved som kristne!
   Dette forsto ikke disiplene da, og det er vel en lærdom som ikke er lært én gang for alle, av noen.

   «Vi har ikke her noe annet enn fem brød og to fisker,» sier de. (v.17). De var fokusert på hvor lite de hadde.
   Tenk om vi hadde en stor og vel organisert organisasjon i ryggen. Mange krigere! Mange penger! Skoler og begavede folk osv. Men hva er dette til så mange, sier vi gjerne, når vi ser at vi ikke har dette. De så ikke Han som sto midt iblant dem. Nei, de aktet Ham i virkeligheten ikke større enn at de kom til Ham, og foreslo for Ham, hva Han skulle foreta seg.
   Hadde de hatt tusen brød og tusen fisk, hadde de ikke behøvd det engang, vet du. Men nå var situasjonen så kritisk at de syntes de måtte gripe inn og få gjort noe fornuftig. «Men da det led mot kveld, kom disiplene til Ham og sa: Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Send derfor folket fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe seg mat!»
   Som om de forsto situasjonen bedre enn Jesus!

   Ja, når vi ser på den åndelige situasjonen i dag – er det ikke ganske likt? Stedet er øde, og det er alt sent på dagen. Og her er så mange for så vidt samlet om kristen virksomhet, men så lite mat. Hva er det vi trenger? Vil du svare på det? Har du noe forslag til Jesus? Kan du fortelle Ham, hva Han nå bør gjøre? Det er mange som foreslår i dag også.
   Men her viser Jesus oss det, nemlig at Han griper inn og velsigner det som ingenting er i menneskers øyne, til så mange! Sitt ord!
   Om vi har store organisasjoner, skoler, penger, stort arbeid, begavede folk, så hjelper det faktisk ingenting, uten Herrens velsignelse – nei, det er tvert imot på full fart mot grøfta.

E.K.

   «Det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ikke noe til,» skriver Salomo i Ordsp 10:22. Ikke noe! Merk deg slike uttrykk!
   Det er jo nettopp hva vi er vitne til i teksten vår – Han velsigner ikke det som er noe, men bryter det ned, for om mulig å frelse noen. For Han vil først og fremst frelse oss fra oss selv og Guds vrede over vårt forvendte hjerte, som ikke kjenner Gud, men trives i det som er Gud imot! Nemlig det som er stort i verdens øyne!
   Så setter Jesus dem på plass! «De behøver ikke gå bort. Dere skal gi dem mat!» (v.16).
   Vi! Vi har ikke noe som holder til så mange! Nei, det er nettopp det som er saken! Nå ser de sant på seg selv og situasjonen. Skulle bare en klar ordre til fra Jesus!
   Farlig dersom vi skulle tro det! La oss – La oss – for vi har nok å gi!

   Er Herrens velsignelse blitt en selvfølge for oss? Du, vi har ingenting å gi – det er Jesus som gir, når Han vil.
   Ja, selvfølgelig blir det gjerne sagt da. Men det var ingen selvfølgelighet for disiplene å bli disippel med liten d. Det var en hard skole! Men når Han slik hadde satt dem på plass, kunne disiplene gå og dele ut det som Herren gav dem å dele ut. Nok til alle og tolv kurver til overs.

   Måtte Herren velsigne sitt ord slik her i kveld. Da var det ikke forgjeves.
   Men Jesus stanset ikke med denne ydmykelsen. Han kjente disiplene for godt til det. Det som den første ydmykelsen hadde brutt ned, ville straks vokse opp igjen på grunn av brødunderet som de hadde vært med på. Og så sendte Han dem ut på sjøen alene. «Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hårdt mot bølgene, for vinden var imot.» (v.24).
   Men Han holdt øye med dem. Ja, Han ser oss alltid. Det kan vi lese om i samme beretningen i Mark 6:48: «Han så at de slet hårdt med å ro, for de hadde vinden imot. I den fjerde nattevakt kom Han til dem vandrende på sjøen, og ville gå forbi dem.»
   Og hør hva som videre står om Herrens disipler: «For de hadde ikke fått forstand av det som var skjedd med brødene, men deres hjerte var forherdet.» Forherdet!
   Men dette er jo Hans disipler! Er det slike Han tar seg av da? Forherdede syndere? Ja! Det er et troverdig ord fullt verd å motta! Paulus vitner dette etter å ha møtt og lært Herren å kjenne.
   Slik hadde han ikke kjent Herren før i sin fariseiske streben etter rettferdighet.
   Du ser at grunnen til utvelgelsen ligger i Herrens hjerte, ikke i vårt!
   Har du fått hvile i det, du som dømmes av ditt eget hjerte? Du som vet at du ikke strekker til.

   Hør hva Jesus sier i det 50ende vers i Mark 6: «For de så Ham alle og ble slått av skrekk. Men straks talte Han til dem og sa: Vær frimodige! Det er meg, frykt ikke.»
   Vær frimodige! Frykt ikke! Og til det gir Han dem én grunn, som gjelder i alle de situasjoner vi kommer i - én eneste årsak til å være frimodig og ikke frykte verken for dette livet eller evigheten. Det er meg!  
   Midt i stormen taler Han til dem: Vær frimodige! Det er meg! Frykt ikke!
   Slik taler Han altså til disse forherdede disiplene, som ikke hadde fått forstand.
   Ja, at du kunne bomme så ofte som ny kristen, det er så, men nå burde det vel gå bedre?
   Jeg vil ingenlunde støte den bort som kommer til meg, om det så er den sytti ganger sjuende gang i dag! Slik taler Herren om det, uansett hva ditt hjerte måtte komme til å si!
   Ser du Herren? Ja, Han er her og åpenbarer seg, så sant som det er Hans ord. For vi taler ikke om det som skal åpenbares nå, men om det som er åpenbart.

   Og så denne beretningen som vi kjenner så godt: «Da svarte Peter Ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og Han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? Og da de steg opp i båten, la stormen seg.»
   Synes du ikke du kan se Peter der han sitter fortumlet og gjennomvåt i bunnen av båten. Nå i den situasjonen hadde han ikke mye tro på sin tro. Og det varte vel en stund.
   «Men de som var i båten, kom og falt ned for Ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!» (v.33).
   Måtte det være våre alles vitnesbyrd! Vår frelse ligger ene og alene i dette at Han rakte ut sin hånd!