For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               Søndag før pinse

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


 

En sann Herrens apostel – et sant Herrens budskap


   Noe spesielt jeg har fått å stanse for her, men tar med hele teksten for sammenhengens skyld.


Gal. 1, 10 – 24

   10 Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener. 11 Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. 12 Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring. 13 Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hårdt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den. 14 Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. 15 Men da Han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, 16 etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om Ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod. 17 Heller ikke drog jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg. I stedet drog jeg straks av sted til Arabia, og vendte siden tilbake til Damaskus. 18 Deretter, tre år senere, drog jeg opp til Jerusalem for å bli kjent med Kefas, og jeg ble hos ham i femten dager. 19 Men noen annen av apostlene oppsøkte jeg ikke, bare Jakob, Herrens bror. 20 Det jeg her skriver til dere - se, det vet Gud at jeg ikke lyver! 21 Deretter drog jeg til bygdene i Syria og Kilikia. 22 Personlig var jeg ukjent for de kristne menighetene i Judea. 23 De hadde bare hørt at det ble sagt: Han som før forfulgte oss, han forkynner nå den tro som han før prøvde å utrydde. 24 Og de priste Gud for meg.

   Like før dette har apostelen gått imot disse judaistene som hadde forkynt et annet evangelium i galatermenigheten, enn hva Paulus på Herrens ord og befaling hadde forkynt dem. Og han gikk også strakt imot hva denne menigheten som en følge av denne villfarelsen nå trodde og forkynte. Det er foranledningen for den teksten vi nå leste.

   Og så skriver han videre til dem her: «Søker jeg nå å bli anerkjent av mennesker - eller av Gud? Eller søker jeg å gjøre mennesker til lags? Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener.» (v.10).
Dette anvender apostelen som et bevis, eller iallfall et klart tegn på at han er en sann Herrens apostel – dette at han taler like ut uten å søke å vinne mennesker ved å stryke dem etter hårene, som vi sier. Han viser ved det at han har en som står over ham, og at det er Hans budskap, og ikke sitt eget han forkynner.
   De falske lærere og forkynnere kjennes jo på dette at de vil vinne mennesker for seg, og da må de også tilpasse budskapet, så dette kan lykkes for dem. De er med andre ord i stand til å snu kappa etter vinden, for de er ikke forpliktet overfor en høyere, men kun drives av egeninteresse.
   Herren derimot snur aldri kappa etter vinden, noe vi blant annet får et klart eksempel på i Joh. ev. Kap. 6, hvor Han taler om nødvendigheten – den absolutte nødvendighet – for Hans legeme og blod til frelse. Da møter mange av Hans disipler dette budskap med dette: «Mange av Hans disipler som hørte dette, sa da: Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem?» (v. 60). Det vil si vanskelige å forstå – ja, uforståelige og støtende. Hva gjør Jesus da? Gir Han etter for dette, og prøver å mildne budskapet – gjøre det mer etter deres naturlige smak? Nei, Han gjør det tvert imot enda mindre forståelig, og enn mer anstøtelig for deres naturlige forstand og sans idet Han sier til dem: «Tar dere anstøt av dette? Hva så når dere får se Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før?» Altså dette budskap at Han var til i himmelen, før Han kom til jord. Og så følger Han på med dette velsignede budskap for den som har mistet troen på alt i seg selv, når det gjelder den sanne åndelighet: «Det er Ånden som gjør levende, kjødet gagner ikke noe. De ord jeg har talt til dere, er ånd og er liv.» (v.61-63).

   En annen ting Paulus anvender for å vise at han er en sann Herrens apostel, er den bemerkelsesverdige omvendelse som har skjedd i hans liv: «Dere har jo hørt hvordan jeg en gang levde som jøde, hvor hårdt jeg forfulgte Guds menighet og forsøkte å utrydde den. Jeg gikk lenger i jødedommen enn mange jevnaldrende i mitt folk, og var enda mer nidkjær for overleveringene fra fedrene. Men da Han som utvalgte meg fra mors liv og kalte meg ved sin nåde, etter sin gode vilje besluttet å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om Ham blant hedningene, da samrådde jeg meg ikke med kjød og blod, osv.» (v.13-16).
   Her er noe veldig alvorlig - mennesker som får se inn i sannheten, men som av bekvemmelighetsårsaker ikke tar konsekvensen av det. En vil ikke lide - bli upopulær -miste privilegier av ymse slag osv.
   Han som hadde hatt en priviligert stilling i samfunnet, var sett opp til og beundret, og ikke trengte å be noen om noe – i en stilling hvor han var i stand til å forfølge andre, og trekke dem for domstolen, han hadde nå gitt avkall på alle disse privilegiene, og var selv blitt en av de forfulgte – og det til alt overmål, blant dem han tidligere hadde forfulgt.
   Enten måtte jo denne mannen virkelig ha opplevd det han vitner om, eller så måtte han ha blitt fullstendig gal. Det burde jo være klart nok iallfall. Men det er da ingenting i brevene hans som tyder på det siste, men tvert imot at en har med en svært så klok og begavet mann å gjøre. Altså var hans vitnesbyrd sant! Herren hadde møtt ham, denne nidkjære forfølgeren av menigheten, og åpenbart ham denne for Paulus så forunderlige sannhet, at han var utvalgt til apostel for Herren fra mors liv av.

E.K.

   Dette anvender Paulus på denne måten i det første brevet til Timoteus v.16: «Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv.»
   Til et forbilde for dem som skal komme til tro på Ham til et evig liv. Det vil jo si – til et forbilde for deg! At du sitter her i kveld og er en sann troende – det vil si, en som av hjertet må si: Jeg vet meg ikke noe annet til frelse enn Jesus Kristus og Ham korsfestet! - det skyldes ikke noen heroisk innsats fra deg på noen måte, men ene og alene dette at også du var utvalgt til dette etter Hans frie viljes råd fra evighet av – ja, før verdens grunnvoll ble lagt. Bli i dette – da blir du i Guds evangelium! Vil du legge noen annen grunnvoll enn dette, da ender du nettopp i dette som apostelen advarer så sterkt imot, nettopp i brevet til galaterne – et annet evangelium! Et evangelium, som etter apostelens ord ikke er noe evangelium, men bare en forvirring og forvrengning inspirert ifra avgrunnen. (Gal. 1,6-7).

   La det få synke inn hos deg nå: Det finnes ikke noe annet evangelium enn det du har hørt ut fra Skriften! Altså er det ikke noe mindre enn Guds kraft til frelse, du har med å gjøre. Den faste og sikre grunn. Davids rike nåde, den visse, som Skriften vitner om det i Jes. 55,3. Den visse! Har det gått opp for deg at din frelse i Jesus er viss? Viss!
   Jo, det er greit det at Paulus var utvalgt til himmel og salighet, tross sin åndelige blindhet og derav følgende ondskap, men nå da han var møtt av Jesus og derfor en sann omvendt kristen, var han nok ikke en slik vingler som meg. Jeg vil bare spørre deg om
én ting i den forbindelse – den torn i kjødet Paulus ba så inderlig til Gud om å slippe, tror du det kom til et punkt her i livet da han var fri for den, eller var det Guds nåde som var nok for ham livet ut? Hva vil du svare på det? Kan hende Paulus må si til deg, som han skrev til galaterne: «Du uforstandige! Hvem har forhekset deg? Du som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet! Bare dette vil jeg få vite av deg: Var det ved lovgjerninger du fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er du så uforstandig? Du begynte i Ånd, vil du nå fullende i kjød?» (Gal. 3,1-3).

   Paulus anvendte disse bevis på sitt apostelembete overfor galaterne, for om mulig å vinne dem tilbake til den sanne folden, men det er det samme ordet til meg og deg som er til stede her nå, han søker å overbevise deg om at det evangelium han forkynner – frelse i Jesus alene, din utvelgelse i Ham til frelse fra evighet av – det har Han fra Herren selv. Han vil overbevise deg om at han er en sann apostel, så du skal feste lit til de ord han forkynner deg. Hadde han vært her nå, så hadde han kalt deg ved navn! Og det er nettopp hva som må gå så salig opp for ditt hjerte, at Gud har utvalgt deg til frelse, og Han kaller deg ved navn!

   Nå var Paulus blitt en lidende Herrens tjener. Nå var det ikke om å gjøre for ham å gjøre seg det makelig her på jord lenger. Nå var det ikke de jordiske ting han så etter lenger. Han så ikke lenger noen vinning i det, men hør hva som nå var en vinning for ham – og her kommer vel du og jeg til kort - : «- og døden en vinning.» Døden en vinning! Kanskje tenkte du, at du var blitt svært så åndelig? Du må merke deg dette – Paulus taler ikke bare om å være villig til å dø, men den er sett på som en vinning! Han så frem mot noe som var så mye, mye bedre enn alt hva han kunne oppnå her på jord. Dette var han villig til å miste alt for.
   Kan hende får slike ting plassert oss der hvor vi virkelig hører hjemme. Med en ydmyk hjertes bønn om å bli bevart i Hans evangelium, tross alt som bor i oss, eller nettopp derfor.

   Hør ham som forkynner deg evangeliet her, nå til slutt: «Jeg kunngjør dere, brødre, at det evangelium som er blitt forkynt av meg, ikke er menneskeverk. Heller ikke har jeg mottatt det eller lært det av noe menneske, men ved Jesu Kristi åpenbaring.» (Gal. 1,11-12).