Ja, her møter vi mennesker som får dette vitnesbyrd av apostelen, at de er nidkjære for Gud. Og når et menneske ikke bare vil ha, men faktisk har, nidkjærhet for Gud, så må vel det være noe Gud har behag i, selv om det er visse mangler ved det? Slik vil vi tenke! – at Han vil se til den oppriktige vilje og ærlige hu – det rette motiv, som det heter – og så vil Han komme oss i møte på den veien.
   Svaret får vi av Paulus her i vers 1: «Brødre, mitt hjertes ønske og min bønn til Gud for dem er at de må bli frelst.»
   Her var ikke noe Guds velbehag å spore!
   Ikke frelst, men på vei til fortapelsen med all sin nidkjærhet – og det er ingen utsikter til noe annet heller. Nettopp denne nidkjærhet vil holde dem fast under Guds dom.
   Det vil et menneske aldri naturlig tenke, at vår nidkjærhet for Gud, det vil si, vår religiøsitet det, skal være det store hinder for vår frelse. Disse måtte omvendes fra sin nidkjærhet. Nå er det ikke noe galt ved nidkjærheten i seg selv – ingen var vel mer nidkjær for Gud, enn Paulus etter omvendelsen. Han var slik sett ikke noe mindre nidkjær, enn han var som den ihuga fariseeren før omvendelsen. Men det er spørsmål om hva som er grunn til nidkjærhet. Hva som gir nidkjærheten næring! Den må nemlig leve av noe den også! Den må jo virkes og holdes levende av noe. Hva er det som driver deg?
   Er det loven? Lovens bud og krav som har begynt å leve her inne i hjertet. Frykten for dommen – begjæret etter lønnen! Begjæret etter å bli Guds yndling fremfor andre mennesker, eller iallfall ikke dårligere stelt enn dem. Frykten for å være den som blir forkastet - at du ikke skal holde mål.
   Når en skjærer gjennom denne nidkjærheten, og all den virksomhet og såkalte gode gjerninger som følger på, og inn til kjernen, finner en gjerne en vond samvittighet. Se, det var drivkraften!
   Da har vi med mennesker å gjøre, hvor dette lovens krav har fått skjære dypt. Her er tross alt en større erkjennelse av Guds hellighet, men hva har det fått virke? Jo, et veldig arbeide og en veldig iver en da mener å være for Gud, men sannheten er jo at en arbeider for seg selv – for lønn!
   Slik er det når kjødet vil berge seg selv. Men den som vil berge sitt liv vil miste det, sier Jesus i Matt 16:25.
   Hos andre igjen er det hele mer overfladisk, som det kalles, ved å være glade, takke mye, være vennlige mot alle, synge lovsanger osv. Alt i livet gjøres likesom for Jesus. Andre vil glede Jesus ved å ta det mer alvorlig. Men alle gjør det ut ifra den erkjennelse at «jeg kan iallfall ikke bare være som jeg er!»
   Hvem har sagt deg det? Jo, frykten for Gud på grunn av synden! Hvem har sagt deg at du er naken, sa Herren til Adam på fallets dag. Da ville han skjule seg. Synden har den frukt – angst for Gud! Jeg kan ikke møte Ham slik som jeg er!
   Det har loven lært deg! Men nå vitner Ordet at synden er tatt bort ved Jesu offer! Hva da?
   Det fortelles om japanske soldater som gjemte seg i jungelen der borte i Østen i mange, mange år etter krigens slutt i den tro, at den ennå pågikk. De visste ikke at det var fred! Ingen hadde fått fortalt dem det.

   Du kjenner på alt dette her inne og tenker – det må ennå være krig mellom meg og Gud! Jeg skulle - eller burde - være å annerledes nå, etter mange år som kristen. «Du ser på deg selv og på alt som er galt, Og dermed du glemmer hva Herren har talt.»
   Ja nidkjære var de, men tenk det står – uten den rette forstand. Den rette forstand må til, og hvordan får vi så den? Jo, den som kommer til Golgata og der lar seg lære – han får den rette forstand. Apostelen Johannes skriver i sitt brev- 1 Joh 5:20a: «Vi vet at Guds Sønn er kommet, og Han har gitt oss forstand så vi kjenner Den Sanne.»
   Det er den rette forstand, å kjenne Den Sanne! Han som soner våre synder på korset i sin Sønn!
   Og når Johannes har skrevet dette, skriver han videre: «Mine barn, ta dere i vare for avgudene!» (1 Joh 5:21).
   Å dyrke Gud, å tjene Gud, på noen annen måte enn ved troen på Jesus og Ham korsfestet, det er avgudsdyrkelse. Det vil si, all dyrkelse og all tjeneste som ikke flyter som en direkte frukt av Guds frelsesåpenbaring.
   Her har jeg så ofte kjent på dommen og en uro i mitt indre, for dette er så umulig å holde fast på – hjertet vil alle mulige andre veier, og hvile på alle mulige andre grunner.

E. K.

   Så råder jeg ikke med dette hjertet, men får så se i Ordet at Han har gitt meg det i Jesus. Da faller også hjertet til ro, vet du. Og også når hjertet er urolig, er Jesus fremdeles den samme – og det som er gitt meg i Ham kan ikke forandres.
   Han har gitt oss forstand, skrev apostelen. En gave den får, som omgås evangeliet. For hva sier evangeliet? – Jo, at gaven alt er given! At Han døde for deg til fastsatt tid, mens du ennå var ugudelig. Selv om jeg i utgangspunktet er ugudelig, har jeg retten ved Ham. Ja, nettopp da!
   Å omvende seg fra sin ugudelighet, det er å vende seg fra den vei jeg før har vandret på, og ikke til lovens gjerningsvei, men til gaven fra Gud – til Jesus, Han som ikke kan avvise den synder som vender seg til Ham. Han som har sonet deres synd med sitt eget blod, Han kan ikke på noe grunnlag vise synderen bort. Her har Herren bundet seg selv! For at du og jeg skulle ha en sikker forankring, står det.
   Ja, har du forstått dette, da forstår du også, at du alt er salig i Ham.
   «Så blir eg ikkje salig, først når eg fer herfrå, Eg i min Frelsar her alt sæl får vera,» som hun skriver så fint i sangen Lina Sandell.
   Der er den ugudelige skjult, med alle sine synder.

   Det er dette frelsende budskap, striden har stått om fra Kain og Abels tid like til i dag, og vil vedvare inntil enden. Og her har djevelen en sverm av medhjelpere og medtjenere i form av religiøse mennesker, og da i første rekke ledere rundt omkring som er innsatt på rent menneskelige kriterier, men uten å eie denne troens hemmelighet i en ren samvittighet.
   Dette skriver Paulus om til sin medarbeider Timoteus – denne forstanden han selv innehadde, fordi han eide denne troens hemmelighet. Hans samvittighet fant sin renselse i Lammets blod. «Der i den grav i haven, Der er min synd begraven,» som det sies så fint og sant i en av våre påskesalmer.
   Disse andre kan ikke annet enn å forkludre evangeliet for folk, og føre vill. For de er uten dette lys! De kjenner ikke meg, heller ikke min Far, sier Jesus.

   «Men rettferdigheten av tro sier: Si ikke i ditt hjerte: Hvem skal fare opp til himmelen? - det vil si, for å hente Kristus ned. Eller: Hvem skal fare ned i avgrunnen? - det vil si, for å hente Kristus opp fra de døde. Men hva sier den? Ordet er deg nær, i din munn og i ditt hjerte. Det er troens ord, det som vi forkynner.» (v.6-8).
   Troens ord! Hva er det? Kristus kom selv ned, og Han sto selv opp fra de døde! Det er frelse! Min og din synd, hva vi er av vårt naturlige hjerte, det hører hjemme i avgrunnen. Og da Jesus, Guds Sønn steg ned fra himmelen, steg Han ikke bare ned hit til jord, men dypere. Han steg hit ned og tok våre synder med seg ned i avgrunnen. Det innebærer det store for oss, at av den grunn kan de ikke bringe oss dit ned.
   Da Jesus steg ned fra himmelen, da visste Han at Han skulle helt ned i avgrunnen, for det var der våre synder hørte til. Deres rette sted!
   Og da Han hadde vært der nede med våre synder, steg Han opp derfra til vår rettferdiggjørelse, står det. Ja, Han sier: «Til rettferdighet fordi, jeg går til Faderen, og dere ser meg ikke lenger.» (Joh 16:19).
   Tenk, da Jesus steg opp til Faderen, var det vår rettferdighet for Gud som steg opp dit – og Faderen tok imot det, som det lyder fra apostelen i Rom 1:4: «- og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.»
   Så lever Han alltid til å gå i forbønn for oss, vitner apostelen i Hebr 7:25. Det vil si, at Han gjør dette sitt eget verk gjeldende i himmelen, og det er en bønn Gud hører – det kan du være viss på - Jesu blod!
   Takk nå Gud for at du slipper å komme frem for Ham i ditt eget navn, for å hente fortjeneste etter egen innsats! Takk Ham for at du slipper å streve med å grunnlegge din egen rettferdighet, slik som disse arme jødene, apostelen bad så inderlig for, at de måtte våkne opp. Du har fått noe fullkomment å erstatte det med – takk Gud!