Apostelen kommer her med en inderlig formaning til de troende. Det er noen de skal holde øye med, og faktisk vende seg fra – nemlig «dem som volder splittelse og anstøt imot den lære som de har lært.»
   Det er et moderne ord eller uttrykk som har kommet inn fra engelsk og blitt svært populært i vår tid. Dette ord eller uttrykk betegner nettopp det å være moderne. Det er ordet in. Du må sørge for å være in! Det vil jo si: Du må sørge for å følge med tiden! - eller: Du må sørge for å være i samsvar med tidsånden!
   Denne apostelens formaning som vi nettopp stanset for, er så visst alt annet enn in, i dag! In, det vil jo si at du er inne i noe – du er i samsvar med noe. Du kjenner uttrykket – å være inne med noen! Han eller hun er inne med de folka, sies det gjerne. Du er ikke på utsiden. I dag ville vi vel si: Du er politisk korrekt!
   Men hør nå fra Hebr 11:13 og 1 Pet 2:11, hvordan det beskrives å være kristen i denne verden: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.» 1 Pet 2:11a «Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger.»
   Fremmede og utlendinger! Det er jo ikke å være in!

   Og så – på den bakgrunn – kan vi prøve oss selv på, om vi er in eller ikke i forhold til denne apostelens formaning. Den såkalte økumenikken er kommet så langt i dag, at man blander sammen nærmest hva det skulle være. Om man ikke nettopp sier at alt er like bra - for alle vil jo at ens eget tross alt skal være best – så iallfall at det er greit nok, selv om man skilles på sentrale lærespørsmål som får konsekvenser for hele kristenlivet. Forståelsen av hva det er, og hvordan det virker, eller skal vi heller si – virkes!
   Derfor så ser man også i det store og hele, at også disse som går for å være sprenglærde - som det gjerne kalles – i Guds ord (iallfall i hva som står skrevet) så opplever vi sjelden noe dypdykk, om vi skal kalle det så. Tenker da på de såkalte konservative. Det går gjerne på de mer ytre ting – de ytre utslag av at det står dårlig til med menighetens helse. Det kan være samboerskap, homofili, abort og lignende. Viktige ting, men altså tross alt ikke det ene nødvendige, som Jesus taler om i Luk. 10,42, i forbindelse med hendelsen i Marta og Marias hus, hvor Marta klaget på Maria overfor Jesus. Du kjenner nok historien – om ikke, så får du lese den.
   Dersom du skal ta hensyn til andre menneskers synspunkter, eller lærespørsmål – og altså unngå å komme inn på, enn si, ramme dem – dette brukes jo gjerne som et argument for at vi kan stå sammen i forkynnelsen, vi unngår det som skiller, heter det gjerne da – men om du gjør det, da tar du faktisk forkynnelsen ut av Herrens hånd og legger den over i din egen! Du avgjør nå, hva som skal forkynnes, og hva som ikke skal av hensyn til mennesker. Hvem har gitt deg myndighet til det? Skal ikke en forkynner bære frem det Gud har latt ham få se? - det Gud selv har gitt ham lys over - uten hensyn til hva mennesker mener?
   Det blir jo umulig i en økumenisk sammenheng!

   Nå skal du samtidig være klar over, at det finnes troende også i andre sammenhenger enn dine, som tross lærepunkter du ikke ser er etter Guds ord, likevel i sitt personlige gudsforhold, først og fremst har sitt hjerte rettet på Jesus selv. Disse har vi jo et godt åndelig samfunn med, på det personlige plan. Men disse som nærmest trenger seg på med fremmede lærdommer – det vil si, andre enn dem «som dere har lært,» som apostelen uttrykker det her, de skal du rett og slett avvise, og ta avstand fra. Det er misforstått kjærlighet å la ulven få tilgang til sauene. Dette er den kjærlighet/ånd som har «forståelse» som sitt fremste kjennetegn, mens Guds kjærlighet er streng mot alt som kan ødelegge.

   Fly til din Herre,
Ja, gjør det i dag!

E.K.

   Jeg er fullstendig på det rene med at det jeg nå står og sier, er alt annet enn in i dag, men jeg sier det likevel, fordi jeg tror Guds ord taler slik. Det er mulig denne forkjærte forståelse er blitt så innbakt i all åndelighet iblant oss i dag, at ikke noe kan snu det – kan hende er det en konsekvens av at lysestaken flyttes fra oss, som Jesus taler alvorlig om i Åp 2:5, som en mulighet. Eller er vi nå så lengt inne i de siste dager, at det er tale om den endelige babelske forvirring, som skal oppstå på den tiden – beskrevet i Am 8:12, slik: «Da skal de flakke om fra hav til hav, fra nord til øst. De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke finne det.» Alt fordi vi ikke i tide lot oss advare av apostelens ord i 1 Kor 5:6 og Gal 5:9: «Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?»
   Nå spør han deg: Vet du ikke?

   Hva skal vi gjøre spørres det gjerne, om dette begynner å bli alvor for noen. Spør heller hva Herren kan gjøre, først og fremst for deg. Hvilke grep må du ta? Hva kan du engasjere deg i, og hva kan du ikke? Vær ikke bevisstløs i forhold til disse spørsmål, for – vet du ikke at osv.

   Paulus har gode – ja, de beste – hensikter med denne menighet, som altså alle er tenkt destinasjon himmel og evig salighet. Og det har Herren ved dette ord til deg i dag også. Et ønske om at du ikke må være blant disse som her kalles – ikke troende, men godtroende – og som derfor var lett spill for disse forførere som kun var ute etter å tilfredsstille sitt eget begjær. «For disse tjener ikke vår Herre Jesus Kristus, men sin egen buk. Og ved sine fagre og smigrende ord dårer de hjertene til de godtroende.» (v.18). Fagre ord, men av en ond ånd!
   Så fint da å lese dette av en sann Herrens apostel: «For ordet om den lydighet dere viser, er kommet ut til alle. Derfor gleder jeg meg over dere. Men jeg ønsker at dere skal være vise til det gode og rene for det onde.» Gleder seg over lydigheten deres, men ønsker også noe mer og bedre for dem – nemlig at de må få del i den visdom som er av Gud, så de kan skjelne og altså holde seg rene for det onde, som han skriver det her i teksten – det vil si, det som ikke er av Gud!
   Og så gir han dem dette velsignede løfte på Guds vegne, til slutt her: «Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter. Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere!» (v.20).
   Bare vokt dere, så dere blir hos Herren, og «ikke lenger skal være umyndige og la dere kaste og drive omkring av hver lærdoms vind ved menneskers spill, ved kløkt i villfarelsens listige knep,» som han skriver i Ef 4:14.

   Vokt deg! - det står om himmel eller helvete! Det er ikke dine mange fall og nederlag, ditt mislykkede kristenliv, som er den egentlige fare, bare det ikke får drive deg bort fra Jesus i mismot og håpløshet, men faren er nettopp den at du skal drives bort fra det som apostelen i 2 Kor 11:3, kaller «den enkle og rene troskap mot Kristus!»