For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Vise seg tro!

1 Kor. 4, 1 - 5

   1 Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter. 2 Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. 3 Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. 4 For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren. 5 Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.

   «Han skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.» (v.5b).
   Første som slår inn når en leser slikt: Hvem kan da bli stående? Særlig hvis en står i en bestemt tjeneste i Guds rike - da burde iallfall dette slå inn. Hjertenes råd! Intet skjult! Da blir det dette den hjelpeløses sukk til Herren: «Se i nåde til meg for Jesu Kristi skyld»
   Du ser, ikke engang apostelen fant noe annet å støtte seg til i den sammenheng, idet han må vitne: «Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.» (v.4-5).
   Jeg er heller ikke min egen dommer! Altså, når han så på seg selv og sitt eget liv og virke som kristen, tok han det ikke til inntekt for seg, for selv om han ikke fant noe å påpeke er jeg dermed ikke rettferdiggjort, som han skriver her. Den dommen hadde han altså overlatt til en annen.
   Det er bare én ting som kan sette i frihet og gi frimodighet i den situasjonen - og det er så visst ikke hva du måtte finne hos deg selv - det er å få se i Ordet at det også er noe annet som føres frem i lyset foruten det som er skjult i mørket - det kan vi lese av den samme apostel i 2 Tim 1,10: «Nå er denne nåde blitt åpenbaret ved vår frelser Jesu Kristi åpenbaring. Han har tilintetgjort døden og ført liv og uforgjengelighet frem i lyset ved evangeliet.»

   I 2 Kor 4,6, skriver han: «For Gud, som bød at lys skulle skinne frem i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse frem.»
   Guds herlighet? Hvor? I Jesu Kristi åsyn! Han som gav seg selv for deg!
   Nå ser du nåden! Nå gleder du deg! Nå får du hvile! - for du har blikket, ditt fokus, rettet på Jesus og ikke på deg selv! Da opplever du den hvile Han kom for å gi deg!
   Men så var det dette med å oppleve da. Det er så mange også av dem som har sett denne Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn, som igjen og igjen - og ofte ganske snart - faller tilbake i mørke, for de mister fokuset på Jesus og blikket dras imot egen person i stedet. Og så blir de - i motsetning til Paulus - nettopp sin egen dommer. Uten å være seg det bevisst, hever de seg så høyt at de stiller seg over Gud, og stiller diagnosen i stedet for Ham. Ser du det? Ser du hva vantroen fører til? Du avsetter Gud og forkaster Hans dom!
   I noen åndelige kretser blir dette vantroens vesen sett på som særlig åndelig. Ikke så mye av det i våre dager riktignok - i våre dager er det gjerne motsatt, en finner fred og frimodighet på gal grunn, nemlig i egne opplevelser og egen åndelighet.

   Men du som strever med å se og bli i det du har sett i det minste glimt av, og derfor fanges inn av tvil og vantro på egne vegne igjen og igjen - jeg har et salig budskap nettopp til deg: Paulus, etter å ha vitnet om at Gud har latt lyset skinne i våre hjerter, bringer han dette frem for oss - og hør godt etter da!: «Men vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv.» (v.7).
Han vet at du er et leirkar - noe som lett brister og går i stykker - men så er det heller ikke du som er skatten, men skatten er lagt ned i deg, og det er den som bringer deg til målet! Det er den Gud ser til!
   Da Peter skulle inn i Satans siktelse, og leirkaret rikelig åpenbares i all sin svakhet, da sier Jesus til ham i Luk 22,32a: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.»
Peter sviktet, men ikke det Jesus hadde lagt ned i ham!

E.K.

   Se nå det, min venn! - det er ikke deg Gud regner med i denne sammenheng, men Jesus! Du har fått en skatt i himmelen, og om den står det i 1 Pet 1,4-5: «- til en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig, og som er gjemt for dere i himlene - dere som ved Guds makt blir holdt oppe ved tro, til den frelse som er ferdig til å bli åpenbaret i den siste tid.»
   Gjemt for deg i himmelen! - der hvor du ikke kan søle den til. Du som ved Guds makt - Guds makt og ikke din - blir holdt oppe ved tro!

   Først da kan vi komme inn på dette med å vise seg tro, i håp om at det ikke roter seg til for deg.
   Paulus omtaler seg her som Kristi tjener - da bruker han et ord som setter ham selv virkelig lavt - det var visstnok de slaver som satt dypest i båten og rodde. Men han kaller seg ikke bare det, men også forvalter - forvalter av ikke noe mindre enn Guds hemmeligheter. Og da er det han bruker dette uttrykket: «Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro.» (v.2). Vise seg tro - tro mot det som er deg overgitt. Her kommer inn det ord av Jesus vi kan lese i Luk 12,48b: «Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.»
   Det har altså å gjøre med i hvilken grad Herren har latt evangeliets lys skinne for deg - eller i deg! Som Jesus feller dommen over Kapernaum i Matt 11,23: «Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag.»
   Kapernaum - folket der - viste seg ikke tro mot det lys de hadde fått ved Jesus iblant dem! Dette er svært! Mistet du all trøst nå? Ja, da har du i tilfelle hatt din trøst i noe som ikke bærer. Ikke noe er bedre enn at du og jeg kommer i samme stilling som apostelen her, at vi må overlate hele dommen til Herren! Det heter å legge sin sak i Herrens hånd - men da må Herren føre oss slik at vi møter den berømte veggen, hva vårt eget angår.

   Hør Paulus i sin forsvarstale for kong Agrippa i Apg 26,19: «Derfor, kong Agrippa, ble jeg ikke ulydig mot det himmelske syn.» Med andre ord, viste seg tro som forvalter!

   Og da han vitner videre og kommer til de dødes oppstandelse ender det slik - vers 24 i samme kapittel: «Men da han sa dette i sin forsvarstale, sa Festus med høy røst: Du er fra forstanden, Paulus! Din store lærdom driver deg til vanvidd!»
   Vantroen har vært lik seg til alle tider.

   Du er ikke kalt til å være vantro - du er kalt til å være troende! Husk Hans ord til Tomas, tvileren i Joh 20,27: «- vær ikke vantro, men troende!» Det er jo derfor Han har latt evangeliet lyde for deg!
   Men hvordan får jeg det til? - jeg er så ustadig! Ja, det er bedre å rope til Herren i den fortvilelsen der, enn å ha fred på et feil grunnlag, ikke sant?

   Tvilen kan oppstå i meg fordi jeg er en synder - men hør du!: - det er ingen tvil i Guds ord! - og det er det du skal få regne med - ja, regne som ditt! Han har gitt deg sitt Ord!