For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               3 søndag i advent

 

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6


Ros av Gud!

1 Kor. 4, 1 - 5

   1 Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter. 2 Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro. 3 Det som betyr minst for meg, er om jeg dømmes av dere, eller av en menneskelig domstol. Jeg er heller ikke min egen dommer. 4 For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren. 5 Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer. Han skal føre frem i lyset det som er skjult i mørket, og åpenbare hjertenes råd. Da skal enhver få sin ros av Gud.

   Tenk å stå for en som all ting ser og vet - endatil hjertenes råd, som vi leser det her! Hjertenes råd, det som ellers er skjult for alle andre, enn personen selv! Som Guds ord selv fremstiller det: «Og ingen skapning er skjult for Ham.» Heller ikke du altså! Ingen skapning! «Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.» (Hebr. 4,13).
   Tenker du noen gang på det - at det er en som ser og kjenner alt det du sysler med der inne i ditt eget hjerte? Og ikke nok med det, men Han skal du også en dag gjøre regnskap for! Hvor kan du skjule deg da? Hvordan skal du kunne bortforklare noe som helst - det skjedde jo i ditt eget hjerte! Og det er kjent!
   Kjennes dette ubehagelig? Har du noe å skjule for Ham? Du har vel noe å skjule for mennesker? Ja, det er klart - slik må det da også være. Det er en åpenhet som ikke er av det gode. Men for Gud! Der kan jeg bare gi deg ett eneste råd: Vær sann! For den som dømmer deg - er ikke en menneskelig domstol - men Gud, leser vi her. Han som likevel ser og kjenner alt! Alt skuespill er forgjeves - det fører ikke til frifinnelse, som vi gjerne søker ved å forsvare oss selv ved en menneskelig domstol, men til dom! «Den som skjuler sine overtredelser, har ingen lykke. Men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet,» vitner Ordet. (Ordsp. 28,13).
   Tenk at det finnes en slik mulighet under himmelen, at du kan bekjenne din synd, og bli frikjent! For det er en som har tatt på seg å vandre med deg her på jord - en som selv har betalt løsepengen for dem, og det med sitt eget liv og blod!
   Men idet du begynner å kalle overtredelsen for noe annet enn hva den faktisk er - begynner å forsvare den, for å beholde den - det kan være en spesiell lyst, ett agg imot et annet menneske - ja, det kan være så mangt, men Herrens ord taler imot det og dømmer det - da viker Hans Ånd fra deg, og du blir igjen i mørket! Ja, du kan fremdeles gå i forsamlingen, fremdeles vitne om disse kjente og sentrale ting i Skriften, men Ånden og livet er ikke lenger der! Du har solgt Jesus for en synd! Så hør det nå igjen, kom til Ham som vet alt! Han har påtatt seg din frelse! Han vil deg jo ikke noe ondt!

   «Jeg er heller ikke min egen dommer. For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort, men den som dømmer meg, er Herren.» (v.3-4).
   Dette uttrykker en særlig måte å leve på. Et liv hvor alt - absolutt alt - er lagt i Herrens hånd! Jeg dømmer ikke engang meg selv! Jo, nå er det jo slik, at når jeg står overfor Guds lov, det hellige krav som hviler på meg som menneske - da dømmer jeg meg jo selv , helt i samsvar med hva loven åpenbarer om meg. Dette kjenner vi jo til. Men så leser jeg - Ordet åpenbarer meg: «For om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte og kjenner alle ting.» (1 Joh. 3,20). Han er ikke med i den dommen jeg nå feller over meg selv! Hva sier jeg da?
   Jeg må bare si: Jeg forstår ikke dette, i enhver sammenheng - jeg må bare overlate det hele til Gud. Han som har sagt at min synd ihukommes ei mer! For det har vært en her på jord og hatt oppgjør med all verdens synd. Slik at den som tar sin tilflukt til Ham ikke lenger med rette kan dømmes for noen synd - ikke noen som helst synd! «Det er ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus!» (Rom. 8,1). Det har du da både hørt og lest så mange ganger. Ja, men har du trodd det? Nå skal du jo få lov til nettopp det!
   Hva skulle det være, som du ikke vil legge åpent frem for Ham?

   «For selv om jeg ikke vet noe med meg selv, er jeg ikke dermed rettferdiggjort!» (v.4). Nei, så visst ikke! Kan hende sitter du her nå, og kommer ikke på noe bestemt du kunne dømmes for - men kunne det ikke være slik at Gud, som jo ser dypere enn deg, ser noe du ikke ser? Vil du ta sjansen på å frikjenne deg selv, etter hva du til enhver tid er i stand til å se, og vurdere?
   Det ville altså ikke Paulus! Nei, det var jo nettopp dette han hadde beskjeftiget seg med, som den nidkjære fariseer han var. Men nå var han ikke lenger den skriftlærde fariseeren Saulus fra Tarsus, men den kristne apostelen Paulus - han som hadde møtt Herren ansikt til ansikt! Nå overlot han den dommen til Gud, i full forvissning om hva det til syvende og sist sto om - ja, det eneste som virkelig telte med til slutt: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh. 5,12).

E.K.

   Derfor ropte han det også ut til sitt villfarne folk, som levde i forhold til en forkjær forståelse av loven, og lovens hensikt - og til oss alle: «Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i Ham enhver som tror.» (Ap.gj. 13,39).
   Hørte du det? Du må gjerne leve etter Guds bud og formaninger, vike fra alt det som du merker trekker deg bort fra livet i Gud - også det som i seg selv ikke er noe ondt - men du må aldri tenke at du rettferdiggjøres for Gud ved noe av dette! For vi rettferdiggjøres ene og alene ved tro på Ham! Han som gjelder i ditt sted!
   Vi leser om mange gudfryktige og fromme i Skriften, men ingen av dem ble frelst ved sin fromhet eller gudfryktighet - nei, de ventet alle på, og vitnet om Ham som skulle komme! Israels trøst! Denne deres gudfryktighet og fromhet kunne altså ikke trøste dem, med tanke på den evige og hellige Gud - og deres møte med Ham, en dag! For de var syndere!

   Men så står det da her, at det er noen som skal få sin ros av Gud! Tenk ros av Gud! Hvem er de? Hva er det for storverk de har utrettet? Tenk om du skal få stå der på den dagen, og få ros av Gud! Kan du forestille deg en slik situasjon? Du som har gått igjennom dette livet her på jord, og synes det har lykkes så lite - nå står du der og opplever til din store forbauselse at du roses av Gud! For de kommer til å bli overrasket disse!
   Hvem er de? Ordet fremstiller det blant annet slik: «Den som har tatt imot Hans (Faderens) vitnesbyrd (om Sønnen), har stadfestet at Gud er sanndru.» (Joh. 3,33).
   De har altså æret Gud i sine hjerter ved å tro Hans vitnesbyrd om Sønnen! I all sin elendighet gjennom livet, i alle fall og all ulykke, har de tross alt æret Gud i sitt hjerte, ved å tro Hans vitnesbyrd om Sønnen! Ved å tro syndenes forlatelse i Ham!
   Og når du da vet av Ordet, at også denne tro i deres hjerte er av Gud, da blir denne Guds ros enda mer overveldende, ikke sant? Si, hva ønsker du mer? Hva høyere kan et menneske ønske seg, enn å bli rost av Gud som om du virkelig fortjente det! Men slik skal den siste dag altså bli for de troende - og slik skal hele evigheten bli for dem, de skal eie Guds fulle velbehag!

   Har du ennå et mørkt rom der inne i ditt hjerte? Et område Herren ikke har full adgang til? Et rom du helst ikke slipper lyset inn i? Jeg vil spørre deg til sist: Er det verd det, tror du?

   Nå står vi overfor Ham som frikjenner syndere for sin Sønns skyld! For sin Sønns skyld, alene! Tenk hvilken anledning vi har fått - vi som har fått denne store nåde å ikke bare få høre dette velsignede budskap, men vi er jo nærmest dynket i det! Så må vi altså ikke la det gå forbi oss! Dette forunderlige budskap, at det beror ikke på mennesket, men på Gud!

   «Så la da enhver se på oss som Kristi tjenere og som forvaltere av Guds hemmeligheter.» (v.1).
   Tenk det står at vi er forvaltere av Guds hemmeligheter! Hemmeligheter! Det er hva dette kalles! Det vi har vært sammen om nå. Det er skjult for det naturlige menneske - det er en hemmelighet! Men så er du altså satt som forvalter av denne hemmelighet, du som selv har fått se noe inn i det - og så kan det åpenbares for andre. Men så står det noe her, om hva som forventes av forvaltere: «Av forvaltere blir det ellers krevd at de må vise seg tro.» (v.2). At du viser deg tro!
   Vi må aldri gi etter for det krav, og den fristelse, å jenke dette til, slik at det kan tilfredsstille kjødet, det gamle uomvendte og ugjenfødte menneske! Det må vi be Gud om, at det ikke det må bli vår skjebne - at vi farer vill og fører vill! Men at vi må få være med på å føre dette Ordet ut til de som ennå skal komme til å høre og tro!