For jeg ville ikke
vite av noe blant
dere, uten Jesus Kristus, og Ham
   korsfestet.

1 Kor.2,2
  Tilbake            
                                               2 søndag i treenighetstiden

 

 

 

 

 

For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. Rom. 5,6

 

 

Helliggjørelsens kraft!

Rom. 12, 1 - 2

   1 Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag. Dette er deres åndelige gudstjeneste. 2 Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.

   Det er helliggjørelsen vi leser om her – den sanne bibelske helliggjørelse – og hvordan den går til. For den går til! Det er altså ikke noe du bevirker, men noe som bevirkes, forutsatt at du befinner deg i det rette element.
   Djevelen finner alltid – og jeg gjentar: alltid! - en åpen dør hos mennesket, dersom da ikke det mennesket er lært av Gud. Det er den dør han selv åpnet ved sitt fatale bedrag på fallets dag. Bedraget – som mennesket trodde på – at de selv kunne bli som Gud! Ved hjelp av denne frukten. Merk deg det – ikke ut fra noe i dem selv, men ved hjelp av noe ytre, noe Gud hadde plantet. Kunne de bare tilegne seg det – ja, se da kunne de selv bli noe! Og la oss bare la det klinge for oss – selv bli noe! Det er vesentlig! Det er avgjørende for en rett forståelse av det vi har for oss!
   Det er forskjell på Guds formaninger i Skriften, og når djevelen, forføreren, tar disse formaninger i sin hånd og anvender dem på mennesket. For Gud vet at mennesket ikke kan, mens djevelen på sin side opprettholder bedraget og løgnen, og innbiller dermed mennesket at det kan, og at mennesket selvsagt får Guds hjelp, Hans kraft og Hans styrke på denne veien, mot fullkommenhet.
   Apostelen Paulus skriver om dette bedraget av den falske ånd i 2 Kor. 11,13-15: «For disse er falske apostler, svikefulle arbeidere, som skaper seg om til Kristi apostler.» Det er altså disse forføreren bruker til å bringe sitt bedrag til mennesket. «Og det er ikke noe å undre seg over, for Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel! Da er det ikke noe stort om også hans tjenere omskaper seg til rettferdighets tjenere.»
   Til rettferdighets tjenere! Tenk deg at Satan fremstiller seg på denne måten, når det kan tjene ham! Det tenkte du kanskje ikke?
   Han kommer med denne formaningen til ditt hjertes dør, og sier: Dette må du gjøre! Og: Dette må du ikke gjøre! Ja, men er ikke det rett da? Men vent nå, og hør! Vi leste først her om vår åndelige gudstjeneste: «Jeg formaner dere altså, brødre, ved Guds miskunn, at dere fremstiller deres legemer som et levende og hellig offer til Guds behag.» Her vil Satan, i fullt samsvar med vårt gamle menneskes sans, si: Du må bli noe spesielt om du skal stå brukende for Gud. Levende og hellig! - det må da bety noe! Og du – se så ussel og skitten du er, både i tanke, ord og gjerning! Og så begynner et strev for å komme i en slik stilling at en kan fremstille seg for Gud med frimodighet. Tenker da ikke på de som er stokk åndelig blinde, men de som har et snev av lys over egen person.
   Men hva sier evangeliet, som kaster lys over dette djevelens bedrag og driver ham på flukt? Jo hør! - Hebr. 10,19-20: «Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen. Til den har Han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er Hans kjød.»
   Ser du, min venn? - det er Han som har gjort det! Det er i Ham du har all den verdighet for Gud du bare måtte ønske deg!

   Så kommer vi til neste trinn: «Og skikk dere ikke lik denne verden!» Her er det mye underlig ute og går! Men hva er det nå dette da – å skikke seg lik denne verden? Hvordan er nå denne verden! Hva vil det egentlig si? Vil det si å ikke stjele, ikke svire, ikke drive hor, ikke søke de dårlige ting i denne verden? Ja, selvsagt, men det sier da Guds ord så mange steder. Det burde da ikke være noen hemmelighet for noen av oss, men klart som dagen.
   Men nå skal jeg stille deg et spørsmål, som kan hende blir noe kinkig å forholde seg til: Er det bare slik verden er? Er det ikke også mye empati i verden? Ofte mer enn i noen menighet. Er det ikke mange mennesker som lever et oppofrende liv for andre mennesker, som kan gjøre en kristen aldeles til skamme? Er det ikke også mye arbeidsomhet, heltemot og lignende i verden? Skal den kristne menighet måle seg med verden i disse ting, så er det slett ikke så sikkert at vi kommer godt ut.
   Hva er det da, å ikke skikke seg lik med denne verden? Det er å ha fått del i en hemmelighet, en kunnskap, en erkjennelse som denne verden ikke er i besittelse av. Fremfor alt dette som vi allerede har vært inne på, at du som et syndig menneske har fått full adgang til Faderens favn, det vil si, den himmelske helligdom, ved det Kristi blod som er utøst på denne jord. Denne sannhets erkjennelse har helliggjørelse som frukt! Lever du her, da forvandles du idet ditt sinn fornyes! Og dette fornyede sinn er i stand til å «dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som Han har behag i, det fullkomne.»

E.K.

   Prøver du å gå en annen vei til fornyelse, det vil si, helliggjørelse, da er du falt i forførerens snare, og vil følgelig nettopp forføres.
   Den tyske teolog og pietist Johan Arndt, sier det så greit: Helliggjørelse er fornyelsen! Og hva er det som fornyer ditt sinn, min venn, om ikke evangeliets lys! Nådens åpenbaring! Jesu Kristi fullbrakte frelsesverk!

   I den Bibel vi gjerne bruker – iallfall jeg bruker – Norsk Bibel 88, står det slik: «Og skikk dere ikke lik denne verden!» I oversettelsen som går under betegnelsen – Bibelen Guds ord – står det på denne måten: «Og bli ikke dannet lik denne verden!» Det går mer på å ikke la seg danne. Det er altså noe der som vil danne deg, men du formanes da til å ikke la det skje – og det igjen kan bare skje ved at du lar deg dannes av noe annet, nemlig av Gud, Han som fornyer ditt sinn ved evangeliet.
   Og hva er det dette første vil danne deg til? Jo, lik denne verden, leser vi. Og ordet for verden som er brukt i grunnteksten, er aion, som vil si: tid. Altså, bli ikke dannet lik denne tid! Det er altså en kraftig advarsel mot tidsånden! Det oversettes også: - menneskenes syndige tankegang. Altså dette gudfremmede! Som kan fremstå som godt, men bygger på det Gud har forkastet – nemlig kjød! Menneskets iboende tro på seg selv, skilt fra sitt opphav. Altså den dør Satan åpnet på fallets dag, og som han dessverre stadig finner åpen også i den kristne forsamling, fordi vi ikke helt og fullt har innsett at Gud har forkastet alt vårt, og gitt oss Jesus alene å håpe på i stedet.
   Tenk deg Paulus, den tidligere fariseeren og skriftlærde Saulus fra Tarsus, sprenglærd, sett opp til og en av de fremste i iver for det han anså som Guds rikes sak – hør virkelig hva han sier nå, etter sitt møte med den oppstandne frelser og Herre: «Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!» (Gal. 6,14). Altså, der Han døde for meg! - der Han tok alt mitt på seg! Det er alt jeg har å rose meg av!
   Han skriver et annet sted – i Fil. 3,4: «Skjønt jeg har saktens det jeg kunne sette min lit til også i kjød! Om noen annen mener å kunne sette sin lit til kjød, da kan jeg det enda mer.» Og så nevner han en hel del fortrinn i så måte. Men hør hva han sier om dette – disse ting – i denne sammenheng, virkelig hør det!: «Men det som var en vinning for meg, det har jeg for Kristi skyld aktet som tap.» (Fil. 3,7). Som tap! Skarn, som det var oversatt før – det vil si, avfall! Imot hva? Jo hør det!: «Ja, jeg akter i sannhet alt for tap, fordi kunnskapen om Kristus Jesus, min Herre, er så meget mer verd. For Hans skyld har jeg tapt alt, jeg akter det for skrap, for at jeg kan vinne Kristus og bli funnet i Ham, ikke med min egen rettferdighet, den som er av loven, men med den jeg får ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» (Fil. 3,8-9).
   På grunn av troen! Å, la nå det få synke inn! Det er hva apostelen peker på i vår tekst: «- bli forvandlet ved at deres sinn fornyes!»
   Når en ser på det som praktiseres, og hører det som forkynnes, så skulle en ikke tro det sto bli forvandlet – altså, ved noe som kommer til deg – men, forvandle deg! Men det står takk Gud! ikke det.

   Et ord til slutt – og forhåpentlig til hvile: «Og jeg er fullt viss på dette at Han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (Fil. 1,6). Det apostelen var fullt viss på, det skal også du få lov til å knytte ditt håp til, du som har tatt din tilflukt til Jesus og Hans gjerning i din elendighet!